Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Jeg bruker en god del av fritiden min på det som på godt norsk kalles weird fiction. Eller kanskje rettere sagt: Jeg bruker en god del av fritiden min på å lete etter god weird fiction, og da spesifikt i de visuelle mediene. Mark Fisher gjør i boka The Weird and the Eerie et godt forsøk på å definere nøyaktig hva “weird” er både generelt og i en kulturell kontekst, men min erfaring er at weird fiction først og fremst er noe man gjenkjenner når man står ansikt til ansikt med det. Derfor kan det ofte være mest hensiktsmessig å definere begrepet ved å tegne opp terrenget mellom noen av de mest prominente eksponentene for denne tradisjonen – fra forfattere som H. P. Lovecraft og Jorge Luis Borges til filmskapere som David Lynch og David Cronenberg, og TV-serier som The X-Files og Neon Genesis Evangelion(for å bruke noen andre eksempler enn det som i denne sammenhengen er referanseverket over alle referanseverk, nemlig Twin Peaks).
Hva gjelder tegneserier finner man elementer av weird fiction nær sagt overalt, og utfordringen består dermed i å finne de mest rendyrkede og ufiltrerte eksemplene. Ingen institusjon har rendyrket weird fiction i større grad enn DC Comics-imprinten Vertigo gjorde på 90-tallet (imprinten eksisterer den dag i dag, men den siste genuint weirde tegneserien Vertigo ga ut var David Laphams Young Liarsi 2009). På tegneseriefeltet finner man imidlertid weirde tegneserier overalt – fra avantgarden (tenk Gary Panter og Carlos Gonzalez) og Fantagraphics-sektoren (Jim Woodring, Kim Deitch m.fl.), via europeiske sjangertegneserier (se i praksis hele livsverket til Alejandro Jodorowsky) til både ny og gammel Marvel (begge utgavene av Omega the Unknown) og mainstream manga (her er det lettere å prøve å komme på et premiss som ikke er weird).
Temaet for denne teksten er mer spesifikt en underkategori av weird fiction-tegneserier der mysterier og kriminalgåter står i sentrum. Det jeg er på jakt etter er i bunn og grunn tegneserieekvivalenten av David Lynch (som er noe ganske annet enn David Lynchs egne tegneserier), men siden de aller, aller fleste tegneserier som tar mål av seg å være “litt sånn David Lynch” er blottet for både mystikk og genuin weirdness, er dét sjelden en fruktbar innfallsvinkel. Min personlige kanon av mystiske weird fiction-tegneserier inneholder – foruten en drøss tidlige Vertigo-seirer forfattet av Peter Milligan og Grant Morrison – blant annet Chris Reynolds’ Mauritania Comics, Charles Burns’ Black Hole, Taiyo Matsumotos GoGo Monster, Inio Asanos Nijigahara Holograph og Gary Spencer Millidges Strangehaven, som har utkommet i ujevne rykk og napp siden 1995, og som det ryktes at potensielt kan ferdigstilles i løpet av året.
Det nyeste tilskuddet til denne kanonen er Kris Bertin og Alexander Forbes’ Hobtown Mystery Stories. Hobtown-bøkene henter sitt navn fra den fiktive byen ved samme navn, en liten landsby i provinsen Nova Scotia på Canadas østkyst, som er sentrum for en serie bisarre tildragelser. Trass sin beskjedne størrelse huser byen en imponerende mengde hemmelige bror- og søsterskap som alle er involvert i ulike former for konspirasjoner, hvorav mange involverer mystiske skapninger av ukjent opphav. Hovedpersonene i disse fortellingene er ungdommene i The Teen Detective Club, som bruker fritiden sin på å komme til bunns i små og store mysterier, hvorav mange involverer deres egne familiemedlemmer.
Hobtown-serien beskrives ofte som Twin Peaks møter Hardy-guttene og Frøken detektiv, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor – blant annet er omslagene spesifikt designet for å ligne på de klassiske forsidene til de to litterære forbildene. Som i Twin Peaks har vi å gjøre med en liten og tilsynelatende idyllisk nordamerikansk småby som er et arnested for både menneskelig korrupsjon og overnaturlige fenomener. Og som i Hardy-guttene og Frøken detektiv kretser fortellingene rundt veslevoksne detektiver med en bemerkelsesverdig teft for å nøste opp i kriminalgåter. Andre verk som ofte refereres i Hobtown-sammenheng er Scooby-Doo, RiverdaleogStranger Things.
Disse likhetene er ikke tilfeldige, men Hobtown er langt mer enn en øvelse i kombinatorisk X-møter-Y-”kreativitet” – for ikke å si i en helt annen liga enn de tre sistnevnte. Forfatter Bertin og tegner Forbes har vokst opp sammen i Nova Scotia, og deres presise miljøskildringer og bruk av lokal overtro gir fortellingene en helt særegen stemning og tone. Tenåringsdetektivene utforsker en verden der så å si alle voksne er involvert i lyssky aktiviteter av én eller annen sort, og hvor overnaturlige vesener kan vandre rundt på høylys dag uten at innbyggerne tar noen større notis av det. Her finnes ingen kjerne av stabil normalitet som de unge hovedpersonene kan støtte seg til, bare en serie av sammenkjedede mysterier som blir stadig mer bisarre, jo dypere inn i dem man trenger.
Jeg leste de to første Hobtown-bøkene The Case of the Missing Men og The Cursed Hermit da sistnevnte kom ut i 2019, og likte begge to godt. Det var likevel først da jeg leste dem på nytt i anledning fjorårets The Secret of the Saucer at jeg kom fram til at dette ikke bare er bra, men veldig bra tegneserier – for ikke å si weird fiction på høyt nivå. Årsaken til dette er ikke at The Secret of the Saucer er de to første bøkene overlegen (selv om den er den eneste av bøkene som krever å bli lest både forlengs og baklengs), men at det å lese alle tre sammen på denne måten åpnet øynene mine for kompleksiteten i universet Bertin og Forbes har bygget opp.
Som all god weird fiction hviler Hobtown på en grunnmur av elementær realisme og gjenkjennelighet. Hovedpersonene er troverdige som tenåringer, og Hobtown føles som et ekte sted, med mennesker, bygninger og et dagligliv som fortsetter å eksistere etter at man har lukket bøkene. Karakterene starter som tradisjonelle young adult-arketyper (den flinke piken, den rare jenta, tenåringsoppfinneren, den dumme jock-en osv.), men utvikler seg fra bok til bok, og sprenger seg ut av sjablongene. Likeledes vokser stedet Hobtown både i tid og rom, etter hvert som Bertin og Forbes gir oss et stadig mer detaljert bilde av byen og dens historie. Dette er verdensbygging av et kaliber som er sjelden kost i nordamerikanske tegneserier i dag.
En stor del av æren for dette tilfaller Forbes, hvis strek karakteriseres av en diskret, stilisert naturalisme som glir over i mer karikert terreng når anledningen passer. Han er god på ansiktsmimikk og kroppsspråk – presis og subtil – og har et helt eget håndlag med bygninger (en høyst undervurdert egenskap). I likhet med Bertin har han produsert forsvinnende lite tegneseriearbeid utenfor Hobtown-bøkene, og det at de begge dukker opp som ferdig formede tegneserieskapere bygger opp under seriens aura av mystikk.
Og apropos Forbes’ strek: De to første Hobtown-bøkene ble utgitt i svart-hvitt av det lille Nova Scotia-baserte forlaget Conundrum Press. Da Bertin og Forbes for noen år siden meldte overgang til amerikanske Oni ble det besluttet å utgi serien i farger, hvilket også innebar å gi ut fargelagte utgaver av de to første bøkene. Personlig foretrekker jeg helt klart Forbes’ tegninger i svart-hvitt, og jeg vil oppfordre alle som er nysgjerrige på serien til å starte med å lete opp den opprinnelige svart-hvite utgaven av The Missing Men (forsidedesignen på Conundrum-utgavene er også bedre).
Men uansett hvilken versjon man velger, er dette et av de siste ti årenes fremste tegneseriearbeider innen weird fiction-kategorien. Hobtown posisjonerer seg som Twin Peaks møter Hardy-guttene og Frøken detektiv, men det som gjør dette til en bemerkelsesverdig tegneserie, er at den gjennomsyres av en weirdness som er helt og holdent dens egen.
