Uheldig girlboss-feminisme

Den franske tegneserieskaperen Pénélope Bagieu ga ut første bind av Rebell – Skamløse kvinner som endret verden allerede i 2016, med det påfølgende andre bindet året etter. I 2021 og 2022 har begge bindene blitt oversatt til norsk av Alexander Leborg på Gyldendal. 

2016 var også året da Marta Breen og Jenny Jordahl ga ut 60 damer du skulle ha møtt. Selv om det trolig er et tilfeldig sammentreff at begge samlingene med minibiografier om kvinner ble gitt ut samme året, viser det likevel hvor kvinnekampen innen kultursfæren befant seg for seks år siden. 

Konseptet til denne type bøker går ut på å samle historiske kvinner som det ikke har vært skrevet så mye om tidligere inn i én og samme bok. Det er nemlig en kjent sak at 8 av 10 biografier som gis ut i Norge handler om menn. Men, selv om kampånden lever i konseptet, er fallgruvene mange. En av de store utfordringene med konseptet er nemlig at kvantitet ikke trumfer kvalitet. 

Treffer en bred målgruppe – delvis

De to bøkene inneholder til sammen 30 korte biografier om kjente og mindre kjente kvinner. I andre bind utvider Bagieu de enkelte fortellingene i gjennomsnitt med to sider, noe som kanskje tyder på at tegneserieskaperen har fått tilbakemeldinger om det korte sideantallet tidligere. 

Kvinnenes liv er mangfoldige, og virkelighetene deres står fjernt fra hverandre. Den røde tråden er, ifølge Bagieu, kvinner som har kjempet for sin plass i samfunnet og opponert mot gjeldende normer. Inntrykket man får av å lese er delvis noe annet. Bortsett fra at hovedrollene i boka er kvinnelige, er det ikke alltid en tydelig rød tråd. 

For eksempel virker det rart og malplassert å ha med bandet The Shaggs, som verken var rebeller eller opponerte med vilje – de ble heller kjent mot sin egen vilje på grunn av en fanatisk far. Det er et stort hopp fra denne søstertrioen til Las Mariposas, som kjempet med nebb og klør for å kunne leve fritt fra et diktatorisk styre og som involverte seg politisk. Det er vanskelig å se sammenhengen. 

Det er tydelig at Bagieu er opptatt av å skulle favne bredt. Dette er interseksjonell feminisme der klasse, seksualitet og etnisitet er godt dekket. Det er på en måte imponerende å kunne klare å skrive spennende livshistorier på 5-8 sider. Det er likevel lett å mistenke at enkelte av kvinnene er presset inn for å oppnå det ønskede antallet. 

Enkelte biografier er lite engasjerende, og rett og slett kjedelige. Andre oser vitalitet og kampånd. Et av høydepunktene er historien om Tove Janssons liv. Det er spennende å se hvordan Janssons karakteristiske uttrykk vekkes til live gjennom Bagiues strek, og illustrasjonene av mummitroll-universet i enkelte ruter er glimrende utført.

Betty Davis, Hedy Lamarr og Leymah Gbowee har noen av de mer morsomme, interessante og uventede livsløp. Bagieu er en god formidler, og det er flere ganger de korte biografiene vekker lysten til å finne ut mer om kvinnene. Og det er vel et av poengene ved konseptet.

Selvsikker strek 

Bagieu har en skarp strek, og det er formidlingen gjennom den som gjør at engasjementet holdes oppe. Det er et lekent estetisk uttrykk med flotte komposisjoner, farger og utsnitt. Rutene inneholder også små detaljer som gir et personlig preg av hver kvinne. 

Rutene er nøye tenkt ut, noe som vises i hvordan tegneserieskaperen er god på å koke ned lange liv til et par sider. Dette kan være uheldig også, der kvinnene som opplever de mer brutale hendelsene – som Phoolan Devi og Sonita Alizadeh – noen ganger blir redusert til traumatiserte skikkelser med flate personligheter. 

Det er også her det konseptuelle til dels rakner. Hadde ikke hver og en av disse modige kvinnene fortjent en hel biografi hver? Når både tempoet og innholdet spenner såpass bredt, blir den røde tråden heller et skalkeskjul for å dekke over hvorfor bøkene i det hele tatt ble laget. 

På stedet hvil

Jeg sitter igjen med følelsen av at bøkene gjenspeiler en kapitalistisk girlboss-feminisme som er enkel å konsumere. Bagieu har laget bøkene for å tette hull etter manglende biografier om kvinner, men ender opp med å vise at det fremdeles må lages samlebiografier om disse kvinnene istedenfor å gi hver og en av dem sin egen, hederlige bok. Da er vi fremdeles på stedet hvil. 

Det virker som om det haster å skrive om kvinner, men hva med å heller bruke god tid på dyptpløyende stoff om kvinnene, fordi de faktisk er interessante og relevante for historiebøkene? Resultatet er at kvinner fremdeles reduseres til å være mindre viktige enn menn. Som om ikke disse kvinnene har fantastisk gode historier hver og en, så gode at det blir latterlig å skulle tildele dem 5 usle sider hver. 

I fremtiden håper jeg vi får en kvinnelig ekvivalent av Steffen Kvernelands Munch eller Kristian Krogh Sørensens Gulosten, tre rettmessige bind servert om én kvinne med et minst like interessant, gøyal og inspirerende liv. Og det kunne det så aldeles vært gjort med en av de 30 kvinnene Bagieu har skrevet om. Eller er det slik at kvinner må gjøre som Marjane Satrapi med Persepolis, skrive og tegne om oss selv for at vi i det hele tatt skal få biografier om kvinner?