Anmeldelse

Rigel – Urettens ekko
Ida Larmo
Strand forlag, 2022

Rigel – Urettens ekko er en sakprosafortelling i tegneserieform, tegnet og fortalt av Ida Larmo. Boken tar for seg norgeshistoriens største skipskatastrofe.

Totalt 2572 personer omkom da britiske allierte bombet fangeskipet M/S Rigel på Helgelandskysten 27. november 1944. Ombord var verken tyske tropper eller øvrige strategiske mål, slik beslutningstagerne trodde, men derimot 2100 russiske og jugoslaviske krigsfanger, samt 95 tyske desertører, åtte nordmenn og et uvisst antall polakker.

“Jeg begriper ikke hvorfor denne historien er så ukjent” grubler Larmo, som opptrer som seg selv i boken. Tragedien har i ettertid blitt sterkt fortiet, først under andre verdenskrig, deretter under den kalde krigen.

Ofrenes perspektiv

I romanen Hvitt hav (Cappelen Damm, 2015) nærmer forfatter Roy Jacobsen seg denne historien, og skildrer i fiksjons form hvordan den unge kvinnen Ingrid tar seg av døde og skadede fra krigsforliset. Larmo skildrer det samme, men fra fangenes ståsted.

I boken løfter hun frem parallelle berettelser fra personer som overlevde angrepet, inkludert nordmannen Asbjørn Schultz. Den sterkeste fortellingen følger den sovjetiske krigsfangen Julian Oresjkin som må utstå talløse prøvelser. På omslaget står han stoisk og trist, sentrert foran de andre fangene. Larmo gjør et godt valg ved å la ham skinne – både i og utenpå boken.

Førstehånds vitneskildringer

Vitnesbyrdene i tegneserien er hentet fra Trond Carlsens lokalhistoriske sakprosautgivelse Rigel – Norgeshistoriens største skipsforlis fra 2003. Serieskaperen forvalter disse fortellingene godt.

Forfatteren har bistått Larmo underveis i arbeidet sitt og har tydelig blitt inspirert til videre gravearbeid. I høst gir han ut Tragedien Rigel på Bodoni forlag. Ida Larmos utgivelse byr også på nye oppdagelser. I prosessen har hun lykkes å spore opp Julians etterkommere og fått nye fakta frem i lyset.

Sterke virkemidler

Larmos bruk av farger, tegn og streker tilfører varme og poesi til det sjokkartede innholdet. Uttrykket er blandet og sammenfatter akvarell, pennesplitt og ProCreate. Mesteparten av illustrasjonene er tegnet digitalt, men innimellom brukes også originalskissene ubehandlet. Larmo forener det røffe med det myke.

Boken er holdt i tyngende gråfarger, med subtile innslag av varme og kalde toner. Tyskerne kalles «grønninger» men grønnfargen sees knapt på uniformene deres. I mørket er alle katter grå, kan det synes som om Larmo sier. For norsk og britisk etterretning er det da også slik det må ha sett ut.

Storbritannias flyvåpen hadde en spesialtillatelse fra det norske forsvarets overkommando til å angripe skip over en viss størrelse. Dette kommer frem av et hemmeligstemplede dokument som gjengis på side 101. Måten Larmo inkluderer denne typen dokumentasjon er både interessant og nyttig. Samtidig er det en uting at faksimilen er delvis malt over, med en illustrasjon av Rigel på havet i tykk tåke. Resultatet er økt dramatikk, og et frempek om hva som kommer. Konsekvensen er dessverre også at deler av teksten blir umulig å lese.

Distingvert fargekoding

Fargebruken stikker seg frem som særlig vellykket i boken. Den overordnede paletten minner om høsten og varsler i det store og hele død.  Samtidig krydres sidene med håpefulle grønntoner på planter – og nordlys. Utvalgte ord som «fred» opptrer med den samme lyse grønfargen.

Larmo skaper en gjennomført fargesymbolikk i boken. Gult betyr håp og brukes vakkert til å lyssette øyeblikkene som oppstår innad mellom fangene, og i møte med redningsfolk. Oransje derimot, er en svikefull farge som symboliserer de mer bittersøte erfaringene fangene gjør seg. Bismaken er eksempelvis stor da tyskerne kaster en halvspist gulerot til de utsultede fangene på side 67. Denne ender de med å måtte slåss om.

Også motorduren fra britiske speiderfly er formgitt med oransje bokstaver, akkurat som lyden av eksplosjonen «BOOM» når de angriper.Istedenfor å komme fangene til unnsetning går det smertelig galt. Uforvarende bomber britene sine egne.

Uvørne «gentlemen»

Det håpefulle lysegule lyset har Larmo brukt før, blant annet i debutboken Bow and arrow, som i en tidlig scene hvor hun full av forventning flyr til England for å studere. Møtet med innbyggerne blir mindre lystig, og boken er full av ironisering over teite briter og sjargongen deres.

Motviljen mot engelskmenn har Larmo med seg videre i den nye boken. Både før og etter angrepet omtaler de britiske flyverne hverandre som «gentlemen» mens Larmo i skarp kontrast portretterer dem som tankeløse bøller. Repetisjonen av ordet «gentlemen» har en klar ironiserende funksjon.

Rigel - Urettens Ekko av Ida Larmo anmeldelse

Forvrengt kråkesymbol

Under angrepet forvandles de britiske flyene til enorme kråker på himmelen. Bildet et sterkt, da kråker tradisjonelt varsler død. Kråkesymbolet har også flere lag som øker intensiteten.

Under krigen oppsto en egen sjanger hvor man tegnet kråker på norske postkort. Fuglene skulle symbolisere den tyske okkupasjonsmakten. Om Larmo er klar over denne paralellen er uvisst.

Journalistisk arbeid

Ida Larmo gjenbruker ikke bare Trond Carlsens vitneskildringer, men beriker dem ytterligere ved å følge Julians beretning hele veien hjem. Ikke overraskende havner han i fangeleir, da alle russere som lot seg fange av fienden var å anse som landsforredære.  Heldigvis stopper det ikke der. Larmo har nemlig sporet opp Julians etterkommere som kan fortelle hvordan han sonet ferdig, stiftet familie og fulgte drømmen om å få sitt eget hjem. Slutten er oppløftende.

Det siste oppslaget er bokens aller beste. Her slippes fargene fri fra sin kodede funksjon og inngår i en felles forløsende sammenheng. Larmo tegner seg selv inn i Julians hage hvor en ny vår blomstrer. Spøkelset hans ser ut til å ha funnet fred.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.