Tove Jansson er et navn de fleste forbinder med mummitrollet. Men jubileumsutstillingen i Helsinki viser oss at hun var langt mer enn «mummitrollets mamma». Hun var både billedkunstner, illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper, dramatiker og forfatter.
Utstillingen som er kuratert i anledning Janssons 100-års jubileum holdes på Finlands nasjonalgalleri, Ateneum. Museet, som ble tegnet av arkitekt Theodor Höijer og ferdigstilt i 1887, huser finsk kunst fra den gustavianske perioden midt på 1700-tallet til og frem til 1950-tallet. I tillegg til den finske kunstsamlingen vises også verker blant annet van Gogh, Gauguin, Cézanne, Chagall.
Tove Jansson tok deler av sin kunstutdanning på Konstföreningens ritskola, som lå i Ateneum-bygget, og derfor ofte bare kaltes for Ateneum. Det er passende at utstillingen holdes på et museum som Jansson hadde en så sterk tilknytning til.
Biografisk utstilling
Jubileumsutstillingen gir en bred fremstilling av hele hennes karriere, og flere museer i Finland har lånt ut kunstverk. Tammerfors kunstmuseum er den største leverandøren, med malerier, tegninger og mummitablåer. I tillegg vises kunstverk fra private samlinger. Flere har aldri vært utstilt før. Kurator for utstillingen er Tuula Karjalainen, som har skrevet den nyeste Tove Jansson-biografien
Det man får se på Ateneum kjennes derfor som en slags biografi i utstillingsform. Man følger Tove Jansson fra barndom til alderdom, og får se ikke bare malerier og illustrasjoner, men også barnetegninger, brev, private fotografier og personlig eiendeler.
Kultur og sensur
Utstillingen består av elleve saler og er femdelt. Først vises bilder fra de formative årene og 1930-tallet. Her dominerer stilleben, landskapsmalerier og portretter, sterkt påvirket av europeisk surrealisme. Neste del, 1940-tallet, preges av krigen, og her henger hennes sterkeste maleri – Familjen.
Vi ser Tove Janssons familie, men også krigen i Finland. En av brødrene er i uniform, og sjakkbrikkene er ikke i svart og hvitt, de er i rødt og hvitt. Familiedynamikken er også dyster. Ingen møter hverandres blikk direkte, avstanden mellom foreldrene er stor, broren ved sjakkbrettet er åpenbart svært nedtrykt, og selv er Tove nesten totalt distansert fra resten av familien, enda hun står i sentrum. Ansiktet hennes er stivt, nesten hardt, og det er som om hun er på vei til å gå – hun er i ytterklær og holder på å ta på seg hanskene.
Tove Jansson vanket mye i venstrekulturelle kretser, og tegnet karikaturer for det svenske satiremagasinet Garm, som hun var tilknyttet fra 15-årsalderen av. Den mest kjente karikaturen er fra 1938, og viser Hitler som en skrikerunge som vil ha mer kake enda han allerede har fått store biter av Europa. Stalin ble også karikert, skjønt den skarpeste tegningen ble sensurert. På utstillingen vises begge.
Utstillingens del tre og fire tar oss fra 40- til 70-tallet, og viser hvordan Janssons malerkunst, som minsket i omfang, dreier over i det abstrakte. Fortsatt malte hun landskap og portretter, men stilen var mindre realistisk – noe man ser i det slående portrettet Grafikern, der livspartneren Tuulikki Pietilä er avbildet. Her er det også lett å se at Pietilä er modellen til figuren Too-tikki i Trollvinter.
Fra småtroll til mummitroll
Utstillingens siste del er viet til mummitrollene. Første mummibok, Småtrollene og den store oversvømmelsen, kom i 1933, men hovedarbeidet med mummiverdenen tok til under krigen, og i 1946 utkom første kjente mummibok, Kometen kommer, under navnet Kometjakten. Jansson hadde imidlertid anvendt mummitrollfiguren gjennom hele 30-tallet, men da bare i små vignetter eller som del av signaturen. Figuren skal visstnok ha blitt til etter en krangel, da hun i raseri skriblet en stygg, sint liten figur på en vegg.
Som hos de fleste som tegner samme karakterer gjennom en årrekke, kan man se en utvikling i streken hos Jansson. De første mummitrollene er en tanke tynnere og mer ujevne i konturen enn de senere, med smalere, tynnere snuter, små, litt utstående øyne og en slags øyebryn eller pannerynker. Senere blir de kortere og rundere, med større øyne og spissere ører, og det har skjedd en klar endring fra den gangen mummitrollet skulle representere noe sint og stygt. Dessuten er Janssons strek mer rutinert.
De seneste illustrasjonene er de mest sofistikerte, og er gjerne enklere enn i tidligere bøkene. Det er stor forskjell på de minimalistiske havlandskapene i Pappaen og havet og de overdådige festbildene i Trollmannens hatt. Jansson har dessuten finslipt skraveringsteknikken sin, og dropper ofte konturene, som på tegningen av mummipappa i liten båt i bølgene i Pappaen og havet.
Dette er et mektig bilde, og det gjør sterkt inntrykk å se det på utstillingen, selv om tegningen ikke er større enn en håndflate. De fleste av pennetegningene er i samme størrelse, men de gjør seg like godt i rammer og montre som på boksidene. Kanskje de blir enda mer slagkraftige av å bli sett alene.
Skisser får stor plass på utstillingen. Når man kjenner Tove Janssons arbeid, er det nesten enda mer interessant å se skissene enn de ferdige kunstverkene, for de viser en kunstner med en målrettet tanke og stor perfeksjonisme.
Tegneseriekunstner
Et rikt utvalg av tegneseriestripene blir også vist frem. Jansson hadde laget serier helt fra hun var tenåring, men det var først tidlig på 50-tallet at hun virkelig blomstret opp som serieskaper. Det begynte med at avisen Ny Tid bestilte striper til barnesidene, og hun laget striper med utgangspunkt i Kometen kommer. Suksessen ble bare måtelig – og det at mummipappa leste Monarkistbladet vekket anstøt hos arbeiderleserne! Det store gjennombruddet kom da Jansson ble publisert i England, i The Evening News. Snart fikk hun syvårskontrakt, og med det en større økonomisk sikkerhet enn noen gang før.
Mummiseriene kjennetegnes av spenning, humor og action, og befinner seg således et stykke fra de mer ettertenksomme bøkene. Hun var pålagt restriksjoner mot det å tematisere sex, død og politikk, og ifølge kontrakten måtte slutten alltid være lykkelig. Satiren er likevel sterkt til stede – her fikk Jansson bruk for det hun hadde lært i årene som karikaturtegner for Garm.
Stripene er naturlig nok mer minimalistiske enn bokillustrasjonene, og Janssons ekstremt sikre og økonomiske strek er imponerende. Kun med små endringer i plasseringen av pupiller eller øyebryn gis figurene ulike ansiktsuttrykk, litt på samme måte som Charles M. Schultz gjorde det i Knøttene.
Tove Jansson regnes som den første seriekunstneren som gjorde skillene mellom rutene til en del av berettelsen. Skillestrekene kan dannes av et tre, et stearinlys, en stige eller lignende, og dette er med på å gi kompleksitet til den ved første øyekast enkle formen.
Overlesset, men givende
Utstillingen er stor, og selv for Jansson-kjennere er det nye ting å se. Samtidig kjennes den en tanke overlesset. Det er som om det ikke har foregått en streng nok utvelgelse – som om man ganske enkelt har tatt med alt man kunne finne. Dette går på bekostning av retningen. Det som fungerer i bokform, der et vell av detaljer gjerne er ønskelig, fungerer ikke like godt i utstillingsform. Likevel er det vel verdt å ta turen til Helsinki og Ateneum – til tross for en litt rotete form, er dette den mest mangfoldige Jansson-utstillingen til dags dato.
Utstillingen står til 7. september. Mer info på: http://www.tove100.com
Fantastisk, skulle ønske den utstillinga kunne vandre heilt til Norge!
Det hadde vært stort,den skal ut på tur, men det sto ingenting om Norge så langt, men det går jo an å håpe…
[…] Men tilbake til Tuula Karjalainen. Hun har ikke bare skrevet biografi om Tove Jansson, hun har også vært kurator for en stor jubileumsutstilling som ble vist på Ateneum i Helsinki i sommer. Jeg var så heldig at jeg fikk se den, og skrev om den for Empirix. […]