Anmeldelse

Rino – Reisen til de dødes øy
Regine Toften Holst
Vigmostad & Bjørke, 2022

Det er ingen hemmelighet at unger liker fantastiske universer og karakterer festet til papiret i ruteformat. Amuletten-serien er stadig populær mens vi venter på niende og siste volum, og Malin Falchs Nordlys-bøker er med seks volumer og flere hefteutgivelser en massekonsumert storproduksjon innen sjangeren.

Dermed er det mye som ligger til rette for at den kattelignende prinsen Rino og hans reise til de dødes øy skal kunne bli en hit blant serieglade yngre leserne, selv om antallet norske serier om menneskelignende dyr som løser mysterier i fantasifulle omgivelser snart nærmer seg det trettenholdige dusinet.

Rebelsk helt

Prins Rino vil heller leke med gateungene enn å oppfylle sine kongelige plikter, og blir jaget gjennom gatene av lærerne sine i en sekvens som er skolemesteren i Tre nøtter til Askepott verdig.

Rinos far er kong Lucius, en ufyselig type som virker til å bry seg mer om egen rikdom enn om undersåttene i kongeriket Felos. Dette er en fyr som åpner et museum tilsynelatende for folket, men kaster alle ut for å gå på en egen omvisning. En som gir en livvakt sparken fordi han er en hund – og dermed i en underklasse. Rino finner også ut at det er noe snusk på gang når han oppdager et gjemt maleri av noen kongelige hunder.

Når kronen hans blir stjålet av en rottegutt, fører omstendighetene til at Rino blir uvillig blindpassasjer på et skip. Derfra blir ikke livet akkurat lettere for ham.

Filmatisk og engasjerende

Karakterene i fortellingen er lette å kategorisere – og dermed enten like eller mislike: den usympatiske (kanskje til og med onde?) kongen; den kule prinsen det er lett å heie på; en fiende som viser seg å være en venn; en snill, men streng mamma som holder styr på rottemannskapet på seilskipet.

Figurene og handlingen for øvrig er nesten filmatisk presentert. Det føles til tider, på en god måte, som å lese bildemanuset til en film – det skifter ofte og kjapt mellom landskapsbilder, nærbilder av ansiktsuttrykk, fartsstreker og onomatopoetikon. Dette bemerker seg i fleremange flere, faktisk – norske serier som er utgitt for barn de siste åra. Det kan bli vanskelig å skille seg ut i lengden.

Når det er sagt, er en av Holsts største styrker som serieskaper øyet hennes for sideuttegning. I tillegg bruker hun (og fargelegger Maia S. Ravn) klare farger som også bidrar til å fortelle hvor i handlingen vi er: dyplilla helsider når kvelden kommer skumrende, mørkeblå toner når natten faller på ute på havet. Det er tydelig at det ligger mye tanke og arbeid bak planleggingen og sideuttegningen av fortellingen, og det etablerer et solid univers. 

Uteblivende handling

Rino fungerer dermed utmerket som et førstevolum av en serie. Den legger grunnlaget for en fortsettelse, men lest som en enkeltstående bok blir det et antiklimaks å nå sistesiden. En akutt slutt og en “fortsettes i neste bok” er ikke synonymt med en cliffhanger. I alle fall ikke når det strengt tatt ikke har skjedd så mye i handlingen ennå

På nettsidene sine beskriver forlaget boka som en “ny superspennende og handlingsmettet tegneserie”. Jeg kan si meg enig i at den er spennende, mest fordi Holsts uttegning er så filmatisk. Men “handlingsmettet” må nødvendigvis bety noe mer enn at det bare skjer en masse greier i full fart hele tida. Jeg savner noe mer – sannsynligvis savner jeg volum to, der det faktisk skjer noe mer og fortellingen beveger seg videre.

Rino og vennene (og fiendene) hans er engasjerende og energiske, men de trenger flere strenger å spille på i plottet om de skal skille seg ut i mengden. Får de det, blir det spennende å se hvor ferden går i neste bok.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.