Anmeldelse
Amazonas – Fortellinger langs elvebredden
Leo Ribeiro
Oversatt av Lise Haugland
Trykksak, 2024
Det er november 2018, og den brasilianske tegneserieskaperen Leo Ribeiro er på vei opp Amazonas i en batelão, en liten elvebåt, sammen med andre kunstnere. I løpet av en måned skal de stoppe i åtte småbyer, og Leo skal holde kurs i animasjon på skoler langs elveløpet.
(La oss bli enige om å heretter skille mellom tegneseriefiguren Leo på den ene siden, og tegneserieskaperen Ribeiro på den andre.)
Tre måneder senere, og Leo sitter på en steinmur i Stavanger og fanger snøfnugg i håndflaten. Amazonas – Fortellinger langs elvebredden er ikke egentlig fortellingen om hvorfor Leo har dratt i eksil, som han kaller det, selv om den er det også. Mest av alt inneholder den hva tittelen lover; møter med folkene på båten og langs elvebredden på denne siste, brasilianske utflukten.
Sympatisk hvermannsen
Hvordan føyer Ribeiro seg inn i det brokete fellesskapet av tegneseriejournalister før ham? Han har ikke noe i seg av den pontifikerende fillefrans-akademikeren Harvey Pekar, som kunne mansplaine om det meste fra jazz til Makedonias historie. Dette er heller ikke Joe Saccos rapporter fra bak fasaden til hardtarbeidende krigssone-journalister. Ribeiros er ikke noe hektisk selvportrett av en reisende, umoden oppdager som italienske Zerocalcare. Kanskje har han litt i seg av Guy Delisles slentrende, fisk-ut-av-vann observasjoner, men i så fall er tilløpene hypnotisert ned i en dorsk ørske av monotonien, motorduren og den lammende varmen om bord.
Vi blir ikke riktig kjent med Leo gjennom disse historiene. Han byr ikke naturlig på seg selv, er ikke den som snakker mest eller har noen indre monolog. Boken har rikelig med tekstbokser (det er først på den femtende tegneseriesiden at det dukker opp en snakkeboble), men det er en faktaorientert fortellerstemme som møter oss i disse.
Leo presenterer seg selv likevel sympatisk nok. Han er «en urban mann fra Brasils middelklasse med en kald pils i hånda, fri som fuglen». Han er en mann som starter boken med en scene fra Werner Herzog-filmen Fitzcarraldo, men feilstaver Klaus Kinski – og som foretrekker en dub-versjon av Pink Floyds Dark Side of the Moon fremfor originalen. Han er ikke ignorant, ber ydmykt om unnskyldning om han tråkker i baret overfor representanter for urbefolkningen, men han lever også i sin egen boble.
Eksentrisk og rolig
De tolv historiene i boken fortelles ikke kronologisk. I «For Gud og fedreland» tar han oss med tilbake til august 2016. Det er dagen for riksrett-avstemningen mot president Dilma Rousseff, og Leo møter tilfeldigvis på en venn under en av demonstrasjonene. Det blir flertall for å avsette Rousseff, og begeret flyter over for den ellers apolitiske Leo. På vei hjem ringer han sin norske kone. Dette er den siste dråpen, «disse fascistene hater alt som lukter kunst, kultur og dannelse», han vil flytte til norge.
Det er ikke nok av en historie i Amazonas til at den kunne blitt fortalt fra start til slutt. Noen av historiene er likevel dramatiske nok, enten emosjonelt – den tidligere nevnte «For Gud og fedreland» – eller målt i ren action: I «Tropisk storm» må Leo flykte fra bevæpnede ungdommer på jakt etter en «gringo»; brasilianeren er på dette tidspunktet så langt hjemmefra at han har blitt et fremmed i eget land.
Men for det meste går det sakte, i et tempo som speiler båtens vei opp elven. Ribeiro holder den realistiske, lett karikerte streken i sort-hvitt, med den syrlige grønnfargen fra omslaget som gjennomgående kontrastfarge. Han leker seg lavmælt med symmetri i sideoppsettene, og noen oppslag er spesielt vellykkede – som når han kontrasterer et biljardbord sett ovenfra med en jeger i jungelen.
Vi møter flere eksentriske personer, men de blir ikke med fra én historie over til en annen. Den mest merkverdige er kanskje klovnen Diego Garrido, som fant seg en nisje uten konkurrenter langt inne i Amazonas – og som Leo nå spiller SMS-sjakk med fra Stavanger.
«Ikke akkurat Disney»
Amazonas deler samme skjebne som flere virkelighetsbaserte tegneserier, ved at det er virkeligheten som holder den tilbake fra å bli noe større enn små biter av liv, sirlig tegnet og puttet i små beholdere. Ribeiros tilbakeholdne stil rører iblant både hjertet og hodet til denne leseren, selv om jeg skulle ønske han gjorde det oftere i løpet av disse noen-og-hundre sidene.
På et tidspunkt ankommer Leo skolen hvor han skal undervise i animasjon. Han blir frustrert over at han og elevene ikke får bedre resultater, alt blir stivt og monotont. Kollegaen hans prøver å si at resultatet ikke er det viktigste her – at det for disse elevene, noen med en utfordrende skolehverdag, er prosessen det som er verdifullt. «Dette er ikke akkurat Disney!»
Og her ville det vært skikkelig lumpent av meg å snu det hele rundt og bruke dette som en beskrivelse av fortellingene i Amazonas også. Men det er nok likevel sant at i dette tilfellet trumfer virkeligheten det kunstverket som den inspirerte. Leo Ribeiro skal være glad for reisen han gjorde og folkene han møtte, og vi ønsker ham velkommen blant norske tegneserieskapere. La oss i mellomtiden se på denne historiesamlingen som et løfte om og et anslag til noe større.
