Allehjertersdag er rett om hjørnet. Det er mange som ikke kan fordra den og det den symboliserer, men alle trenger jo litt romanse i livet sitt. Og hvorfor ikke krydre det hele med litt science fiction i tillegg?
All slags kjærlighet
Paul Atreides og Chani. Han Solo og prinsesse Leia. Linda og Valentin. Star Lord og Gamora. Batman og Catwoman …
Det finnes mange eksempler på par i science fiction. Det var i hvert fall mitt utgangspunkt for denne bloggposten. Men da jeg prøvde å komme på science fiction-tegneserier der romanse sto sentralt, viste det seg mer utfordrende enn jeg trodde det skulle være.
Det kan selvfølgelig skyldes sjangeren: Det er lite rom for romanse når hovedkarakterene er opptatt med å utforske nye galakser, overleve i en postapokalyptisk verden, bekjempe romvesener, eller redde verden. Det er sjelden førsteprioriteten til en hovedkarakter i sci-fi å finne seg en kjæreste.
Men det finnes mange eksempler på romantiske scener i sci-fi tegneserier, selv om fortellingene i seg selv ikke er romantiske, fordi det tross alt er evnen til å håpe og elske som kjennetegner menneskeheten, også i de mest utfordrende situasjoner.
Og man finner all slags kjærlighet i sci-fi tegneserier òg: Jeg har allerede skrevet om Tillie Waldens queer-romanse On a Sunbeam, samt Invisible Kingdom, i en tidligere bloggpost. I begynnelsen av Bolero (som vi kommer tilbake til under) er hovedkarakteren Devyn dumpet av kjæresten. Det antydes at ekskjæresten, Natasha, er en transkvinne.
I en helt annen sjanger har jeg nylig funnet Artifice (2011), en kort og spennende tegneserie som handler om en android-soldat (Deacon) som forelsker seg i den han skal drepe, Jeff. Utover kjærlighetshistorien likte jeg veldig godt samtalene mellom Deacon og psykologen som evaluerer ham.
Selv i «hard sci-fi» og i de mest voldelige sci-fi tegneseriene finner man faktisk slående eksempler på kjærlighet og romanse.
The Saga of the Meta-Barons av Alejandro Jodorowsky og Juan Giménez handler om hvordan Metabaronens forfedre møttes og skapte de beste krigerne i universet. Romanse er ikke akkurat fremtredende i denne serien, som handler mest om ære, makt, lidelse, plikt og klan. Likevel kan kjærlighet blomstre selv hos de barskeste Castaka-krigerne.
Det finnes flere eksempler også. Det er kjærligheten til familien som gir Geiger kreftene til å holde ut i en postapokalyptisk verden; Den røde tråden i Fist of the North Star-serien (Hokuto no Ken) er Kenshiros desperate leting etter sin forlovede Yuria i en Mad Max-aktig verden; I Appleseed fortsetter Deunan og kyborgen Briareos å være partnere og kjærester til tross for at han ikke lenger har en menneskelig kropp; Man får bare glimt av kjærlighetshistorien mellom Death og krigsmesteren Xiaolian Mao i East of West, men den er tragisk og vakker (det kommer snart en egen bloggpost om denne kjempegode tegneserien).
Men det jeg egentlig vil i denne bloggposten er å presentere utvalgte «nyere» tegneserier der kjærlighet (uansett om den er gjengjeldt eller ikke) og romanse spiller en viktig rolle i fortellingen. Fra tegneserier for ungdom til grafiske romaner og tegneserier som får oss til å reflektere over forholdet mellom menneske og robot.
Romantikk for de unge
Den nye franske tegneserien Phobos (Glénat, 2021~) handler om speed-dating i verdensrommet. Det er den grafiske adapsjonen av den populære franske bokserien med samme navn av Victor Dixen – en fransk-dansk forfatter som også er kjent for bokserien Vampyria.
Historien tar utgangspunkt i at NASA har blitt privatisert og er kjøpt opp av selskapet Atlas Capital. Selskapet finansierer et program for å kolonisere Mars. Tolv unge menn og kvinner mellom 17 og 20 år rekrutteres for å bli sendt på en enveisreise for å bli de første beboerne på den røde planeten. I løpet av den fem måneder lang reisen får de seks minutter hver uke til å bli kjent med hverandre. Hensikten er at de skal finne seg en kjæreste og stifte familie ved ankomst til Mars. Dette «romeventyret» strømmes døgnet rundt på jorda.
Men det som begynner som en speed-dating konkurranse i verdensrommet blir raskt en gripende spenningshistorie. Hovedkarakteren Léonor får mistanke om at Atlas Capitals daglig leder, Serena McBee, har andre planer for dem. Fortellingen videre handler om rekruttenes kamp mot klokken for å avverge McBees onde planer og overleve.
Phobos er en godt gjennomført og spenningsfylt bokserie, selv om den ikke er spesielt godt skrevet (det er tydelig at forfatteren sikter til en filmadaptasjon når han skriver). Den utspiller seg samtidig på Jorda og i verdensrommet (og deretter på Mars). Hvis jeg skal være ærlig, synes jeg at tegneserien skuffer litt, i hvert fall for eldre lesere. Hovedutfordringen skyldes ikke så mye tegningene eller sekvenseringen som selve formatet. Denne fortellingen synes jeg faktisk fungerer bedre i bokform enn i tegneserie. Men det er kanskje fordi jeg har lest boka før tegneserien.
De første sidene av Phobos 1 (på fransk) kan leses her.
På den japanske fronten er Ichigo Takanos Orange (7 bind) en veldig fin manga som blander romanse, SF og tidsreise. En dag mottar Naho i 11. klasse et brev fra fremtiden. Det er skrevet av henne selv, bare 10 år eldre. I brevet står det at hun kommer til å møte en gutt ved navn Kakeru, og brevet forklarer hva hun må gjøre for å redde ham før det er for sent.
Denne populære tegneserien tar opp viktige og vanskelige tema for tenåringer, slik som psykisk helse og selvmord. I denne tegneserien er vennskapsperspektivet minst like viktig som romanse, og hovedspørsmålet er hvor mye Naho og vennegjengen er villige til å ofre for å redde en person de er glade i.
Clamps Chobits (8 bind, 2001-2002) er en annen romantisk SF-klassiker for ungdom. En dag på vei hjem finner studenten Hideki en «persocom» i søpla. Han tar den kvinnelige androiden med hjem og slår den på. Hun knytter bånd med ham med én gang, men det ser ut som om hun mangler et operativsystem, og det eneste hun klarer å si er «Chi». Men hun er læredyktig. Hideki påtar seg å lære henne alt hun trenger for å passe inn i samfunnet.
Gjennom hele serien utvikler begge følelser for den andre. Men hvordan kan kjærligheten deres utfolde seg, når den ene er en mann og den andre en androide – som i tillegg skjuler en hemmelighet i kroppen?
Frihet og likhet for alle
Jonathan Luna og Sarah Vaughns Alex+Ada (Image Comics, 2013) utforsker også forholdet mellom mann og androide. Men i motsetning til ungdomstegneserien Chobits, er denne amerikanske tegneserien skrevet for et modent og sosialt bevisst publikum.
Alex+Ada handler om kjærlighet mellom robot og mennesker og om sosial rettferdighet – også for androider. Hovedspørsmålet i tegneserien er nemlig om androidene – mer presist «de ikke-menneskelige personene» slik de kaller seg selv i tegneserien – bør ha de samme rettighetene som oss mennesker, nå som de kan føle og er selvbevisste.
Alex er en tjuesju år gammel mann som har vært ulykkelig på kjærlighetsfronten. Det monotone livet hans blir snudd på hodet når han får en luksus androide i bursdagsgave av bestemoren. Ved å prøve å forstå hva androiden Ada er, og overkomme sin egen frustrasjon for hennes «begrensninger», kommer han snart i kontakt med en underjordisk robot-rettighets-bevegelse som kan sette dem begge i fare. De hjelper Alex å hacke Ada for å låse opp potensialet hennes til å tenke og føle.
Tegneserien inneholder en sterk kritikk av et samfunn som har blitt avhengig av robotikk og kunstig intelligens, men som ikke har tatt stilling til de etiske og juridiske problemstillingene. Politikerne og samfunnet er klare over at det går an å skape sansende og selvbevisste androider, men dette er strengt forbudt. For de fleste er androider bare redskaper. Selvbevisste androider pågripes, deaktiveres eller til og med destrueres, mens eierne blir fengslet.
Tegneserien handler om androidenes kamp for sine rettigheter (som ikke er så ulikt slavenes kamp for frigjøring i USA), og viser hvordan holdninger sakte endrer seg. Alex+Ada berører de samme etiske spørsmålene som er stilt i filmen Blade Runner (hvem ble ikke rørt av Roys monolog mot slutten av filmen?) og i den tankevekkende britiske TV-serien Humans, men svarer på en annen og mer realistisk måte.
Første bind av Alex+Ada kan leses her.
Ugjengjeldt kjærlighet og kjærlighetssorg
Ugjengjeldt kjærlighet kan gi opphav til de mest romantiske og dramatiske fortellingene. Det er ikke helt tilfellet i Bolero og Bionic, men det som likevel gjør dem interessante er forfatternes evne til å injisere SF-elementer i fortellingen og til å skape rørende karakterbrister hos personene.
I Bolero har Devyn «Dagger» Dagny blitt dumpet av kjæresten Natasha etter tolv år. Devyn prøver å flykte (både bokstavelig talt og metaforisk) fra kjærlighetssorgen og fra en relativt deprimerende hverdag ved å hoppe mellom parallelle verdener i multiverset.
Mulitiverset kan defineres som «en forestilling om at det eksisterer mange univers, inklusivt vårt eget univers. Til sammen utgjør de alt som eksisterer både med hensyn til tid, rom, materie og energi, og de fysiske lovene og naturkonstantene som karakteriserer dem». Dette konseptet utgjør mye av historien i TV-serier som Star Trek, Doctor Who, The Flash, Loki, eller filmer som Spiderman: No Way Home, Everything Everywhere All at Once eller den nye Dr. Strange in the Multiverse of Madness.
Etter et tilfeldig seksuelt møte blir en deprimert Devyn gitt en nøkkel som åpner dørene til parallelle universer. Resten av Bolero handler om hvordan hennes opplevelser i multiverset hjelper henne med å vokse som menneske og håndtere kjærlighetssorgen på en mer moden måte.
Koren Shadmis Bionic er en typisk (for ikke å si stereotypisk) amerikansk oppvekstfortelling – men med SF-komponenter.
Victor Steiner er en geek som blir mobbet på skolen. Foreldrene hans strever i hverdagen. Han er håpløst forelsket i den rike, pene og populære nye eleven Patricia Partzlaus. Alt forandrer seg for dem begge når hun havner i en ulykke og kommer tilbake på skolen med bioniske deler.
Fortellingen er i utgangspunktet ikke særlig original, men forfatteren klarer likevel å heve den takket være interessante tegninger, en dose science fiction og et tross alt rørende portrett av to tenåringer som er totalt forskjellige, men som livets viderverdigheter forener midlertidig i et intenst og giftig forhold.
To personlige prisutdelinger
Angoulême-festivalen har nettopp kåret årets beste tegneserier og -forfattere. For å avslutte denne bloggposten har jeg lyst til å gjøre det samme for to underkategorier: Det mest sympatiske paret i nyere SF og det lengste kjærlighetsforholdet.
Det mest sympatiske paret: Marko og Alana i Saga-serien
Brian Vaughan er en nyskapende SF-mester som evner å skape svært menneskelige hovedkarakterer man lett identifiserer seg med. Yorick i Y the last man er, sett gjennom de tematiske brillene til denne bloggposten, et eksempel på en romantisk hovedkarakter: Gjennom hele historien prøver han å bli gjenforent med kjæresten Beth, som befant seg på den andre siden av planeten når alle menn (av alle arter) ble utryddet av et dødelig virus.
Men det er særlig tegneserieparet Marko og Alana i Saga som skiller seg ut blant Vaughans karakterer. De har kortene stokket mot seg fra starten av. Marko kommer fra Wreath, Alana fra Landfall, to verdener som er i krig med hverandre. Men de er også kjærester som krangler, og som foreldre gjør de så godt de kan for å beskytte sin datter. De er langt fra perfekte, og de kommuniserer som deg og meg. De er så like oss (hvis du ser bort fra horn og vinger) at de fortjener å bli kåret til det mest sympatiske paret i nyere SF.
Det lengste kjærlighetsforholdet: La nuit des temps
Jeg har allerede nevnt Trillium og The Forever War i en tidligere bloggpost. Begge to handler om kjærlighetsforhold som spenner over flere tusen år. Carbon & Silicon, som følger det tette båndet mellom to androider, to «sjelevenner», over flere hundre år, kunne også ha vært en nevneverdig kandidat, men den er ikke en romantisk tegneserie per se.
Dermed er vinneren La nuit des temps (Phileás, 2021), Christian de Metters moderne tolkning av René Barjavels litterære mesterverk fra 1968 med samme tittel (på engelsk heter den The Ice People). Jeg leste denne romanen på gymnaset, og gleder meg til å lese tegneserien.
I La nuit des temps er vi på randen av tredje verdenskrig. En internasjonal vitenskapelig ekspedisjon oppdager et nedfryst par dypt under Antarktis. De er de eneste overlevende etter en svært avansert sivilisasjon som forsvant for 900.000 år siden. De kommer altså fra «tidenes morgen» («tidenes natt» / la nuit des temps, på fransk). Og de kan være nøkkelen til vår verdens frelse.
Den vakre kvinnen fra en annen tidsalder blir vekket først, og en kjærlighetstragedie à la Romeo og Julie eller Tristan og Isolde i sci-fi drakt utfolder seg…
Det var en bloggpost for romantikere. ♥ Til neste valentinsdag planlegger jeg en bloggpost om sex og SF! Nedtellingen er i gang!
