G. Willow Wilson, Christian Ward, Invisible Kingdom, 3 bind, Berger Books / Dark Horse Comics (2019-2021). 
Al Ewing, Simone di Meo, We only find them when they’re dead. Book One: The Seeker, Boom! Studios (2021).
Invisible Kingdom og We only find them when they’re dead (heretter WOFTWTD) er to flamboyante og actionfylte sci-fi tegneserier fra USA. Begge passer godt til måten kritikeren David G. Hartwell og forfatteren Kathryn Cramer beskriver sjangeren romopera:
«Fargerikt, dramatisk, storstilt science fiction-eventyr, skrevet på en dyktig og noen ganger vakker måte, som vanligvis fokuserer på en sympatisk, heroisk hovedfigur og handling, og som vanligvis er plassert i en relativt fjern fremtid, og i verdensrommet eller i andre verdener, med en hovedsakelig optimistisk tone. Det handler ofte om krig, sjørøveri, militære dyder og veldig store handlinger, store innsatser.»
Ikke bare oppfyller de disse to tegneseriene de fleste av kriteriene, de er nesten å betrakte som innbegrepet av romopera.
Invisible kingdom er en spennende tegneserie i tre bind. Publishers Weekly beskrev den som «[a] smart pop-art feminist Star Wars». Jeg synes den er en vellykket kombinasjon av Star Wars, Serenity/Firefly, Guardians of the Galaxy, Dune med en dash av The Handmaid’s Tale.
Tegneserien handler om to svært forskjellige kvinner som skjebnen bringer sammen. Den ene, Grix, er en dyktig fraktflyger som leverer varer for mega-konsernet Lux rundt i galaksen; den andre, Vess, er ei nonne som har viet seg til Forsakelsesreligionen (Renunciation). Når de, hver på sin kant, avdekker en konspirasjon mellom lederen av solsystemets dominerende religion og Lux, som har et kommersielt kvasi-monopol i hele galaksen, blir det usannsynlige paret tvunget til å rømme for livet.
WOFTWD handler om et lag «innhøstere», ledet av kaptein Georges Malik, om bord på «obduksjonsskipet» Vihaan II. De dissekerer og gjenvinner likene til gigantiske fremmede guder som de finner svevende i verdensrommet, ved yttergrensene av den kjente verden. Kjøtt, mineraler og metaller høstes for å dekke behovene til en utdøende menneskehet.
En dag øyner Malik en mulighet til å fri seg fra systemet og unnslippe Paula Richter, en hatefull, hevngjerrig offiser på et av eskorteskipene som overvåker og regulerer «høstingen». Han vil krysse terskelen for den kjente verden og være den første som finner en levende gud.
Tegneserien ble nominert til Eisner Awards 2021 for beste nye serie og beste coverkunstner.
I tillegg til å være visuelt storslåtte romoperaer, har begge tegneseriene til felles at hovedkarakterene er homoseksuelle og på en åndelig og eksistensiell reise.
Uskarpe grenser mellom mediene
Når det gjelder film, er det ofte subsjangeren romopera vi snakker om når vi snakker om sci-fi.
Star Wars-trilogien (1977-1983) revolusjonerte og populariserte subsjangeren med sine banebrytende effekter i lyd og bilde, John Williams orkestermusikk, snakkende droider, og romvesener som er tøffe i trynet. Detter kom Alien-serien, Dune, Guardians of the Galaxy – for ikke å snakke om TV-serier som Star Trek og Battlestar Galactica.
Men romopera fungerer også utmerket i tegneserieform. Tidlige eksempler fra 1920- og -30-tallet er Buck Rogers in the 25th century A.D. og Flash Gordon-seriene. For når det gjelder science fiction generelt, og romopera spesielt, er tegneserier utvilsomt et av de mest effektive mediene som finnes: Tegneserieforfattere kan slippe kreativiteten løs og er ikke begrenset av budsjettet for spesialeffekter.
Men selv om det finnes mange gode eksempler på romopera i tegneserier fra begge sider av Atlanterhavet (Linda og Valentin, Inkalen, Metabaronenes kaste, Universal War One, Konvojen/Sillage, osv.) og fra Japan (Galaxy Express 999, Space Pirate Captain Harlock, Gundam, Space Adventure Cobra, osv.), er den nye trenden i amerikanske indie-romoperategneserier virkelig imponerende (med Saga på toppen).
Med hjelp av digitale tegneverktøy og programmer klarer dagens kunstnere å skape utrolig vakre landskap og verdener, og ikke minst fantastiske actionscener. Grensene mellom tegneserie og (animasjons)film er ikke like skarp lenger. Både Invisible Kingdom og We only find them when they’re dead er gode eksempler på det.
Åndeløs spenning og åndelig reise
Begge tegneseriene behandler religiøse tema. I WOFTWTD tar det religiøse form av døde guder med umenneskelig skjønnhet. I Invisible Kingdom har Vess forlatt familie og venner og gitt avkall på materielle goder for å vie seg til et liv i fattigdom og kyskhet. I klosteret følger hun læresetningene til «det usynlige kongeriket». Fremstillingen av Forsakelsesreligionen i Invisible Kingdom er riktignok stereotypisk: Med sine undertrykkende aspekter og onde overordnede med skjult agenda, minner den om det vi finner i bl.a. Alejandro Jodorowskys sci-fi univers og i Dunes Bene Geserit-orden.
Mer enn religionen er det Vess’ spirituelle reise og selvrealisering som er viktig i Invisible Kingdom.
Man behøver ikke å vie sitt liv til religionen eller til en organisert gudsdyrkelse for å utføre en åndelig reise. I etterordet til første bind av Invisible Kingdom forklarer forfatteren G. Willow Wilson at [d]ette er en historie om å ha tro på det vi ikke kan se: våre venners lojalitet, oppriktigheten i det som engasjerer oss og muligheten for endring.»
Dette universelle og spirituelle budskapet, som selv ateister kan gjenkjenne seg i, finner man også i WOFTWTD: Kaptein Malik og mannskapet ønsker å endre sitt dystre lodd. De bestemmer seg for å reise mot det ukjente og finne en levende gud. Alt de har på reisen er hverandre og et håp om et bedre liv på den andre siden av universet.
I tegneseriens første bind er det mange grep som til sammen skaper en mystisk, mytologisk atmosfære: sparsom informasjon om verdenen hovedkarakterene lever i, bruken av et annerledes ordforråd for protagonistene, og ikke minst en sær narrativ stil. Man får lyst til å vite mer om om skjebnen til mannskapet om bord Vihaan II, og de gigantiske vesenene de er på jakt etter
En diskré representasjon av queer-kjærlighet
Samfunnets utvikling gjenspeiles også i tegneserier. Science fiction-sjangeren uttrykker både vår frykt og vår forventning i møtet med fremtiden. Den kan utfordre oss ved å få oss til å vurdere nåtidens beslutninger med tanke på konsekvensene de kan ha for fremtiden. Men den kan også utforske et fremtidig samfunn som har beveget seg forbi undertrykkende eller diskriminerende systemer. Det ser ut til å være tilfellet i Invisible Kingdom og WOFTWTD.
I utgangspunktet virker hovedkarakterene i Invisible Kingdom og WOFTWTD stereotypiske. Etter hvert avslører de seg som mer komplekse, og leseren blir stadig overrasket over hvordan de reagerer når de blir satt på prøve. Og de har til felles at de er homoseksuelle. Dette avdekkes på en diskré, smakfull og helt naturlig måte i tegneseriene, bl.a. fordi hovedkarakterenes kjærlighet er representert uten at det legges særlig vekt på deres seksuelle orientering. Figurenes seksuelle liv er nemlig ikke viktig for handlingen – eller rettere sagt er den et «ikke-problem»: Kjærlighet er kjærlighet.
At det er kjærligheten selv, ikke kjønnet til den man elsker, som er viktig i Invisible Kingdom er ikke overraskende når man vet hvem som er forfatteren: Hugo-prisvinneren G. Willow Wilson. Hun er mest kjent som en av skaperne av den amerikanske muslimske superheltinnen Kamala Khan, den nye Ms. Marvel. Med The Invisible Kingdom fortsetter Wilson kampen mot sexisme, intoleranse og diskriminering i tegneserier.
Kaptein Georges Maliks kjærlighetsliv ser ikke ut til å være sentralt for handlingen i WOFTWTD. Likevel utgjør det korte innblikket man får i hans privatliv (kjæresten er skipets pilot, Jason Hauer) en «forfriskende» parentes i en ellers actionfylt fortelling – og er med på å menneskeliggjøre hovedkarakteren.
Det å ha skeive figurer i hovedroller i sci-fi tegneserier er, så vidt jeg vet, en relativt ny trend. Men nå finnes det noe for enhver smak. Queer-superhelter som den nye Batwoman, Somnus eller Robin, synes å ha blomstret de siste fem-ti årene. Dystopien Bitch Planet handler om kvinner som «ikke er i samsvar» med det patriarkalske samfunnet de lever i, enten fordi de er for tjukke, for tynne, prater for mye eller for lite, er fargede, skeive/ LHBTQ+., og som sendes til en fengselsplanet for kvinner. Tillie Waldens kritikerroste nettegneserie fra 2018, On a Sunbeam, er en poetisk queer-romanse i verdensrommet.
Både Invisible Kingdom og WOFTWTD er gode eksempler på denne nye trenden, også innen sci-fi. De inneholder alle ingrediensene til en god romopera og kjemper i tillegg mot diskriminering og intoleranse. Til syvende og sist handler de om å akseptere seg selv (og andre) og finne sin plass i universet. Det heier jeg på!
