Venstrehåndsarbeid i praktutgave

Tung og tykk, utstyrt med bokmerke, kapitélbånd, stoff i ryggen, tittel preget i gull og alt det andre som hører et praktverk til: Her har vi en ordentlig bok! Lukter god, gammeldags trykksverte gjør den sannelig også. Dette kunne glatt ha vært en ny utgave av Bibelen eller Snorre. Men så er det altså en «greatest hits»-samling av Rutetid, énruterne Frode Øverli i 25 år har laget ved siden av sine mer eller mindre daglige Pondus-striper.

Det må være lov å mene at innholdet ikke står helt i stil med den råflotte innpakningen.

Kunst eller spaltefyll

Nå skal man på ingen måte kimse av vitsetegningen som form. En god énruter kan fungere som et lysglimt i selv den gråeste hverdag, og de aller ypperste av dem – her er det nærmest umulig å ikke nevne Gary Larsons The Far Side – kan leve videre i folks bevissthet i årtier til tross for at de i utgangspunktet tok to sekunder å lese. Samtidig er det ikke til å komme forbi at vitsetegninger flest er temmelig simple greier.

Frode Øverlis Rutetid lander på et interessant sted mellom humor som kunst og humor som spaltefyll i Vi Menn. På sitt beste fremstår den som et overskuddsprosjekt. På sitt svakeste eimer den av venstrehåndsarbeid.

Det er bare å gjette hvilken av de følgende blødmene som er å finne i boken og hvilken som er rappet fra nettsiden P4-lytternes bløteste vitser:

• En dverg kommer inn på en bar. En mann spør: «Spiller du kort?» Dvergen: «Nei, jeg er født sånn!»
• En dame spør mannen sin: «Får denne kjolen meg til å se feit ut, Gunnar?» Gunnar: «Nei, Bjørg! Det er alt fettet som får deg til å se feit ut!»

Poengene er akkurat like billige, men den ene vitsen får i det minste et løft av Øverlis uforlignelige strek. Den er like levende her som i Pondus.

Paver og slubberter

Mens Pondus spiller på gjenkjennelse, går det i Rutetid på ordspill og endeløse vrier på noen av de eldste vitseklisjeene som tenkes kan: brudeparet ved alteret, mannen som fersker kona i sengen med en annen, stakkaren som er strandet på en øde øy med én kokospalme, fangene som henger etter armene i et middelaldersk fangehull. Blant gjennomgangsfigurene er paven, bøddelen, Lynvingen, de sure kjerringene og de evinnelige slubbertene i helsetrøye.

Overraskende nok tjener alle klisjeene på å bli samlet i en tykk bok. Mens de hver for seg fører tankene til suppe og spiker, får det en slags kumulativ effekt å lese dem i sammenheng. Man begynner å glede seg til neste banjospillende idiot skal lande på den derre øde øya.

Morsomst er kanskje likevel de vitsene som Øverli virker å ha tatt rett ut av løse luften. Ta for eksempel den med baren som av en eller annen grunn ligger langt ute i ørkenen. Bartenderen kaster et blikk på skjelettet i sanden på den andre siden av disken og sier «Pokker ta! Etter alle disse årene kommer jeg stadig ikke over hvor nær han egentlig var!».

Vi snakker kanskje ikke absurdisme helt på Larson-nivå, men det er jammen ikke så langt unna heller.

Praktbok på do

Det sier seg selv at mesteparten av dette materialet neppe ville ha blitt gitt ut i en såpass påkostet bok hvis det ikke hadde vært laget av Frode Øverli. Men siden han er og forblir Norges mest populære og innflytelsesrike serieskaper, skulle det egentlig bare mangle om ikke verkene hans ble samlet på skikkelig vis.

I det innledende intervjuet, hvor Øverli utveksler tanker og erfaringer med kollega Øyvind Sagåsen, prøver opphavsmannen heller ikke å selge inn vitsetegningene sine som noe mer enn det de er: en lillebror til Pondus-stripene som med tiden vokste seg stor.

Og da får det kanskje bare være at dette er en praktbok som nok vil gjøre seg aller best som tidtrøyte på hyttedoen.

---

[Lurte du på hvilken av vitsene som er Øverli sin? Det er den med kjolen. Red.anm.]