Anmeldelse

Forresten 33
Erik Falk og Silje Rønneberg Hogstad (red.)
Jippi Forlag, 2019

Siden Forresten gikk over til årlige bokutgivelser i 2013, har antologien inntatt rollen som en årlig tilstandsrapport fra tegneserie-Norge – et inntrykk som forsterkes av det faktum at den utkommer kort tid før jul, og dermed fremstår som en slags oppsummering av året som gikk.

Dette er et mandat som det er lett for både publikum, redaktører og støttebevilgende instanser å forholde seg til, og en oppgave som per definisjon alltid lar seg løse: Hvis et nummer av Forresten utelukkende er fylt av dårlige tegneserier er det fordi det bare har blitt laget dårlige tegneserier i Norge det året.          

Så langt har intet nummer av Forresten utelukkende vært fylt av dårlige tegneserier, og sant å si preges de sju årgangene etter formatendringen av den jevneste og høyeste kvaliteten i antologiens historie. Det er flere årsaker til dette, men de to viktigste er at flere norske tegneserieskapere lager gode tegneserier og at det utvidede sidetallet gjør det lettere å oppnå en god balanse mellom flere ulike stemmer og stiler, også når man gjør plass til lengre arbeider. 

De sju årgangene etter formatendringen er preget av den jevneste og høyeste kvaliteten i antologiens historie.

Hvis man skal kritisere denne æraen av bladet for noe, er det derfor at utgavene er såpass jevne og balanserte at de ikke forteller leseren så mye enn at norske tegneserieskapere også dette året produserte tilstrekkelig gode arbeider til å sette sammen et interessant og lesverdig nummer av Forresten.

Den trettitredje utgaven av bladet starter sterkt med Martin Ernstsens Småsulten, en beretning om de økonomiske utfordringene som preget hans arbeid med den kritikerroste tegneserieversjonen av Knut Hamsuns Sult, hvis fortellerstemme fortellingen emulerer. Kombinasjonen av denne Hamsun-imitasjonen og Ernstsens elegante svart-hvit tegninger fungerer oppsiktsvekkende bra. Småsulten er både et engasjerende stykke selvbiografi, en oppdatert og realitetsorientert utgave av myten om den sultende kunstneren og en kommentar til trenden med at filmer, sakprosa og andre kulturprodukter markedsføres ved hjelp av personlige historier som speiler historien eller temaet i verket de er ment å selge. 

Fra Martin Erntsens Småsulten.

Et annet bidrag som utmerker seg er Berliacs Veien til San Juan. Etter at Drawn and Quarterly kansellerte sin planlagte utgivelse av Sadbøi i 2017 har argentineren høstet mye kritikk for sin bruk av estetikk fra japanske 60- og 70-tallstegneserier, men personlig har jeg mye til overs for hans “gaijin gekiga”. Denne gangen forteller han en historie om en belgisk kvinne og en argentinsk mann som møtes på en utflukt til en hedensk helgengrav i en ørken i Argentina. Veien til San Juan er mer av en tradisjonell novelle enn Berliacs øvrige gekiga-arbeider, men like stemningsfull og rik på visuelle konnotasjoner –  ikke minst i sammenstillingen av japansk-inspirert estetikk og argentinsk setting og historie.

Jeg vet ikke om jeg “skjønner” den, men jeg er glad den er med.

Herman Breda Enkeruds Slanger trives i solen er en slags flerstemt tidsåndmonolog lagt i munnen på fem slanger med menneskelignende trekk som bukter seg over tolv sider med gruppeportretter. Her finnes ingen handling å snakke om, og slangenes replikker er en blanding av selvbevisst sosiale medier-pjatt og underbevissthet kanalisert via språkmotoriske reflekser. Jeg vet ikke om jeg “skjønner” den, men jeg er glad den er med. Det samme gjelder Esra Düzens ordløse Mastitis (hovedbildet til denne anmeldelsen), hvor en hodeløs kvinne nærer slanger ved sitt bryst. Mastitis er en av nummerets to symbolistiske portretter av kvinnelig biologi (den andre er Ida Neverdahls skildring av en ung kvinnes ublide møte med et par eggstokker med attitude), og preges av en brutal mytolog-isk ikonografi. 

Fra Herman Breda Enkeruds Slanger trives i solen

Det mest interessante med Anders Nilsen og Thomas Falla Eriksens ørken-vignetter er hvordan de smelter sammen til én sekvens – på tross av at begge tegnere fortsetter i sitt sedvanlige gjenkjennelige spor. Med litt godvilje kan også Rui Tenreiros ordløse skildring av to barn i en rasert by i Midtøsten sees som en utvekst av denne, selv om streken og fargeleggingen hans skiller seg tydelig fra Nilsens og Falla Eriksens. 

Jeg skulle ønske at antologien hadde en tydeligere følelse av 

Forresten-debutant Anneli Hoel Fjærli har bakgrunn fra animasjon, og det synes godt i hennes første publiserte tegneserie 20. februar, som bruker veldig mange sider på å fortelle en veldig enkel historie. Utgavens andre debutant Wenkai Xu er utdannet ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, uten at det er mulig å slutte seg til det på bakgrunn av den naivistiske, Tove Jansson-inspirerte Et lite møte.

Selv om han for lengst er etablert som både tegneserieskaper og illustratør er også Tord Torpe debutant i Forresten-sammenheng. Forelska er tegnet, surrealistisk stand up, som er en undersjanger jeg personlig har stor sans for (jamfør Connor Willumsens Mum Pittsburgh fra Fetts tegneseriespesial fra noen år tilbake og den Michael DeForge-historien der folk dreper hverandre mens de bedriver impro). Jeg skulle gjerne sett mer.

Fra Tord Torpes Forelska.

Andrew Page gjør det han pleier å gjøre (Benfri er en av hans mer minneverdige fortellinger), og det samme gjør Anders Kvammen i sine to selvbiografiske bidrag om kjæledyr og kjærlighetssorg. Sammen med Ronny Haugeland og Siv Nordsveens tegnede erindringer av samtaler med fremmede utgjør disse arbeidene den sterkeste koblingen til Forresten slik det så ut da bladet ble lansert i 1996 (Haugeland har alltid vært et høydepunkt). Siden den gang har det skjedd mye både i norske tegneserier og i Forresten, og jeg skulle ønske at det var mer fokus på å dokumentere denne utviklingen fra utgave til utgave – at antologien hadde en tydeligere følelse av 

Med andre ord er min kritikk (for mye kontinuitet og balanse, og for lite helhetlige estetiske visjoner) og ros (kvaliteten er jevnt over ganske høy, og Jippi gjør en uvurderlig innsats for norske tegneserier) av Forresten #33 omtrent den samme som den pleier å være. Jeg håper neste nummer vil gi meg noe nytt å klage over og noe annet å skryte av.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.