Oppmerksomme lesere av denne spalte vil huske at undertegnede for en tid tilbake skrøt av å ha lagt inn en bestilling på de tre første – og, hvis vi ser bort fra mangaspesialen, eneste – numrene av Keith Giffens Valiant-serie PunX (1995-96) fra en amerikansk tegneseriebutikk.

Vel, PunX-bladene dukket opp, og de er et ork å lese. Det jeg så for meg som en smart og underholdende miniserie i samme gate som Giffens “five years later”-utgave av Legion of Superheroes og det ene nummeret han tegnet av Topps ComicsKirbyverse-miniserie, viste seg snarere å være et stykke performancekunst: PunX er en karikert og uutholdelig selvbevisst parodi på den typen klisjépregede og langt på vei uforståelige superhelttegneserier som florerte på det amerikanske markedet på midten av 90-tallet – utformet som en klisjépreget og ofte langt på vei uforståelig superhelttegneserie fra midten av 90-tallet.

«PunX er en karikert og uutholdelig selvbevisst parodi.»

Dette er ikke første gang jeg har gått på denne spesifikke limpinnen: To år før PunX skrev og tegnet Giffen den ditto konseptuelle Trencher, en serie som ikke bare gjorde narr av “edgy” Image Comics-antihelter med store skytevåpen og lav moral, men som også eksperimenterte med en tegnestil hvor det ofte var umulig å skille figurene fra bakgrunnen og figurene fra hverandre (han benyttet seg også av denne tegnestilen på minst én Lobo-miniserie).

Også Trencher er et ork å lese  – jeg pleier å sammenligne den med Johnny Ryans The Comic Book Holocaust, bare at utmattelsen ikke bygger seg opp over tid, men inntreffer allerede på første side – men som en dekonstruksjon av den amerikanske 90-talls-superhelttegneseriens visuelle språk er den unektelig interessant. Den er kanskje uleselig, men til gjengjeld konseptuelt uleselig.

Indiebloggen leser PunX av Keith Giffen.

Det samme kan ikke sies om PunX. Giffen er en fascinerende tegner i det at han ikke har én individuell strek, men gjennom karrieren har benyttet seg av flere forskjellige tegnestiler som er tydelig inspirert av Jack Kirby, José Muñoz og Kevin Maguire.

PunX er tegnet i en slags blanding av alle disse stilartene, og preges av et tettpakket og klaustrofobisk visuelt språk med store, klumpete figurer og små, overfylte ruter. Det flyter ganske dårlig, men hvis man ikke bryr seg om historiefortellingen og bare ser på sidene som tegninger, ser det veldig kult ut.

Giffens utvannede Kirby-pastisj har en skitten-futuristisk kvalitet som minner om José Ladrönns Kirby-møter-manga-periode (som sett i Cable og Amalgamone-shot’en Spider-Boy Team-Up). Men der Ladrönn forsøker å fortelle en historie på en interessant og underholdende måte, har Giffen tilsynelatende hendene fulle med å holde kjedsomheten og selvforakten på armlengdes avstand.

«Ett eller annet sted under lagene med ironi, livslede og trass finnes det en ambisjon om å lage et populært superheltkonsept.»

Satiren i PunX er ufokusert, lemfeldig og blottet for energi. Det er som om metakommentarene og vitsingen gjennom den fjerde veggen sitter i Giffens muskelminne, og aktiveres på ren refleks.

Ett eller annet sted under lagene med ironi, livslede og trass finnes det en ambisjon om å lage et superheltkonsept som kunne stå side om side med de mest populære Valiant-tegneseriene fra perioden da de var eid av tv-spill-selskapet Acclaim (som Turok, Dinosaur Hunter og Bloodshot). Men Giffen er ute av stand til å ta sin egen serie på alvor, og begynner umiddelbart å motvirke leserinnlevelsen med selvbevisst dialog, falske annonser for andre Valiant-serier og et gjestespill av Scott McCloud, som dekonstruerer og analyserer actionsekvensene mens de pågår, i kjent Understanding Comics-stil.

I tredje nummer forflytter handlingen seg plutselig til den ikke-eksisterende Valiant-serien Bernard Chang’s Bad Babes With Butts To Die For, mens brevspalten aldri får et eneste brev. Det er den typen tegneserie. (Første nummer har også en dobbeltsidig spørreundersøkelse hvor leserne blant annet blir spurt om de bruker deodorant, men jeg er usikker på om det er en vits eller om det var sånt amerikanske tegneserieforlag ønsket å vite på 90-tallet). 

Indiebloggen leser PunX av Keith Giffen.

PunX handler om en uglamorøse gruppe individer med superkrefter (det virker viktig) og blir jaktet på av en fremmed intelligens som tar over andre menneskers kropper. Det er et slags klasseaspekt involvert, i den forstand at figurene vi (sannsynligvis) er ment å sympatisere med hører til på gata, mens skurkene agerer på oppdrag for rike forretningsmenn.

I den grad serien er interessant er det som et eksempel på en overskridende og selvdestruktiv form for selvironi.

Noen superfigurer slåss mot hverandre, noen forretningsmenn legger planer, vi får litt bakgrunnsinformasjon som ikke følges opp, og så slutter det med følgende klassiker av en i-neste-nummer-tekstboks: Okay, here’s the odds as we see them. Fifty to one Giffen can pull it off and knit all these elements together. Ten to one he blows it. Even money on him not even trying. That’s PunX #4, the literary equivalent of rubber-necking a car crash. Tell your friends”. PunX #4 kom aldri ut.

Kanskje var PunX konseptuelt mislykket. Konseptuelt kansellert. For i den grad serien er interessant som noe mer enn en kuriositet for Giffen- og Valiant-komplettister, er det som et eksempel på en overskridende og selvdestruktiv form for selvironi.

Giffen startet med denne typen metahumor tidlig på 80-tallet, da han skapte DC Comics-figuren Ambush Bug, som drev gjøn med superhelttegneseriens konvensjoner på den uærbødige, fjerde-veggen-ignorerende måten som ble Deadpools varemerke da Joe Kelly gjenoppfant figuren på slutten av 90-tallet.

Denne typen corporate selvironi har lenge vært utbredt i tegneserienes verden (se også: redaktøranmerkninger i Marvel-tegneserier siden 60-tallet; Harley Quinn), og er populær fordi den lar både forlagene og publikum late som om de repeterende arketypene, fortellingene og tropene tjener en annen funksjon enn pur kapitalistisk kynisme. 

Indiebloggen leser PunX av Keith Giffen.

Senere videreførte Giffen denne selvbevisste tonen i mer tilbakeholden form i blant annet Justice League og Lobo, før han altså perfeksjonerte den performative satiren med Trencher.

En serie full av forakt for leseren, tegneseriebransjen, Valiant Comics og Giffen selv.

PunX er etterdønningene etter dette – tiloversblevne ideer og formgrep fra bedre serier som er klistret utenpå hule figurer og en ikke-eksisterende fortelling. Satiren har mistet sitt joviale preg, og blitt bitter og mannevond. Vitsen er ikke morsom lenger, og gjør alle involverte ukomfortable, som når en festtale plutselig går fra godmodig erting til infame angrep.

PunX er satire som tvangsnevrose; en serie full av forakt for leseren, tegneseriebransjen, Valiant Comics og Giffen selv. Den er en artefakt av typen kun en hyperkommersiell underholdningsindustri i mikroformat som den amerikanske tegneseriebransjen kan gi opphav til, et slags snydens nå-skal-jeg-si-dere-hva-egentlig-synes-om-dere i papirformat.

Med andre ord: Bisarr, tarvelig, deprimerende – et must for alle superheltentusiaster. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.