Sci-fi i høyden

For meg har det alltid vært både fascinerende og urovekkende å lese romanene til forfattere som Honoré de Balzac og Émile Zola, om hvordan samfunnet fungerte på rundt forrige århundreskifte. Balzacs Far Goriot (fra romansyklusen La Comédie humaine, Den menneskelige komedie) viser hvordan det parisiske samfunnet var organisert under restaurasjonen, og gir leseren en briljant og detaljert oversikt over sosiale lag fra de laveste til de høyeste.

Men et bilde sier mer enn tusen ord: I en illustrasjon av et parisisk leilighetshus anno 1845, ser vi at tjenerne og kokkene holder til i første etasje, mens de rike familiene bor komfortabelt i andre og tredje etasje, på god avstand fra gatas støy, møkk og lukt. De fattige familiene, derimot, bor på små uisolerte rom helt oppunder taket sammen med studentene, kunstnerne og tjenestepikene.

Zolas roman Germinal (Den store gruvestreiken på norsk) gjør også voldsomt inntrykk med sin historie om det harde livet til gruvearbeiderne. Gruveheisen i romanen fører arbeiderne stadig lengre ned i gruvene (og ikke sjeldent i døden), og illustrerer hvor lavt de vurderes av samfunnet, tross den viktige jobben de har med å forsyne samfunnet med kull.

Vertikalitet som metafor

I flere science fiction-filmer (Elysium), -TV-serier (Altered Carbon), -romaner (Ballards High Rise) og -tegneserier (Jodorowskys Inkalen) fremstilles klasseskillet og hierarkiet mellom de ulike sosiale klassene ved å bruke en vertikal arkitektur som symbol og sosial metafor. Hvis man legger til en eller annen form for global katastrofe som tvinger folk til å bo sammen, mer eller mindre totalt avsondret fra omgivelsene, er resultatet rå fortellinger som får oss til å reflektere over langtidsvirkningene slike forhold har.

Her kan vi observere minst to ting: 1) mennesket har en enorm vilje til å overleve; og 2) Ingenting er mer dehumaniserende enn mangel på ressurser. Først brød, så moral, som Berthold Brecht sa.

Makten som følger med å besitte det alle andre desperat trenger er godt beskrevet av flere. Romanen En beretning om blindhet av den portugisiske forfatteren José Saramago er «historien om et uforklart utbrudd av blindhet som rammer nesten alle innbyggerne i en navnløs by, og det sosiale sammenbruddet som følger». Romanen anbefales på det sterkeste: Den er en øyeåpner (pun intended).

J.G. Ballards sci-fi roman High Rise (1975) finner sted i et høyt tårn der de dårligst stilte bor i de nederste etasjene, middelklassen i mellometasjene og den aristokratiske klassen i de luksuriøse leilighetene i de øverste etasjene. Handlingen kan minne litt om hva som skjer i både William Goldings Fluenes herre, Arto Paasilinnas korte Paratiisisaaren Vangit, og Alex Garlands The Beach.

Det er altså ingenting nytt eller originalt ved å bruke vertikalitet som metafor på et hierarkisk klasse- og maktskille, eller for å beskrive de spenningene som oppstår når folk tvinges til å bo sammen på et avgrenset område som kan være både fysisk og psykisk kvelende.

Men vertikalitet er det de tre første tegneseriene som jeg skal skrive om i denne bloggposten har til felles: De nye, franske tegneseriene La Tour og Talion, og den amerikanske Skyward. Den siste tegneserien jeg vil skrive om er den uomtvistelige franske klassikeren Le transperceneige – også kjent som Snowpiercer. De to siste er tilgjengelig på engelsk, mens La Tour og Talion enn så lenge ikke er oversatt.

Jeg holder meg til «vestlige» tegneserier her, men flere mangaelskere vil nok i denne sammenhengen umiddelbart tenke på den flyvende byen Zalem som kaster sin skygge på «skraphaugen på bakken» i Battle Angel Alita, og kanskje også på byen med tusenvis av nivåer i Blame!.

Farlig generasjonskløft i Tårnet

Bak trilogien La Tour (Tårnet) står filmregissøren Jan Kounen (Dobermann, Blueberry), sammen med Omar Ladgham og kunstneren Mr. Fab. Det som skulle vært en TV-serie ble til slutt en tegneserie, og er resultatet av et ti år langt prosjekt.

Brüssel, 2072. For tretti år siden utslettet en pandemi nesten hele befolkningen. De 2746 overlevende bor i et teknologisk avansert tårn styrt av en merkelig kunstig intelligens ved navn Newton, som er «i stand til å syntetisere alle menneskelige følelser» og til og med gjennomgå psykoanalyse. Det eneste som beskytter innbyggerne fra den dødelige bakterien (tenk et luftbårent Ebola-virus som fører til umiddelbar indre og ytre blødning) er tårnets doble vinduer. Grønnsaker og frukt dyrkes i tårnets drivhusetasjer. Hver uke drar en elitegruppe av jegere ut på jakt etter mat. For å unngå å puste inn den infiserte luften, bruker de romdrakter med en oksygentilførsel som varer i to timer.

Selv etter tretti år er viruset like virulent, og tårnet eldes og begynner å smuldre opp. Stemningen blir stadig mer anspent mellom beboerne. Flere ungdommer orker ikke mer, og det brygger opp til opprør.

I utgangspunktet er dette et relativt klassisk scenario, særlig for de som har lest romanen High-Rise. Men det som skiller tegneserien fra andre lignende historier, er at konflikten står mellom generasjonene, og ikke mellom elitene og de fattige. På den ene siden står den eldre generasjonen som husker verden før pandemien, på den andre siden står de som er født i tårnet og har tilbragt livet bak dets murer. Jeg liker også veldig godt de individuelle interaksjonene mellom Newton og tårnets beboere.

Tredje og siste bind kommer snart, og jeg venter spent på det.

Cyberpunk og økologisk fabel

Det er en annen type økologisk og sosialt drama som utfolder seg i Talion, som blir presentert som en gotisk cyberpunk-tegneserie. Mer presist blander den sammen cyberpunk science fiction og neo-gotisk fantasy i en postapokalyptisk verden, og mot slutten av serien har den gradvis fått et flott asiatisk preg.

Talion er en tettpakket og majestetisk økologisk fabel. Tegneserieskaperen Sylvain Ferret skjuler ikke at han er glad i videospill og japansk kultur, og har latt seg inspirere av bl.a. Katsuhiro Otomo (Akira) og Tsutomu Nihei (Blame!). Det hadde heller ikke overrasket meg hvis han hadde latt seg inspirere av Miyazakis verk Nausicaa og Laputa for det økologiske budskapet i tegneserien. I den neo-gotiske arkitekturen i første bind kan man ane påvirkningen fra videospillet Bloodborne, og gråfargene og atmosfæren i første bind minner om filmen Blade Runner.  

Alt begynner i den siste bebodde byen ForenHaye i kongeriket Talion. La vermine er et virus som sniker seg inn overalt, i kjøtt og jord, i blod og luft. Vannet er forurenset. De smittede får sårmerker, og dør raskt om de ikke får omfattende behandling. Mens adelen bor på toppen av citadellet og overlever på renset vann, kjemper de fattigste i slummen for å få tak i noen dråper drikkevann.

Den eneste som klarer å bygge bro mellom de to verdenene, er den privilegerte unge Billie, som gjør sitt beste for å hjelpe de fattige ved å «omdirigere» vannressursene som er reservert for adelen. Samtidig vandrer en mystisk vitenskapsmann, Tadeus, rundt i de underjordiske ruinene av den gamle byen og utfører eksperimenter for å skape en kur mot viruset som tærer på miljøet. Møtet mellom Billie og Tadeus vil kanskje gjøre det mulig å gjenåpne dialogen med en natur på bristepunktet?

Første bind i Talion oppfyller begge kriteriene vi snakket om tidligere: 1) at adelen bor over forurensningsskyen, mens de fattigste som bor under den kjemper for å få tak i drikkbart vann, og 2) at opprøret er nært. Så forandrer tegneserien seg noe i andre og tredje bind. Hovedkarakterene er på flyttefot, og interessant nok endrer fargevalget seg også. De kalde, grå fargene fra bind 1 blir gradvis erstattet med varmere og noe brunere og grønnere farger i bind 3.

Tegneserien har fått mye ros, men flere franske lesere og kritikere har også vært ganske strenge i dommen over Talion. En fellesnevner har vært at de har funnet sidene for kompakte og at tegneserien er for kompleks, for vanskelig å forstå. Tja … Det er litt avhengig av hvordan man leser dette verket, for dette er ikke hurtigmat. Hver side er full av vakre detaljer. Forfatteren hjelper ikke leseren å forstå hvor (i tid) man befinner seg i handlingen, men hvert bind er fint oppsummert i det neste. Man blir også fort vant til Ferrets måte å fortelle historien på. I tillegg sier forlaget at det dreier seg om «gotisk fantasy», og slike verk kjennetegnes bl.a. av at:

«handlingen finner sted på mystiske, mørke, hemmelige eller merkelige steder (som mørke slott, gamle bygninger, kirkegårder og krypter); at skillet mellom nåtid, fortid og fremtid er uklart; at hovedpersonen trues av en skremmende, voldelig og sterkere kraft eller person; at grusomme hendelser er antydet heller enn detaljert skildret; og at sannhet og virkelighet trekkes i tvil.» (snl.no)

Alt dette stemmer for Talion, til denne leserens begeistring. Tegneserien er også en science fiction-fortelling som involverer avansert vitenskap og kyborger, samt et viktig økologisk budskap. Det er en vakker, humanistisk innvielsesreise i en mørk, dypt forurenset post-apokalyptisk verden. Ferret oppsummerer hele tegneseriens budskap i to slående setninger: «Hver dag må hvert liv leves for å fortjene verden [vi bor i]» («Chaque jour chaque vie doit être vécue pour mériter le monde») og «Ingen blomster vokser for oss.» («Aucune fleur ne pousse pour nous»).

Temaene til Tårnet og Talion er ikke veldig originale, men de gjenspeiler samfunnet vårt i teknologi, epidemier og klimatrussel – og de er spennende gjennomført.

Omvendt vertikalitet i Skyward

Skyward er en amerikansk tegneserie for ungdom. Den handler også om et vertikalt samfunns- og makthierarki, men i stedet for at de rike bor på toppen av bygninger, eller flyvende byer i himmelen, så foretrekker elitene å bo så nær bakken som mulig. Tjue år før handlingen utspiller seg ble nemlig tyngdekraften på jorda kraftig redusert som følge av et vitenskapelig eksperiment.

Jeg likte veldig godt premisset i tegneseriens første bind. Menneskeheten har klart å tilpasse seg situasjonen overraskende godt. Man har funnet nye måter å reise på, funksjonshemmede forflytter seg fra sted til sted uten store problemer, og ungdommen har det gøy i lufta. Etter å ha blitt introdusert til hovedkarakteren Willa Fowler, et livlig og dristig postbud, forstår man fort hva som står på spill: Det pågår en kamp mellom de som har tjent på mangelen på tyngdekraften, og de som ønsker å gjenopprette planeten slik den en gang var.

Jeg er mindre begeistret over hva som skjer i de to andre bindene. Men det hele er originalt og underholdende. Tegneserieskaperne har gode ideer, og man blir rystet over fordelene – men også farene – som kommer med en planet uten tyngdekraft.

Første bind kan leses her.

«Vannrett» klasseskille og tragedie i Snowpiercer

Handlingen i den franske sci-fi klassikeren Snowpiercer fra 1982 utspiller seg på et tog med 1001 vogner, og er således et eksempel på vannrett (ikke vertikalt) klasse- og maktspill. Og dette er tegneserien som best illustrerer hovedpoenget om klassekamp «for lukkede dører» i science fiction.

Etter et katastrofalt eksperiment som bringer istiden tilbake på Jorda, er restene av samfunnet samlet på et tog som kjører jorden rundt uten stopp. Folk er segregert etter klasse: Jo lenger frem i toget man kommer, jo høyere opp på den sosiale rangstigen klatrer man. Jo nærmere lokomotivet man bor, jo rikere og mektigere er man; i den andre enden av toget er livet til de fattige preget av sykdom og lite ressurser. Det finnes en militærvogn for sikkerhet, og en matvogn for å dyrke og lage mat til passasjerene. Men overbefolkning truer. Ikke alle får nok mat og mange er underernærte. Flere blir syke og dør. Én av passasjerene fra de bakerste vognene bestemmer seg for å gå opp foran for å snakke med ledelsen – og fortelle om det grusomme som skjer i de bakerste vognene …

Tegningene i svart og hvitt er perfekte for å formidle den dystre atmosfæren, og for å få leseren til å oppleve spenningen og dramaet som utfolder seg på toget.

Tegneserien er en politisk parabel: Den handler om klassekamp, om det som skiller de rike og de fattige når katastrofen inntreffer, og de underprivilegertes tragiske skjebne. Den er, dessverre, fortsatt aktuell. Den sørkoreanske regissøren Bong Joon-ho gjorde film av tegneserien i 2013 med flere skuespillere som Chris Evans, Ed Harris, Tilda Swinton og John Hurt i hovedrollene. Det kan hevdes at han videreførte kritikken av klasseforskjellene i sin bemerkelsesverdige film Parasite.