I denne artikkelserien graver Egon Låstad seg gjennom arkivene på jakt etter den ukjente norske tegneseriehistorien. Les alle artiklene her.
I takt med at tegneserier ble populært i Norge på første halvdel av 1900-tallet fikk norske reklametegnere øynene opp for at tegneserieformatet også kunne brukes til å selge produkter. Norsk reklameillustrasjon hadde sin gullalder fra 1920- til 1940-årene og flere av de mer interessante tegneserieeksperimentene som finnes i norsk reklamesammenheng stammer fra denne perioden.
Produktplassering i ruter
Tegneserieskaperen Ivar Mauritz-Hansen (1897-1972) hadde så smått begynt å etablere stripeserien Onkel Brombas for avisen Tidens Tegn da han lot en av stripene omdannes til en reklameannonse for margarinmerket Mustads Rex. Stripen var den tolvte i rekken og ble publisert i Tidens Tegn 14. april 1923.
De fire rutene i annonsene var plassert vertikalt overfor hverandre slik at leseren måtte til bunns for å forstå at det var en reklame. Under den siste ruten stod det diskret merket (avert). Mauritz-Hansen skal ha for at han greide å vri salgspoenget til en type humor som både harmonerte med og kommenterte seriens grunntone. Hovedbudskapet var at Mustads Margarin smakte like godt som meierismør, mens det humoristiske poenget ble at guttungen Per for en gangs skyld ikke klarte å lure onkel Brombas.
Det ble med den ene produktplasseringen i tegneserien om Onkel Brombas, men senere samme år tegnet også Mauritz-Hansen tegneseriebilder til en reklamekonkurranse for svenske A:B Banan-kompaniet. Tegningen er humoristisk anlagt men bruken av stereotypier ville kanskje ikke sluppet gjennom sensuren i dag.
Reklamefigurer som seriefigurer
Om det var Mauritz-Hansens streker som inspirerte til videre utprøving med serieformatet for Banan-kompaniet vites ikke, men fem år senere kunne barn lese en helsides firefarget reklametegneserie for Jamaica Bananer i utgivelsen Tripp-Trapp Trafikkbok for barn (Ovrum forlag, 1928).
Rutene fulgte den mørkhudede reklamemaskotten Jamaica Mattis som guidet tegneseriefigurene Tripp og Trapp gjennom bananenes ferd fra plantasjen til butikken i Oslo. Tekst og tegninger var ved firmaet Atelier E.O
Atelier E.O. ble startet og drevet av reklamepionéren Ole Martin Eyvin Ovrum, døpt Ole Martin Øivind Hansen (1882-1965) som står bak en rekke norske tegneserier – med og uten reklame.
Han var med å starte opp Tegnerforbundet i 1917 og står også oppført som produsent for en av de tidlige norske tegnefilmene, kortfilmen Fanden i nøtten fra 1917 av regissør Ola Cornelius. Marie Walle og Eyvin Ovrum tegnet og animerte filmen.
Firmanavnet Atelier E.O. pryder fortsatt norske avisserier som trykkes i dag, deriblant Dagros, tegnet av Kaare Brattung (1906-1985) som kan leses i avisen Firda. Blant andre serier fra E.O.-porteføljen kan nevnes Professoren som først gikk i Morgenbladet og samegutten Jompa som ble trykket i Barnas Avis. Atelier E.O. står også bak seriene Tass, Henriette og Baldrian.
I Tripp-Trapp Trafikkbok for barn er det publisert tre enkeltstående stripeserier med søskenparet Tripp og Trapp som hovedfigurer. Marie Walle (1886-1933) arbeidet fortsatt for Atelier E.O da heftet kom ut og stilen på tegningene kan tyde på at det var hun som tegnet disse seriene. Likheten er stor med den svenske boken Per och Lisa Leka far och mor som Walle illustrerte for Kooperativa Forbundet fra 1928.
Tobakksrøyk og slapstick
Eyvin Ovrum var en periode reklamesjef i Tiedemanns Tobaksfabrik. Også her ble det smidd inn tegneserierelementer i reklamen, om enn ikke av Ovrum selv. 15. august 1924 dukket den første av flere vitsetegninger med reklame for Petterøes Blanding opp i avisen Nationen. Vitsetegningen var signert E og tilhørte billedkunstneren Olav Engebrigtsen (1878-1962) som i mange år virket som avistegner. Fra 1911 var han fast ansatt i Tidens tegn og han forble tilknyttet avisen til den gikk inn i 1940.
Storparten av vitsetegningene Engebrigtsen tegnet for Petterøes Blanding hadde en sekvensiell oppbygning hvor den ene hendelsen ledet til den andre. Særlig i den første annonsen benyttet tegneren seg av et fiffig grep for å skape flere ruter innenfor den ene han vitseruten hadde til rådighet. Scenen foregikk ombord i en trikkevogn og tegneren brukte vindusrutene i bakgrunnen til å stykke handlingen opp.
Fra venstre til høyre kunne man følgen dunsten fra en tobakkspipe via en piperøykende blid mann og videre til en vettskremt hest utenfor vinduet – før det hele kulminerte med en konduktør som ble så distrahert av røyklukten at holdt på å kjøre ned hesten. Den intetanende røykeren og slapstickhumoren som fulgte røyken ble et gjennomgangstema for serien.
I annonse nummer syv tok tegneren steget ut og la inn to ruter slik at det hele ble en ordentlig tegneserie. Serien kunne leses i Tidens Tegn 26. juni 1926, og de to rutene viste en dresskledd mann i møte med ville afrikanere. Takket være Petterøes tobakksblanding unngikk han døden.
Serieskaperen Olav Engebrigtsen
Olav Engebrigtsen tegnet flere enkeltstående tegneseriestriper for Tidens Tegn, inkludert stripen Svigermor var ogsaa derpublisert 15. januar 1927 og Over evne. – Seet og opplevet 19. februar 1927, begge på baksiden av lørdagsutgavene. Hvor aktiv Engebrigsten senere kan ha vært som serietegner er uvisst. Han tegnet tolv eller flere vitseannonser for Petterøes Blanding.
Firmaet J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik brukte flere tegneseriefigurer i markedsføringen av produktene sine. I 1927 produserte Ottar Gladtvet reklamefilmen Fiinbeck er rømt (Gladtvet film) med regi av Viktor Bergdahl.
Hovedrolleinnehaverne i tegnefilmen var George McManus seriefigurer Fiinbeck og Fia og varemerket J.L. Tiedmann Mixture. Også i filmen bevegde røyken seg mellom figurene.
Moderne reklameserier
Gunnar Staalesen og Arild Midthuns tegneseriekrim om detektiven Ulf Ulvheim som har vært publisert på Tines melkekartonger siden 2011 er trolig det mest vellykkede eksempelet vi har på reklametegneserier i Norge. Opplaget på serien er millionhøyt og kriminalgåtene engasjerer både store og små rundt matbordet. På toppen av det hele har melkekartongene rukket å bli samlerobjekter.
De seks gratis tegneserieheftene om reklamemaskoten Eskimonika (Gevion Norsk Forlag AS / Diplom-Is AS) fra perioden 1987 til 1992 står også igjen som håndverksmessige solide utgivelser. Terje Nordberg sto for tekst og Midtun for bilder.
Bruken av eksotifiserende stereotyper som er særlig betegnende på de tidlige reklameseriene hefter imidlertid også noe ved denne serien, både når det gjelder hovedfiguren selv og dessuten spesielt én av bipersonene med store lepper og sjokoladesmak. Eskimonika er blant de få gjenlevende reklamemaskotene i Norge som spiller på etniske stereotyper. Det spørs om det kommer flere tegneserier med figuren.
Takk til forfatter Nutta Haraldsen for hjelp til å identifisere tegneren Olav Engebrigtsen.
Følg med i Norske reklametegneserier Del 2: Sensur og glansbilder!
