Anmeldelse
Selma gjør så godt hun kan
Kjersti Synneva Moen
Aschehoug, 2024
Det gode norske begrepet pre-teen skildrer gjerne alderen 9-12 hos barn. I denne fasen er lek med Lego og Barbie stort sett erstattet med scrolling på YouTube og TikTok.
Hovedkarakteren Selma og klassen hennes er et godt bilde på hvordan personligheter ommøbleres ganske dramatisk i denne perioden.
Barna i denne fasen er ikke lenger barn som er frie lekende vesener, samtidig er de heller ikke inne i ungdomsperioden med komplekse følelser i full blomst. Det er nesten som man kan si at de leker ungdommer; hårprodukter, sminkeprodukter og sosiale roller og aktiviteter testes ut, det være seg tutorials eller challenges som skal gi svaret på en perfekt fest, dans eller foreleskelse.
Et viktig aspekt med disse årene er også at ikke alle er pre-teens, det må i hvert fall se ut ifra et spekter. For de finnes fortsatt dem som tar på seg praktiske klær og leker ute, som enda ikke har landet på planeten som skal introdusere dem for en flerdimensjonal virkelighet. Selma er en av dem.
Selma har et mantra som hun minner seg selv om hver gang noe virker skummel eller umulig, som å holde et foredrag i naturfag foran klassen, padle kano eller være modig i møte med urettferdighet. Mantraet har hun lært av mammaen sin, en politikvinne som kunne polstret datteren i møte med verden der ute, hvis hun hadde fått lov til det. Bare gjør så godt du kan, og putt alle skumle følelser ned i et imaginært syltetøyglass.
En pappa i L.A
I begynnelsen av boken er Selmas liv relativt behagelig. Hun liker å reflektere høyt med skilpadden sin Albert, en bekymret sjel som ofte rådgir henne deretter.
For Selma er dagene med uteskole de beste. Da kan hun sammen med bestevennen sin Devi ironisere over livets banale prosjekt mens de griller pølser i fjæra. Hun er i ferd med å se barndomsvennen Oskar i et annet lys, samtidig som Ingeborg returnerer til klassen etter å ha vært borte et år. Ingeborg har fått pupper og har en pappa i L.A. Hun driver med komplisert turn på fritiden og går kun i upraktiske klær. Alt ligger til rette for en reell konflikt når den nye jenta stjeler Selmas bestevenn og hennes teoretiske forelskelse.
Ny rådgiver
Som fra Aladdins oljelampe spretter kjærlighetseksperten ut av YouTube og inn på Selmas soverom. Alberts gode samtaler med eieren sin står på ustø grunn i møte med Flørteekspertens strøm av konkrete tips til hvordan Selma skal få Oskar til å velge henne fremfor Ingeborg. Ikke ulikt animasjonsfilmen Innsiden ut 2 fra tidligere i år, introduserer kjærlighetseksperten og skilpadda to nye og kronglete følelser som får deg deg til å se deg selv utenfra: angst og bekymring.
Andreboken til Kjersti Synneva Moen spiller videre på streken fra debuten Grip den føkkings dagen: En palett i jordtoner, en naivistisk strek og et troverdig blikk for karakterenes verden. Rutene som introduserer det nye i Selmas verden (forelskelse og kjærlighet) er formet i en rosaskala, og streken har et skissepreg som mangler finessen Moen ellers gir tegningene sine. Denne mangelfulle utformingen kan minne om estetikken som kan spores i zines og i mer rølpete uttrykk.
For lite dveling
Likevel oppleves boken underutviklet. Karakterene forblir endimensjonale, og prosjektene deres tar heller aldri fyr. Selmas frykt – som til stadig trykkes ned i syltetøyglasset – skildres ikke nok, og blir derfor heller ikke troverdig. Vennskapet mellom henne og Devi som gjennomgår en stor prøvelse, får heller ikke et betydningsfullt rom i historien.
Målgruppen til denne boken vil ha yngre lesere enn den forrige, og det i seg selv argumenterer for en mer forenklet virkelighet. Grip den føkkings dagen mesket seg i universet som ungdommer utsettes for på den videregående skolens kreative linjer. I oppfølgeren bruker ikke forfatteren den samme muligheten til å dvele ved konfliktene.
Dermed står vi lesere igjen med en viss innsikt av hva det vil si å være pre-teen, men vi vil aldri fatte det. Kanskje det også er Moens poeng?
