En gang på videregående spurte miljøarbeideren på skolen meg og min venninne om vi prøvde å være som jentene i Ghost World. Vi hadde lånt filmen på skolebiblioteket og da han så oss med DVD-en sa han, «Er det liksom dere to, det?»
Mitt 16-årige jeg frydet seg: Vi hadde kanskje en forkjærlighet for ukonvensjonelle klær på den tiden og satt heller hjemme og så på tv og snakket stygt om festene vi ikke ble bedt på. En sammenligning med Daniel Clowes’ nå legendariske tenåringskarakterer var dermed å regne som en kompliment av en annen verden.
Drøye ti år etter videregående er det lett å se at spørsmålet kanskje ikke var så godt ment som vi tolket det den gangen. Enid og Rebecca – og egentlig særlig Enid – fremstår ved første øyekast som sure og vrange tenåringsemoer, fast innstilt på å la seg misforstå i alt de gjør (og nyte det), alltid klare med en replikk som blankt avviser dem de snakker med og alt de står for. Men på tross av dette – eller, kanskje heller på grunn av dette – er Enid min #Serieheltinne.
Vedvarende verdi
Det kan være vanskelig å returnere til lesestoff du var glad i som barn og ungdom. På den ene siden risikerer du at et godt leseminne blir ødelagt: Et eksempel (som kanskje er en klisjé, men) er femtitallsromanen Catcher in the Ryes Holden Caulfield, som ved første gjennomlesing står frem som hovedrepresentanten for tenåringsangst, men som etter lesing i voksnere alder heller virker sutrete og umulig å rikke i sin misnøye med alle menneskene rundt seg. Det er også en mulighet at det som virket av eminent kvalitet i barne- eller ungdomssinnet i voksen alder kan oppfattes som platt eller kjedelig, og at det var barndommens magi som skapte den gode leseropplevelsen heller enn selve litteraturen.
Men på den annen side kan historien og karakterene ha utviklet seg i takt med deg og heller bygget på seg flere lag av mening. Og det er det forholdet jeg har til Enid og hennes Ghost World – selv om hun mellom permene alltid vil være i sine siste tenår og jeg (heldigvis) har beveget meg langt videre fra puberteten, har hun ikke med sitt syrlige humør og ofte bitende replikker mistet meg på veien fra ungdom til voksen. Heller tvert imot. Ghost World var noe av det første jeg leste av tegneserier da jeg tok opp hobbyen i tenårene, og den har hatt nye sider å by på for hver gjennomlesing.
Midt i mellom
Enid og Rebecca prøver å balansere mellom barndom og voksenliv og finner et navnløst ubehag i mellomrommet. På vei fra en biltur til en dinosaurpark de husker fra de var små, krangler de om hvorvidt Rebecca burde bli med Enid på college, og det kulminerer i det som kan sies å være tegneseriens hovedbudskap: At ingenting varer og at ingenting kan bli som det var, hvor mye man enn kunne ønske det. Tiden kan aldri stå stille og ting kan ikke forbli som de er, og selv om jentene slenger dritt om hjemstedet sitt ved enhver anledning, har de en iboende frykt for at ting skal forandre seg. Rebecca ordlegger det mest direkte, på vei hjem fra den lille roadtripen deres:
«I don’t want to go anywhere or do anything…» sier hun. «I just want it to be like it was in high school.» Det er et uoppfyllelig ønske, og i slutten av boka har jentene glidd fra hverandre, som ofte skjer i det virkelige liv også.
Enids analyse av situasjonen går på at hun påpeker at hun søker etter kjærlighet, men at hun ikke tror hun vil finne noe som helst i tilstanden hun er i nå. «The trouble is,» sier hun når Rebecca konfronterer henne med de høye kravene hun stiller til andre, «the kind of guy I want to go out with doesn’t even exist… Like a rugged, chain-smoking, intellectual, adventurer guy who’s really serious, but also really funny and mean…» Enid er like mye på jakt etter seg selv og sin identitet som en perfekt fyr, noe som kommer til syne i de mange stilskiftene hennes gjennom boka, og det er mye av det som gjør henne så lett å relatere til.
En svunnen tid
I tillegg til et troverdig og nært karaktergalleri – som er typisk i Clowes’ forfatterskap – byr Ghost World på en helt særegen tidsånd. Det er en stemning man kommer i når man leser boka som er vanskelig å beskrive som noe annet enn nostalgisk. Det er et Amerika som ikke finnes mer og som ikke kommer tilbake, mye på grunn av internett og det utvidede verdensbildet det skaper. Uten internett er det enda lettere for den navnløse utkantbyen å fremstå som en boble der verden er noe som skjer utenfor bygrensene: Enid og Rebecca får informasjon og underholdning fra LP-er, talkshow, nyhetssendinger og infomercials og fra rykter og historier fra bekjente de treffer rundt om i byen. Verden er noe som er «der ute» og den er ofte skremmende og alvorlige: Flere ganger ser de tv-sendinger om saker som pedofile og selvmord.
Mye kjærlighet
En stor del av gjenkjennelsesfaktoren til Enid ligger i hennes motvilje og misnøye med sine omgivelser. Hun er kjapt ute med å usensurert kritisere ting hun ikke liker, gjerne sett gjennom tenåringsbriller, som når en bekjent fra high school kommer innom kafeen der Enid og Rebecca sitter og spør, «Oh my god, did you guys hear about Carrie Vandenburg? It’s so sad…» og Enid svarer, «Did she marry that asshole football player and have a kid?» (Carrie har fått en svulst i ansiktet.)
Det er kanskje kjedsommelig å konkludere med at enkelte karakterer er særlig gode mest fordi de er så gjenkjennelige. Det er likevel det som er styrken i Enid som karakter: Sidene ved personligheten hennes er ikke særegent kvinnelige eller særegent ungdommelige, men heller generelt menneskelige. Hun har et mørke i seg som ikke virker lett å bære, men som appellerer til lesere som befinner seg langt utenfor tenåringssfæren.
Det ligger likevel mye varme i de tingene Enid faktisk setter pris på. Om hun stort sett fokuserer på de tingene i livet hun misliker sterkt, er hun også på konstant leting etter de potensielt poetiske detaljene i hverdagen.
Evig aktuell
Enids søken etter seg selv og hvem hun vil være er et tema som resonnerer hos lesere i flere aldere og kjønn. Mens Enid er en verdig representant for tenåringsangsten, er hun også en figur som representerer noe iboende i oss som er eldre enn 19 også: en frykt for at ting skal forandre seg til det verre, en angst for at livet skal gå videre uten at man er helt klar for det eller at ting er i konstant endring. Det er en følelse som gjerne melder seg i tenårene, men den lever videre oppover også. Det blir kanskje ikke så mye lettere med åra, men Enid er den samme mellom permene sine enten man leser boka som trettenåring eller tjueseksåring, og jeg forventer at hun er der når jeg trenger henne neste gang, også, være det om ett år eller fem eller tjue.
