Jeg husker ikke når eller i hvilken sammenheng jeg først kom over tegneseriene til Antoine Cossé – jeg tror utgivelsen var NWAI – men jeg husker at jeg likte dem på den umiddelbare måten som gir en følelsen av gjenkjennelse snarere enn oppdagelse. Noen år senere, da jeg skulle skrive en tekst om ham i anledning hans besøk på Oslo Comics Expo, oppdaget jeg at jeg hadde store problemer med å både beskrive tegneseriene hans og presisere nøyaktig hva det er ved dem jeg liker så godt. Jeg skrev noe om streken og laveringene, filmreferanser og plottet i hans mest omfattende utgivelse Mutiny Bay. Det var ikke feil, men det var heller ikke noen god beskrivelse av opplevelsen av å lese tegneseriene hans. 

Fra Palace 1.

Da samfunnsnedstengningen stod på som verst i våres kjøpte jeg en originaltegning av Cossé fra nettbutikken hans i et plutselig innfall om å skulle støtte tegneserieskapere gjennom denne vanskelige tiden (det ble med dette ene utslaget av omsorg). Motivet er en filminnspilling, og jeg har en gnagende følelse av at det er flere konkrete og veldig åpenbare referanser der jeg ikke tar (det er mulig redaktøren min har rett i at det er så enkelt som at det er klokkescenen i Harold Lloyds Safety Last!). Den samme fornemmelsen får jeg ofte når jeg leser tegneseriene til Cossé: Følelsen av at husene han tegner er basert på eksisterende bygninger, at vignettene er pastisjer på bestemte scener, at figurene er basert på historiske eller litterære figurer – at hvis man vet så vet man. Jeg vet som regel ikke. Kanskje leser jeg for mye inn i dem. 

Fra NWAI.

Jeg er en stor tilhenger av kunst som inviterer til å bli lest for mye inn i; kunst som gjør det mulig for publikum å “ta feil” på så innfløkte og utbroderte måter at de søkte tolkningene i seg selv representerer en form for kunstproduksjon. Cossés tegneserier er imidlertid ikke mooreske eller morrisonske konstruksjoner som utfordrer leseren til å avkode dem. Referansene og allusjonene – innbilte eller reelle – er mer som speilinger og ekko som gir seriene en dypere (populær)kulturell resonans. Man trenger ikke forstå dem for å få utbytte arbeidene. Kanskje er også denne vage déjà vu-aktige anelsen om betydning å foretrekke fremfor vissheten om at en gitt tegning forestiller en bestemt person

Et navn som alltid dukker opp når jeg skal prøve å si eller skrive noe om Cossé, er Tardi. De to franskmennene har åpenbare stilistiske likheter hva gjelder strek, silhuetter og skyggelegging, men der Tardi er en utpreget fysisk tegner, som gjengir hus og gater med en håndgripelig taktilitet som gjør at byene hans blir stående lenge etter man lukker albumene, kan Cossés figurer og bygninger når som helst løse seg opp i abstraksjoner og hvite flater. Det er et element av amerikansk 30- og 40-tallsanimasjon i Cossés serier som gjør fysiske legemer og gjenstander ustabile og midlertidige (der Al Columbia infiserer tidlig amerikansk animasjonsfilmestetikk med en old world europeisk skrekk, appliserer Cossé amerikanske animasjonsreflekser på sin europeiske strek). Så dypt stikker denne rastløse plastisiteten at man i hans lengre fortellinger iblant får følelsen av at selve streken blir utålmodig og mister fokus på oppgaven den er satt til å gjøre. 

Fra Showtime.

Dette er én av grunnene til at jeg foretrekker Cossé i kortformat, og til at jeg synes énmannsantologien Palace, som i likhet med de fleste (men ikke alle) fysiske trykksakene hans utgis av Breakdown Press, er den beste inngangen til arbeidet hans. Den nå utsolgte Palace 0 er min favoritt blant Cossés utgivelser, men årets Palace 1 – som blant annet inneholder den dagsaktuelle Plague, muligens den mest tilfredsstillende fortellingen han noensinne har skrevet – er fortsatt å få tak i. I tillegg får man første kapittel av føljetongen Alphonse, som etter hvert mister taket på sitt eget formspråk, og en historie om to lakoniske vakthunder som innledes med en stilisert introvignett. Det er en god pakke, og en påminnelse – jeg er en sånn som iblant trenger det – om at énmannsantologiformatet ikke kun eksisterer for å gi tegneserieskapere sporadiske inntekter mens de arbeider med sine Store, Viktige tegneserieromaner, men at det faktisk er en kunstform i seg selv

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.