Sex, sannhet og tegneseriekatter

I 1990 ble tegneserien Omaha the Cat Dancer, en indietegneserie i sort-hvitt om stripperen Omaha, kjæresten hennes og vennekretsen deres, beslaglagt fra et utsalgssted på New Zeland. Det var langt fra første gang tegneserien ble forsøkt forbudt, og heller ikke første gang serien ble frikjent for å være pornografi – eller enda verre ting.

Da New Zealands nemnd for usedelige publikasjoner ga sin uttalelse om serien, trakk de frem den «ekstremt høye standarden» på tegningene og manuset, og hvordan tegneserien hadde et komplekst plot.

Til slutt konkluderte nemda, «Den seksuelle aktiviteten skildres i kontekst av varige, kjærlighetsfulle forhold mellom veltalende, omsorgsfulle og reflekterte karakterer.»

Utgiveren Denis Kitchen kalte det for sin favorittanmeldelse gjennom tidene, som New York Times gjenforteller det i nekrologen til seriens manusforfatter Kate Worley.

Intimitet og funny animals

Serien om Omaha ble skapt av Reed Waller, som skrev og tegnet de første historiene selv. Disse ble publisert i undergrunnsblader med herlige navn som Bizarre Sex, Dope og Snarf, og ikke minst i funny animals-bladet Vootie, der Omaha debuterte. Vootie imploderte ikke lenge etter, blant annet på grunn av interne stridigheter rundt Wallers illustrerte sexscener.

På slutten av 1970-tallet var Waller på jakt etter en ny måte å skildre sex og kjærlighet i tegneserier – en måte som kunne vise varmen, intimiteten, humoren, særhetene og vanskene i mellommenneskelige forhold på en måte som gjorde at leserne ville bry seg.

For Waller ble funny animals løsningen. Som han skriver i forordet til den første Omaha-samlingen fra Kitchen Sink Press i 1987: «Mennesker, uansett hvor omhyggelig de er tegnet, kan aldri se helt naturlige ut som tegneseriefigurer; de er alt for tydelig imiterte mennesker. Et funny animal, derimot, passer rett inn; man kan knapt si at en tegning ikke ligner en ‘ekte’ funny animal. Slik kunne kanskje drama fungere bedre med dem, fordi de «hører hjemme’ i det tegnede universet på samme måte som mennesker hører hjemme i det virkelige.»

Skapte tegneseriehistorie

Tegneren Waller møtte Kate Worley gjennom Minnesota Science Fiction Society (en herlig nerdete opprinnelseshistorie), og da Worley tok over manuset til serien ble det raskt tydelig at ja – leserne brydde seg.

Omaha skulle bli en såpeopera av høy litterær kvalitet (legg for eksempel merke til det nesten totale fraværet av fortellerbokser – historien blir fortalt gjennom tegning og dialog): Her er korrupte politikere, selverklærte moralens voktere, en uventet arv, en mor som ikke var død likevel, en ulykke som sender en av hovedpersonene i rullestol, mordbrann … men også leilighetsjakt, måltider, kjæledyr og hverdagslig admin. Det er en serie som tar inkludering og representasjon som en selvfølge, samtidig som at den søker å unngå klisjeer. På et tidspunkt forteller den homofile fotografen Rob at kjæresten hans døde. Ikke av aids, som Chuck antar, men i en bilulykke: «»Our kind» mostly die in the same stupid ways as anyone else.»

Og ja, i tillegg til alt annet inneholder serien sex. Kanskje ikke i store mengder, men tross alt mye mer enn vi er vant til i popkulturen. Neil Gaiman har beskrevet sexscenene i Omaha som at kameraene fortsetter å rulle der de vanligvis slår seg av i andre medier. Og det er uvant å lese en tegneserie der samleier og nakenhet inntar en så selvsagt del av handlingen.

Kate Worley sa selv at hun mislikte at Omaha ble satt i båsen «tegneserier for voksne», fordi dette ofte betød skildringer av vold og overgrep – noe hun anså for å være den minst voksne måten å løse problemer på. Det er noe av det samme den norske serieskaperen Hella Brandal sier i intervjuet her på Empirix tidligere i vår: sex kan bli for seksualisert.

De detaljerte sexscenene skulle likevel skape gjentakende problemer for Omaha, og ikke bare på New Zealand. Allerede i 1987 ble serien en av flere som ble beslaglagt i tegneseriebutikken Friendly Frank’s i Illinois. Denis Kitchen, som hadde gitt ut serien siden 1981 gjennom sin Kitchen Sink Press, samlet inn 20.000 dollar og hyret en advokat som spesialiserte seg på ytringsfrihet. De vant saken, og overskuddet ble brukt til å starte The Comic Book Legal Defense Fund, som den dag i dag arbeider mot sensur i tegneseriemediet.

Såpeopera uten slutt

Utfordringer med helsen, og skilsmissen mellom Reed Waller og Kate Worley, gjorde at serien hadde flere opphold. Da Fantagraphics ga ut den sjette samlingen i 1998, skrev redaktør Kim Thompson at det var passende at «den største såpeopera-tegneserien som noensinne var skapt» ikke skulle få noen ordentlig slutt.

Omaha fikk likevel en endelig avslutning i et samarbeid mellom Reed Waller og serieskaper James Vance, som tok utgangspunkt i avdøde Kate Worleys notater. Boken ble lansert på Comic Con i San Diego i 2013, men da var interessen for serien ganske laber. Waller, som aldri var særlig interessert i å lage andre tegneserier, har puslet med noen rare småprosjekter siden.

«Knark! Korruption!»

Selv tar jeg meg i hvor mye jeg lar meg bevege av disse figurene. Det er vanskelig å ikke bli glad i mange av karakterene, som føles levende og veldig menneskelige i sine funny animals-drakter.

Selv om serien har gått seirende ut av mange sensurstrider, er Omaha vanskelig å finne i dag. Ingen forlag har serien i trykk på originalspråket, og vil du ha et fysisk eksemplar må du ut på bruktmarkedet.

(Omaha har faktisk blitt gitt ut både på svensk og dansk i 1980-årene. Den svenske forsiden av Omaha – Kattdansösen lovte «Sex! Mord! Knark! Korruption! Prostitution!» – noe som i og for seg var korrekt, selv om jeg ikke kan tenke annet enn at eventuelle lesere som kjøpte boken basert på forsiden, ville bli skuffet.)

Det er litt trist å tenke på at om serien hadde innslag av knivdrap og lemlestinger i stedet for sex i likestilte forhold, så ville serien trolig vært lettere tilgjengelig i dag. For mer sensurhistorie bør du forresten lese Vetle Håkanssons artikkel om EC Comics og Iskalde grøss.

Likevel er det håp – på Archive.org kan du lese de seks samlingene fra Kitchen Sink Press. Og selv om disse samlingene ikke avslutter historien om Omaha, Chuck, Shelley, Joanne og de andre, blir du kanskje inspirert nok til å legge inn noen flere antikvariat-besøk i tiden fremover.