Anmeldelse

Sidequest
David Skaufjord, Ronny Haugeland, Jens K. Styve, Trine Lise Normann
Egmont, 2020

SideQuest – Det midlertidige brorskap, er en fantasy-tegneserie med satirisk brodd, skrevet av David Skaufjord, tegnet av Ronny Haugeland og Jens K. Styve, og fargelagt av Trine Lise Normann.

Det er Skaufjord, med sin årelange interesse for fantasysjangeren og erfaringer fra filmverdenen, som står bak idéen som er blitt til SideQuest. Seriens visuelle uttrykk er filmatisk med actionfylte sekvenser, men selve handlingen snubler i referansene til Ringenes Herre, vår tids influenserfylte virkelighet og nyliberalisme.

Et mannsdominert univers 

Vi entrer Midgard, en verden satt til året 999, fylt med magi og kjente skapninger som hobbiter og alver. Vigdus jobber på Midgard rådhus, drømmer om noe større, og er lei av kontorlivet og den plagsomme sjefen sin som støtt og stadig lirer av seg sexistiske replikker. Vigdus drømmer om å reise ut på eventyr, men å være kvinnelig eventyrer på egenhånd i det mannsdominerte universet, er rett og slett umulig. Derfor må hun finne et team – et brorskap. 

Vigdus teamer opp med en alkoholisert ugle, som også er trollmann; den følsomme skalden Snorre, som også er pasifist; og den klumsete ridderen Torkel, som også er frilanser. Det at Vigdus, som er den eneste smarte av de fire, trenger en gjeng med ubrukelige menn med seg på tur, er en fin ironisering over strukturelle ideer om at kvinner ikke klarer seg ute i verden på egen hånd. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at de fleste karakterene er menn. Slik forsterkes virkemiddelet før det faller sammen; fortellingen klarer ikke å kritisere en utfordrende kvinneproblematikk når den unnlater å representere kvinner.

Man kan lure på om det var et bevisst valg å utelate kvinnelige karakterer i fortellingen. Uansett er det et godt eksempel på hvordan vi stadig vekk snakker om å kjempe for likestilling og gjerne vil slå ned på sexisme, fremfor at vi faktisk gjøre noe med det. Skaufjord har likevel en del interessante stikk til trange kjønnsnormer som Vigdus står ovenfor; spesielt er det delen om forventninger foreldrene har til døtrenes kjærlighetsliv som treffer hardest. Dette er definitivt en relevant og viktig tematikk som er gøy å harselere med, men dessverre faller det i skyggen av lettere bløte vitser.

Krampaktige Ringenes herre-referanser

SideQuest er god på å treffe tidens ånd, med referanser til Odins soldater, kvinnediskriminering, arbeidsliv, sponsing, og rasisme. Det er disse satiriske stikkene som gjør at historien engasjerer. Referansene til Ringenes Herre virker derimot tidvis påtatt, og det føles krampeaktig selv for en Tolkien-fan. Referansene kommer på løpende bånd: Alt fra Lembas til kjente sitater som “Du har mitt sverd!” (“You have my sword… and my bow…and my axe!”).

De nevnte sitatene er gode, men her smøres det for tjukt på, som når den alkoholiserte ugla omtaler drikken sin som “min kosteligste”. Vitsene stjeler fokuset fra selve historien, og blir dermed mer distraherende enn at de får fram et smart poeng. Og kanskje er det selve poenget med vitsene – å harselere med satiresjangeren. Uansett skaper det en usikkerhet hos leseren, og det er vanskelig å forstå hensikten med alle referansene og hva de har å tilføye til kjernehistorien annet enn de framstår masete.

Stilige tegninger som løfter fortellingen

Noen av de beste delene er når gjengen tar fatt på eventyret sitt, og må velge sin Quest fra en stolpe med flere alternative eventyr på seg. De kommer over oppdraget som går ut på å fange den farlige Nattalven, Natt-Alf. Vrien i denne sidehistorien er veldig morsom, og uten å røpe for mye ender brorskapet opp i en svært aktuell knipe. Denne delen er også den mest engasjerende delen visuelt sett, fordi de filmatiske virkemidlene skaper gode og dramatiske scener.

Tegningene utarbeidet av Ronny Haugeland og Jens K. Styve er lekne og ekspressive, med morsomme ansiktsuttrykk. De karikerte tegningene setter karakterenes personlighet på spissen, som for eksempel Paragon, som ter seg som en særs flott og viktig ridder, men som i grunn er en ganske kjip type. Fargeleggingen til Trine Lise Normann gjør også hele historien levende og uttrykksfull, og fargene står i stil til den middelalderske stemningen. 

Sidequest anbefales for dem som er glad i humor med politisk brodd som ikke stikker så dypt. Historien kunne vært hakket mer interessant om serieskaperen valgte å holde seg til færre temaer. Vigdus’ reise kunne fungert fint på egen hånd, uten trangen til å trekke linjer til samtiden og Ringenes Herre i hver rute.

(f. 1996) Kulturjournalist og tidligere kulturredaktør i Under Dusken. Har en bachelor i nordisk språk og litteratur fra NTNU.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.