Anmeldelse
Sidequest: Lik og del
David Skaufjord og Trine Lise Normann
Egmont, 2023
Dette kunne vært nok en fortelling om kampen mellom det gode og onde, der vi skal heie frem den uvanlige helten som med kløkt lurer skurken i fella, og slik redder dagen. Sidequest: Lik og del er dèt også, i tillegg til mye, mye mer.
Bokserien Sidequest er stedet hvor den fordrukne pubkulturen fra Cheers, de livstrøtte, ironiske karakterene i The Office og den norrøne mytologien fra Den eldre Edda møtes i skjønn forening. Er dette materiale for lesere i målgruppen 12 til 16 år tenker du kanskje? Absolutt.
Politisk eventyr
I likhet med den første Sidequest- boken, Det midlertidige brorskap, følger vi i andreboka eksbyråkraten og nå fulltidsdagdrømmeren Vigdus og hennes venner bestående av astmatikere, pasifister og alkymister. En ny posisjoneringstaktikk har inntatt verdenen deres: en selvpromoteringstrend kalt sosial mediering, der man kan oppnå heltestatus uten å gjøre noe for det. Dette nye virkemiddelet skaper raskt kaos både i venneflokken og i det politiske landskapet. Høres kjent ut?
Et kjapt blikk på kunsthistorien viser hvordan folk iscenesatte seg selv før den digitale tidsalderen. De herskende klassene bestilte portretter, skulpturer og fortellinger som fremsnakket dem som mektige og kloke. Det tok ikke lang tid før kunstnerne lot underliggende budskap dukke opp i iscenesettelsen. Det som før bare ble kalt representasjon, begynte å bli kunst. Og kunsten ble realistisk, ekspresjonistisk og surrealistisk.
Lydløs kamp
I dag pågår ikke iscenesettelsen bare i den fysiske offentligheten. På sosiale medier foregår det også en kamp, hvor likes, hjerter og antall følgere avgjør verdien din.
Det er forbausende mange tegneserieskapere som i 2023 jobber med det norrøne universet, men David Skaufjord og Trine Lise Normann er de eneste som lager samfunnsrelevant situasjonskomedie av det.
Jeg tror denne bokserien treffer blink på målgruppen, som er de fremste brukere og ofrene for sosiale medier. Aldergruppen 12 til 16 år er komplekse – de er både sårbare og mestre på kildekritikk. De er både tøysete og alvorlige.
Askepott, Pyton-style
Det visuelle uttrykket er godt videreutviklet fra den første boken. Karakterene er finskåret og unike, fulle av sjarm og komikk. Flere av karakterene låner trekk fra kjente tegneserie-univers. Det er nesten som om de pytonifiserer Walt Disney – tenk Askepotts hjelpere, bare i en mørk, fordrukken, men gøyal bakgate.
Historien er sekundær, og som leser kan dette oppleves som tidvis forvirrende, i hvert fall for meg som åpenbart ikke er i målgruppen. For dette er ikke en episk fortelling med skildring av slektstrær, indre monologer og stemningsskifter. Dette er blekka man sluker ved siden av ei skål blå Takis som kompanjong. Forestiller jeg meg.
