Sikter lavt, lander blant stjernene

Anmeldelse

Nulteliv nummer 3
Espen Friberg & Fredrik Larsen
No Comprendo Press, 2025

Husker du hvor kule vi var da vi var fjerdeklassinger? Da vi hadde god humor, god musikksmak, og lurte de voksne stadig vekk? Du tar feil. Vi var idioter. Les Nulteliv nummer 3, så skjønner du hva jeg mener, og du får deg en god latterkule samtidig.

For de som er ukjent med serien Nulteliv, så er det kort fortalt en skildring av å vokse opp i tettsteds-Norge tidlig på 1990-tallet. Verken tegneteknisk eller fortellerteknisk er denne serien spesielt ambisiøs, og det er litt av poenget. Dette er kødding på papir, og kan vel best sammenlignes med noen av de mer fjasete Dongery-utgivelsene, eller lesernes innsendte bidrag til Pyton-bladene på 90-tallet.

Men på en eller annen måte klarer Nulteliv å lokke leseren inn i et univers der verden fungerer på en helt egen måte. Venner og videospill er det beste i verden, dumme foreldre og voldelige ungdomsskoleelever er det verste. De fleste i målgruppa vil nok le seg skakke av Nulteliv – nummer 3. Og målgruppa er alle som hadde en oppvekst som var litt friere – og en oppdragelse som var litt mer skjødesløs – enn barna av i dag; generasjonen som synes det er greit å le av alt.

Hva?

Denne 95 siders pocket-boken, formmessig klart inspirert av billige Billy-pocket i røde- og gråtoner fra 1980- og 1990-tallet, består av anekdoter fra livene til de liksomtøffe fjerdeklassingene Geir, Alex og Ole, i tillegg til et par andre karakterer i nabolaget. Man får ikke servert én sammenhengende fortelling, men bare røde tråder. Disse virker først ganske løse, men jaggu samles de ikke i bokens siste tre kapitler, titulert «Fredag med fattern», «Showdown på kiosken» og «Syklubben».

Klarer gutta å lure fatter’n, slik at de får smugkikket på litt erotikk på TV1000? (Pornofilmene var sladdet i Norge, men sladden ble borte hvis man gikk inn på «Innstillinger» og bytta til svensk eller dansk undertekst. Har jeg hørt.) Får Dassvankern deng til slutt? Er det sæd i rømmedressingen på New Lille Relax?

Den som leser, får se!

Hvordan?

Både manusforfatter Fredrik Larsen og tegner Espen Friberg gjør en kreativ og formidabel jobb med å underholde leseren. Felles for både manus og tegninger er at det holdes enkelt og morsomt, og tegneserien fremstår som fullstendig uredd. Her er ingen ting for teit, ingen ting tas på alvor, og det finnes ikke politisk korrekthet. Tilsynelatende har serieskaperne ingen ambisjoner på vegne av Nulteliv utover å få en liten menighet til å le, og nettopp her skiller serien seg ut i 2025, blant personlige fortellinger til ettertanke og episke serier på 6-7 bøker eller flere.

Det mest påfallende med Fribergs strek er hvordan karakterene tegnes svært enkelt, og ofte med «feil» anatanomi. Har faren til Alex korte bein, eller lange? Hvem vet. Mange av panelene ser ut som om gutta i serien skulle tegnet dem selv, med sparsom bruk av enkle virkemidler og uten bakgrunner. Men Friberg er en tegneserieskaper som klarer å utnytte en ganske stram stil til fulle. Når historien krever det tegner han mer detaljert, og med en effektiv bruk av kontraster og nærbilder.

Dialog som tilsynelatende ikke fører noe sted, inneholder mye mellom linjene som ofte går over hodene på karakterene selv. Kapittelet «Løp for Afrika» inneholder et herlig skråblikk på barns forhold til veldedighet, og hvor deres forståelse og kunnskap kommer til kort. I tillegg er det hysterisk morsomt.

 Når latterkulene har stilnet, kan leseren reflektere over hvordan voksne bør behandle barn, og at det er noen klare forskjeller mellom 1993 og nå. Serien viser fram hvordan barn vokser opp ganske forskjellig, og selv om man bare ler når Verden Mest Arbeidsledige og kameraten hans over to hele sider sitter i polkø og klager, så er det jo et underliggende alvor der. Kanskje ligger Nultelivs styrke i at man kan velge akkurat hvor mye man skal lese inn i den.

Hvorfor?

Hvis man vil ha et fyldig og innholdsrikt generasjonsportrett, er det ikke Friberg og Larsen man skal henvende seg til. Nulteliv er tullete og treffende i all sin enkelhet, og byr på popkultur-nostalgi som 2Unlimited på anlegget og Leisure Suit Larry på PC-skjermen. At serien ikke er mer ambisiøs, blir både en styrke og en svakhet.

Så klart kunne serien gravd litt dypere i hovedkarakterenes liv. Så klart kunne det vært enda flere popkulturelle referanser. Og ikke minst var jo rykter om sæd i rømmedressingen en så utbredt myte på 1990-tallet at det rett og slett ble en klisjé.

Men, hei! Noen ganger ønsker ikke leseren å tenke så mye. Noen ganger vil man bare le. Og da er det Nulteliv du skal lese.