Anmeldelse
Silhuett av en stemme 1-3
Yoshitoki Oima
Oversatt av Ellen Haugan
Outland forlag, 2025
Våghalsen Ishida har som mål å bekjempe kjedsomheten. Men hva skjer når en døv jente starter i klassen hans? I Silhuett av en stemme av japanske Yoshitoki Oima blir vi kjent med følelser rundt skam, stolthet, vennskap og problematikk rundt funksjonshemmede i samfunnet.
Mangaen er en klassisk “slice of life” med kjent hverdagsproblematikk. Vi følger Ishida fra barneskolen til videregående skole, og utviklingen hans som person. Når den døve Nishimiya starter i klassen hans, blir hun ikke tatt godt imot. Ishida sammenligner henne med et romvesen, begynner å rope til henne for å teste hørselen hennes, og tuller mye med boka hun bruker til å kommunisere med sine medelever.
Tidligere har Ishida og vennene hans fått adrenalinkick ved å hoppe fra broer og slåss med bøller som stjeler skoene hans. Nå mobber de Nishimiya i stedet. Vi følger medelevenes utvikling fra nysgjerrighet til irritasjon, fordi de synes det er slitsomt å ta hensyn til henne. I visse tilfeller ler også læreren når Ishida slenger ut en kommentar om Nishimiya.
Realistisk mobbing
Til tross for dette er Nishimiya en blid jente som er likegyldig til mobbingen. Hun har en hensynsløs mor, en støttende lillesøster, og sliter med at elever ødelegger høreapparatene hennes hele tiden. Ishida blir provosert over at hun ikke blir sint eller lei seg, noe som gjør at mobbingen utvikler seg i feil retning.
De fleste som leser denne serien vil kjenne igjen problematikken rundt funksjonshemminger på skolen. Om det går på hørsel, mobilitet eller andre utfordringer, er det upopulært å være annerledes. Dette blir realistisk skildret i Silhuett av en stemme, hvor guttene bøller og ødelegger, mens jentene baksnakker og ler.
Mobbingen virker like håpløs som i virkeligheten, og gjenspeiler hvor vanskelig det er å unngå. Uavhengig av hvordan man ser ut, hva man liker, eller hva slags utfordringer man har, får det negative konsekvenser å stikke seg ut. Noe også Ishida selv får erfare. Når Ishida er den som blir utpekt som syndebukk for mobbingen, fører det til at han selv blir hengt ut av vennene sine og mister sitt sosiale skoleliv.
Useriøs dramatikk
Videre i serien blir Ishida eldre, og han angrer på oppførselen sin og valgene han tok i fortiden. Det er mange år senere når Nishimiya går på en ny skole at han velger å strekke ut en hånd og prøve å gjøre opp for seg. Grunnen bak dette er at han vil ta sitt eget liv, som blir en slags merkelig bagatell i hele historien. Historien ville nok holdt seg mer realistisk uten å blande inn selvmordsproblematikk på toppen, for dette utvikler seg ikke til å bli en veldig seriøs eller viktig del av historien; fokuset på mobbingen holder i massevis for å holde leseren engasjert.
De fleste medelevene som Ishida har et negativt forhold til, er krysset ut med en X i ansiktet. Dette er et effektivt virkemiddel for å tydeliggjøre likegyldigheten han føler i sin egen hverdag. Han går fra å være fullstendig fraværende i eget liv til å ta tak i sin egen oppførsel og bli en bedre person. Det er forfriskende å se hvordan det belønnes.
Mystisk eller statisk?
Vi blir også møtt med konfrontasjoner fra gamle venner som ikke skjønner hvorfor han har forandret seg så mye. Ishida er en usikker gutt som bryr seg om hva de rundt seg tenker og mener, og det farger handlingene han gjør. I denne serien utforsker han vennskap, hva som er positive og negative relasjoner, og stiller spørsmål rundt når man blir venner. Er det når man har nummeret til hverandre? Er det når man kan rutinene til den andre, når man vet hva slags snacks de liker?
I tillegg til dette står karakteren Nishimiya i fare for å bli en veldig statisk karakter. En del av poenget er at hun ikke er så brydd med mobbingen eller hva de rundt seg sier, og det kan ofte virke som om hun er i sin egen verden. En del av historien er mysteriet rundt personligheten hennes, og Ishida er nøkkelen som prøver å åpne den. Han snakker ofte om stemmen hennes som en metaforisk ting han gjerne vil forstå. Likevel er det synd at det tar så lang tid før vi ser noe personlighet fra henne.
Denne mangaen er en fin serie å plukke opp hvis man vil rømme fra det mørke nyhetsbildet der ute, og ta en pause med noe som er morsomt og hjertevarmt. Bøkene er dessuten meget godt oversatt av Ellen Haugan; det er tidvis komisk å lese uttrykk som “flisespikkeri” i en så japansk setting, men språket er en del av sjarmen og puster ekstra liv i bøkene. Mangaen er variert i ruteoppsettene og hopper ikke for fort fra bok til bok. Den har et tradisjonelt oppsett både i stil og mimikk, og som japanske tegneserier er gode på, er det karakterer med store følelser og tydelige visuelle uttrykk. Bøkene er i svart-hvitt med passende kontraster og gradienter.
Noen av lydordene blir ofte litt unaturlige når de er oversatt til norsk, men dette er fordi vi ikke bruker lydord like mye og ofte som de gjør i Japan. Det blir for eksempel overflødig å skrive at en person smiler når det er visuelt tydelig.
Ellers får man god tid til å bli kjent med karakterene og bakgrunnen deres, og det bygger opp en engasjerende historie man får lyst til å følge videre.
