Sin City på fransk vis

I mai ble endelig det femte og siste bindet av den franske tegneserien Urban gitt ut. Det markerer avslutningen på en av de mest markante franske science fiction-tegneseriene av de siste 10 årene – og utgjør en perfekt slutt på en tegneserie mange fryktet aldri ville få det.

Galaksens Las Vegas

2058: Velkommen til Monplaisir, en gigantisk by hvor alt er spill og moro! Med sine 2 inngangsnivåer, 3000 kvadratmeters areal og 18 millioner daglige besøkende, gjøres alt for at kundene kan slappe av og ha det gøy to uker i året. De som overvåker alt og styrer byen, er Monplaisirs grunnlegger og IT-geni Springy Fool, og hans medhjelper, byens kunstige intelligens A.L.I.C.E.

Hovedkarakteren, 19 år gamle Zachary Buzz, har reist fra familiens bondegård for å begynne på byens politiakademi og bli en Urban Interceptor. Han er uerfaren og ganske naiv, men til gjengjeld stor, sterk og pålitelig. Han har også en sterk rettferdighetssans. Dette skal vise seg som en perfekt kombinasjon for en fremtid som Monplaisirs politi-superstjerne. 

Med sine «rengjøringsroboter» tar A.L.I.C.E. seg av de mindre forbrytelsene i byen (krangler, tyveri o.l.), og «rydder» jevnlig i kulissene. Politiet etterforsker mer alvorlige forbrytelser som voldtekt og drap. For å underholde parkens kunder strømmer byens utallige videokameraer etterforskningen, og folk kan til og med satse penger på utfallet av politiaksjonene. Men dette setter politimennene i vanskelige, til og med dødsfarlige, situasjoner, siden gjerningsmennene også blir informert i sanntid om deres taktiske manøvrer, og om hvor de befinner seg. Til og med død i tjeneste er en del av underholdningen i Monplaisir. 

Mellom krim og sci-fi

Urban er en dystopisk sci-fi action thriller. Med etterforskningen av lemlestelsen og drapet av flere unge kvinner som sentral handling, kritiserer tegneserien både overvåkingssamfunnet og forbruker- og underholdningssamfunnet (særlig reality-tv), som brukes for å avlede og passivere massene. I tillegg til å fremheve menneskenes ensomhet og vansker i en ikke så fjern fremtid inneholder serien også en sterk samfunnskritikk, som løfter fram klasseforskjeller og urettferdighetene disse medfører.

I begynnelsen het serien Urban Games (mer om dette senere). Inkalen og Stephen Kings Running Man var tydeligvis inspirasjonskilder, og utgangspunktet minnet også litt om Battle Royale-filmen, Hunger Games-bøkene, og Merwans Aster of Pan (Mécanique Céleste på fransk): Et interaktivt «spill» organiseres i Monplaisirs gater for å underholde kundene. Urban Interceptors risikerer livet for å fange kriminelle, men de er en del av underholdningen. 

Den nye Urban-serien (den tegnet av Ricci) legger med stort hell mer vekt på hovedkarakterene og på politietterforskningen. Den er mer «noir fiction», på linje med Sin City og Blade Runner. Den avslører gradvis hva som egentlig skjer i det skjulte, i bakgatene til underholdningsbyen. 

Nesten 40 år modningstid

Historien bak tegneserien er nesten like spennende som selve handlingen.

Tilhengerne har måttet smøre seg med tålmodighet: Det tok ti år fra første bind til siste bind av Urban-serien. 

Da jeg mottok siste bind i mai, ble jeg nødt til å sette meg inn i hele serien på nytt. Det fikk meg til å kaste et nytt blikk på hele serien: Både fortellingen og leseren har vært gjennom en tydelig modningsprosess. Det som begynte som en relativt banal krimhistorie satt i et futuristisk «moroland» ble stadig mer interessant og mer kompleks. Dette gjør også at Urban er en tegneserie som med fordel kunne bli publisert i ett samlebind.

Det som varte et tiår for leserne, har faktisk vært et nesten livslangt prosjekt for forfatteren. De to tidsperiodene i liten skrift etter ordet «Slutt» i bind 5 (1983-1999; 2011-2021), indikerer at tegneserie-eventyret varte nesten 40 år: Luc Brunschwig begynte å skissere fortellingen på videregående. Sangteksten til AC/DCs Sin City fikk tankene hans til å vandre – og han bestemte seg for å bli tegneserieforfatter. Det tok 39 år fra første utkast til seriens avslutning i år.

Brunschwig er mest kjent i Frankrike for to krimthrillere i tegneserieform: Le Pouvoir des innocents (cycle 1: 1992-2002; cycle 2: 2011-2018) og L’Esprit de Warren. Hans største inspirasjonskilder er Alan Moore (V for Vendetta, Watchmen) og Frank Miller (Sin City). Men det er verdt å bemerke at Millers Sin City ble utviklet parallelt med Brunschwigs første prosjekt for Urban, og de tok ulike retninger. Dermed utgjør Urban og Sin City to selvstendige og spennende tolkninger av AC-DCs låt fra 80-tallet. 

Endret innfallsvinkel

Sin City og Urban skiller seg også ved at Urban brukte to kunstnere, noe som førte til to ulike første bind. Jean-Christophe Raufflet sto bak tegningene i Urban Games (Humanoïdes associés, 1999). Roberto Ricci tok over i 2011, og tegnet hele resten av serien – og første bind på nytt. Han er både talentfull og leken. Det går an å more seg mye med å lete etter referanser til kjente animasjoner, tegneserier og filmer i Urban. 

Mellom de to periodene hadde Brunschwig bestemt seg for å endre handlingens innfallsvinkel: Mens byen sto i sentrum i Urban Games, følger man hovedkarakteren Buzz i Urban-serien 2.0. I et intervju opplyser Brunschwig at han var inspirert av den naive cowboyen som faller for Marilyn Monroe i filmen Bus Stop fra 1956 – og av seg selv!

Den andre versjonen av tegneserien (den tegnet av Ricci) har blitt godt mottatt av både kritikerne og leserne. Bind 4 ble nominert i kategorien «Beste tegneserie» ved Angoulême-festivalen i 2018. 

Nå som serien er avsluttet, ligger det til rette for en oversettelse til engelsk eller norsk, helst i et samlebind. Det kunne også inkludert Urban Games som ekstramateriale, for å vise hvordan samme idé kan bli tolket på to forskjellige måter. 

Du kan kikke på bind 1 her. Tegneserien er også oversatt til tysk.