Anmeldelse

Skare
Aleksander Kirkwood Brown og Thomas Falla Eriksen
Strand Forlag, 2021

I Skare ser vi en radikalt annerledes verden enn vår egen. Sammen med asteroiden som slengte jorda inn i en ny istid, kom det monstre. Vi ser noen få søte, fugleaktige skapninger, men resten av dem er farlige.

Skare er en coming-of-age-historie om hevn, og gjør et stort poeng av at det først og fremst er mennesker som er kapable til ondskap. Monstrene kommer i andre rekke, og for hovedpersonene er det aldri noe problem å rømme fra dem. Bortsett fra en snøorm-ex-machina i bokens siste halvdel, har de heller aldri noen faktisk funksjon, bortsett fra at de slemme menneskene holder noen monstre fanget – mer som et symbol på hvor farlige disse skurkene er.

Diffus dystopi

Tegner Thomas Falla Eriksen (som blant annet står bak en ambisiøs, nær ordløs sci-fi) jobber best når han får tegne storslåtte landskap, råkule monstre og fascinerende, fremmede objekter. Det er lett å se at han har kost seg under prosessen bak Skare, hvor vi blir tatt med på en reise i det man må anta er et alternativt Norge. I flashback-sekvenser fra før katastrofen ser vi både NRK, Oslo-trikkestopp og Rema 1000. Senere i fortellingen foregår noe av handlingen i nærheten av det jeg tror er Tusenfryd. 

Og dette er litt av problemet med Falla Eriksens tegninger i Skare: Til å være såpass klart etablert i Norge, er det umulig å vite hvor vi befinner oss. Vi beveger oss fra fjellkjeder med enkeltstående hytter til Tusenfryd til vindmølleparker, uten å egentlig få noen forklaring på noe motiv. Hvorfor er vi her, hvorfor beveger vi oss i denne retningen, og i hvilken retning beveger vi oss egentlig? Hvorfor er snøen noen steder «normalt» dyp, mens den nesten dekker vindmøllene andre steder? På den ene siden kan man velge å tolke dette fortellerteknisk, med at «jada, dette er Norge, men det er endret», men det er mer nærliggende å lese det som at Falla Eriksen har ønsket å fokusere på hva som ser fett ut. Resultatet blir uansett det samme: Leseren får ikke noe grep om hvor lang tid historien strekker seg over, og tempoet blir ødelagt. 

Skare anmeldelse

Pandemisk fremmedfrykt

Forfatter Aleksander Kirkwood Brown (kjent blant annet fra Magnus Carlsen og sjakkmorderen og Norges ninjakommandør) skriver i etterordet at ideen om Skare ble til da han fikk en sønn for noen år siden. Da Norge stengte ned i mars 2020 merket han en viss oss mot dem-holdning, hvor fremmede plutselig ble potensielle smittekilder og en fare for familien hans. Han følte på et ansvar for å holde kjæresten og sønnen trygge, og det tryggeste var å være for seg selv. 

Dette ser vi også i Leo, det nærmeste hovedpersonen Skare kommer en far. Leo tar vare på Skare etter at hun mister familien sin til de onde snøskuterfolkene. Han har en mystisk fortid, og har klare doktriner for hvordan man skal overleve i den nye verden: Ikke bli for lenge på ett sted. Ikke stol på andre. Jo færre vi er, jo bedre. Hvis Skare er et puslespill, er Leo brikken du har lånt fra en annen eske fordi du manglet noen biter. Og selv om formen passer, skiller Leo seg ut fordi du vet han ikke er unik. For han er jo Jim Hopper fra Stranger Things, han er Joel fra The Last of Us, han er Big Daddy fra Kick-Ass. Leo er en «blasert farsfigur med Regler for å Overleve». I møte med en flokk Snille Mennesker™ reagerer Skare på Leos indre mørke, men velger etter en kjapp krangel å fortsette reisen sammen med ham.

Og dette er den beste beskrivelsen av Skare. Hun er ikke en hovedperson man blir kjent med, annet enn at hun er litt snillere enn Leo. Hun reagerer på andres handlinger, men reaksjonene hennes blir aldri forklart på en særlig tilfredsstillende måte. Verken leseren eller Skare selv vet hvem hun er, mer enn «jenta Leo har tatt vare på». Kirkwood Brown ønsker å vise Skare som et menneske med et stort hjerte og som et symbol på håp, men hun snakker knapt, og når hun første ytrer egne meninger, er hun bare uforholdsmessig hevnlysten. Men det er kanskje like greit at Skare ikke snakker så altfor mye, for i denne tegneserien snakker alle likt. Ingen har en unik stemme, alle har den samme oppstyltede måten å snakke på. Språket er veldig skriftlig og unaturlig, uansett om det er den gamle skurken eller den søte femåringen som snakker. 

Skare anmeldelse

Upreppet skispor

Alt i alt virker Skare fremskyndet. Uansett hvor mye Skare betyr for Kirkwood Brown personlig, sitter jeg igjen med følelsen av at tegneserien er basert på et førsteutkast hvor forfatteren ikke har blitt kjent med figurene sine. Falla Eriksens tegninger er gode når han får leke seg med store ting. Monstrene er kule og landskapene flotte, men menneskene er ikke særlig dynamiske, og til å være en actiontegneserie er Skare altfor statisk. Tempoet forstyrres av kronglete dialog og en manglende følelse av distanse mellom punkter. Bokas beste del er behind the scenes-sidene på slutten, hvor man får se tidlige konseptskisser og tanker som ikke ble med i sluttproduktet. 

For ærlig talt, om man skal vise et endret Norge, hvorfor vise et nedsnødd Tusenfryd når man kan vise den karakteristiske formen av Oslo rådhus?

Skrev bacheloroppgave i religionsvitenskap om superhelter.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.