Apokalypse nå igjen?

Hva gjorde du under lockdown? Aleksander Kirkwood Brown ble inspirert til å skrive det han kaller en mørk fremtidsfabel med håp – Skare. Men etter to bind i denne serien begynner jeg å lure på om det å ha begrenset kontakt med andre mennesker ikke er noe godt grunnlag for inspirasjon. 

Snøengler er andre fortelling i Skare-universet. Det har gått tolv år siden Jorda ble truffet av en asteroide som ødela klimaet og samfunnet. Tenåringsjenta Skare leder en gruppe barn og ungdommer på en reise gjennom et landskap bestående av enorme snødyner. Det er vanskelig å skaffe mat, og i snøen lurer glefsere – farlige monstre som kom til jorda med asteroiden.

Framtida var bedre før

Fortellingen gjør det tidlig klart at livet i disse omgivelsene er ikke bare skjørt, men også med all sannsynlighet kort. Skare ønsker å gjøre alt for å beskytte gruppen sin, men blir samtidig målbærer for en «oss mot dem»-tankegang.

For hvem kan man egentlig stole på, når ressursene er så knappe at det kun handler om å overleve? Når Skare i tillegg mister alt håp om å nå fram til et sted der snøen slutter og ikke minst troen på at et levelig klima fortsatt finnes, går hun inn i en dyp personlig krise. Er det håp i denne nye verdenen? Eller er det kun mørke?

Jeg tror ikke jeg spoiler for mye om jeg sier at det finnes begge deler. «Snøengler» er en ganske omfattende fortelling på over 150 sider, og manusforfatter Kirkwood Brown tar leseren med på en reise opp og ned mellom mørke daler og lyse tinder.

Fargerikt og fargeløst

Imidlertid er det vel tegneren Thomas Falla Eriksen sine landskap og omgivelser som er den viktigste formidleren av stemning i denne boken. Han har jobbet hardt og godt for å gjøre miljøet alt fra kaldt og fiendtlig, via varmt og koselig, til de rene helvetesforestillinger. Dette gjør han ved å spille på det som synes å være hans største styrker som tegner: gjennomtenkte design av skapninger og konstruksjoner, og en svært effektiv fargelegging og bruk av skygger. Dessverre er karakterene i denne fortellingen ganske monokrome og uinteressante.

Interessante karakterer har nemlig egenart. Guttene og jentene i Skares lille flokk er redde, bryr seg om hverandre, og tar vare på hverandre, men hvem er de egentlig? De er tegnet på en realistisk og nøktern måte, med jordfargede klær og samtidig manglende individuelle kjennetegn. Skares følgere har en klar tendens til å reagere helt unisont på alle mulige ting som skjer, og dermed aner jeg ikke en gang hvem som er hvem av dem.

Jeg føler ikke at jeg blir kjent med noen mennesker, ikke en gang hovedkarakteren. I utgangspunktet kunne navnet Skare vært et fint hint om noe hardt og kaldt som må gjennomtrenges for å bli kjent med det egentlige mennesket. Men under denne skaren finner jeg bare det samme som i virkeligheten: mer snø.

Dermed er plottet og det visuelle det eneste som kan underholde meg. Heldigvis er Falla Eriksen knallsterk på sitt beste. Men hva så med plottet?

Desperate tider, desperate løsninger

I seriens første bok fikk vi se Skare hardne til. Hun ble offer for en brutal og morderisk snøscooterbande(!), og mistet alle voksne omsorgspersoner. Hun lærte viktige ting om hvordan hun kunne overleve i denne postapokalyptiske verdenen, og hun samlet en flokk rundt seg.

I denne oppfølgeren møter Skare og hennes – eh, følgerskare? – en annen gruppe som beskytter hverandre mot omverdenen. Men lederne for disse menneskene har en helt annen tilnærming enn Skare: En religiøs sådan.

Tilbake til hva vi gjorde under lockdown. Som fan av katastrofefilmer og postapokalyptiske fortellinger ble jeg inspirert til å se The Walking Dead på HBO. Jeg skal ikke beskylde Kirkwood Brown for å ha gjort det samme, men Skare er i alle fall en serie som tilfører postapokalypse-sjangeren påfallende lite nytt.

Røverbander, grupper med barn som trenger beskyttelse, karismatiske ledere som bruker religion til å skaffe seg makt … og må det alltid være en scene der hovedkarakteren sniker seg rundt på et kjøpesenter bare for å bli overrasket av zombier/monstre/andre livstruende skapninger? Må man skrive inn en gruppe forskere? Er det så forbasket interessant hvordan maten smaker etter at verden har gått under?

I hovedsak er «Snøengler» en fortelling som bare gjentar kjente troper innen sjangeren. Summen av et lite kreativt plott og uinteressante karakterer er en direkte kjedelig fortelling, heldigvis med en del visuelt spennende sider.

Rett skal være rett: Det er tatt ett interessant fortellergrep her. I den første boken var Skare-universet tilsynelatende realistisk (med unntak av kjempeasteroiden og monstrene som kom med den, men hey! – hvem vet hva som finnes der ute?) I bok to utvides universet på en måte som tar oss med inn i en magisk realisme. Fortsatt kan denne serien overraske meg og andre fans av postapokalyptiske fortellinger. Men i likhet med tenåringsjenta Skare, tør jeg ikke har altfor store forhåpninger.