Anmeldelse
Skavlans samlede: Din stund på jorden
Fredrik Skavlan
Strand forlag, 2024
Fredrik Skavlan, som gjennom flere tiår har ledet av et av de mest sette TV-programmene på NRK og SVT, har alltid også hatt sitt eget kreative rom. Helt siden han var tenåring har tegningene hans blitt publisert i aviser som Dagbladet, Aftenposten og Dagens Næringsliv.
Selv har jeg aldri latt meg friste til å lese disse tegneseriene. Kanskje fordi streken, selve uttrykket og stilen til Skavlan på avstand har fremstått som for generell – ja kanskje til og med litt kjedelig. Bakerst i hodet tenkte jeg nok også at talkshow-vert Skavlans perspektiver neppe er noe jeg ville ha glede av – i mine øyne har stilen hans i møte med gjestene sjelden hatt noe ekte ved seg.
En slags selvbiografi
En formiddag senere, tilbrakt med det han selv kaller det nærmeste man vil komme en selvbiografi, har jeg fått en bredere forståelse for Fredrik Skavlan. På humoristisk vis kontemplerer han på disse sidene hvor motstridende og morsomme vi mennesker som regel er.
Stilen til Skavlan kan fremstå som generell ved først øyekast, men den er ikke det: Den er forenklet og spisset. Han bryr seg ikke med detaljer i motivene så lenge de ikke underbygger poenget som skal frem. For i Skavlans univers er det alle de bisarre valgene, rutinene og retninger vi tar som har hovedrollen. Menneskene hos Skavlan er koblet på vår samtid. Her brynes de på klimakrisen, på tronskifter, samtykke-lov, strømpriser og mansplaining.
Folk og dyr
Av natur er Skavlans vitsetegninger gjerne kjappe one-liners. Dette er ikke fortellinger der vi henger med de samme karakterene over lengre perioder. På tross av dette er det noe gjenkjennelig ved folkene – og ikke minst dyrene – hos Skavlan.
Boken består av tidligere publiserte striper og en rekke nye arbeider. Underveis bryter røffe skisser i akvarell opp, som små, eksperimentelle pusterom der vi kommer ekstra tett på et motiv som gjerne figurerer i bakgrunnen ellers. I Skavlans lune univers passer dette grepet ekstra godt.
Oss desperate
Det som oppleves mest skavlansk, er den lune brodden han har i historiene sine.
Det er nok et voksent publikum som aller mest vil finne seg selv i stripene hans. Det er de middelaldrende, vi som desperat forsøker å leve livet på best mulig vis, som han skriver mest om.
Bokens tittel bringer i seg selv tankene mot 1800-tallets skinninbundne samlinger, en herlig markør på ironigenerasjonen som Skavlan selv er vokst opp i. Kanskje jeg tok feil av programverten Skavlan også? Jeg var jo ikke hans målgruppe da programmene ble sendt, til det var jeg nok for emo (og ja, alt annet enn ironisk).
Så i mitt lille kartotek med norske tegneserieskapere er nok Skavlan middelklassens svar på Frode Øverlis Pondus, et sted de også de kan få et utløp og et nikk av gjenkjennelse.
