Det er kanskje lett å tenke at i en relasjon mellom en omsorgsperson og en som trenger hjelp så er det mottakeren av hjelpen som er den avhengige parten. De nye tegneseriene til Tommi Parrish og Luke Healy viser oss at det ikke nødvendigvis er tilfellet. Tvert imot kan behovet for å bli trengt av noen andre gjøre gode gjerninger til et skalkeskjul for egne interesser. Tegneseriene får oss også til å tenke på hva som skjer når man forhandler de viktigste forholdene i livet utenfor de vante, heteronormative familiekonstellasjonene.
Men I Trust av Tommi Parrish og The Con Artists av Luke Healy handler om vennskap som er skeive i mer enn én betydning av ordet. De er preget av ubalanserte behov for kontakt og omsorg, men vakler også langs en grense mellom det romantiske eller vennskapelige og noe mer forstyrrende.
Ustabilt kvinnelig fellesskap
Tommi Parrish er en australsk tegneserieskaper som er bosatt i USA. Men I Trust ble utgitt på Fantagraphics høsten 2022, og er deres tredje tegneserieroman. Parrish har tidligere gitt ut Perfect Hair og The Lie and How We Told It, i tillegg til å ha bidratt med kortere historier i antologier og magasiner.
Menneskene vi møter i Parrish sine verdener gir inntrykk av å ikke passe inn i tegneserierutene. De er tegnet på en måte som til enhver tid får dem til å virke ukomfortable, med klumpete kropper, små hoder og et hyperfokus på forstørrede hender – de ser ut som følelsen av å ikke vite hvor man skal plassere armene i en ubehagelig situasjon.
Personene vi møter sliter også med å finne fotfeste, og lever gjerne på den såkalte «skyggesiden», i fattigdom, med rusproblemer, med en ustabil mental helse eller som sexarbeidere.
Tittelen til tross er det få menn i denne historien, og – spoiler alert – ingen av dem er til å stole på. De to hovedkarakterene, Sascha og Eliza, møtes etter en diktopptreden på et utested. Eliza er en fattig alenemor som skriver poesi, Sascha har fulgt kontoen på nettet og blitt hektet på personen som står bak. Hun kurtiserer Eliza med en uklar blanding av vennskapelige og romantiske intensjoner, og Eliza som er ensom og sliten klarer ikke å motstå tilnærmingene, selv om det er noe ved dem som gjør henne ukomfortabel.
Begge disse kvinnene trenger oppmerksomhet og støtte, og til en viss grad så utnytter de denne svakheten i hverandre. Det er til tider uklart hvem som utnytter hvem, og hvilke gode gjerninger som er et påskudd for å få dekket egne behov.
Skrøpelig skurk
Stilistisk er The Con Artists av Luke Healy en motsetning til Parrish sine fyldige malte illustrasjoner. Healy har laget flere tegneserier, blant annet bak reiseskildringen «Americana», en selvbiografisk fortelling fra en av mine favorittnisjer i litteraturen, nemlig «person uten turerfaring bestemmer seg av uklare grunner for å gå ekstremt langt uten å være forberedt». Som Americana er The Con Artists tegnet med enkel strek og rene sider uten for mange detaljer. Den har også en karakteristisk lett og selvironisk tone.
Som Men I Trust dreier også The Con Artists rundt et vennskap som er både ektefølt og transaksjonelt. Hovedpersonen Frank og barndomsvennen Giorgio ser hverandre ikke så ofte, men når Giorgio blir påkjørt av en buss ringer han Frank for å få hjelp. Frank bestemmer seg for å flytte inn til Giorgio til han føler seg bedre, og til gjengjeld for å assistere den midlertidig funksjonsnedsatte vennen sin, får han bo i en fin leilighet og bruke ting han ikke har råd til selv.
Frank stusser riktignok på hvorfor han og Giorgio har så ulik økonomi – de er begge gjennomsnittlig suksessrike frilansere i kulturbransjen – og etter hvert forstår han at Giorgio forsørger seg selv gjennom en blanding av misbruk av offentlige ytelser og svindel.
Det mest forfriskende med denne tegneserien er at Giorgio er fullstendig uspiselig. Her har vi en person som ikke er redd for å be om akkurat det han vil ha, om det er hjelp til å kutte opp maten han skal spise, eller ta bilder til en instagram-profilen han markedsfører seg på. Han er ikke på noen måte redd for å være til bry. Det er til tider morsomt, og til tider direkte ubehagelig, å se hvordan Frank og Giorgio kjekler om disse forespørslene.
Hvor er nettverket?
Karakterene i begge disse tegneseriene har behov for å støtte seg på andre mennesker, men det er uklart hvilket nettverk som er tilgjengelig for dem. De trenger praktisk hjelp med barnepass og matlaging, de trenger penger, og de trenger kanskje mer enn noe annet omsorg og oppmerksomhet.
Disse historiene handler også om ansvar: hvilken forpliktelse har man for menneskene man kjenner som faller utenfor relasjonsboblen mor-far-søsken-barn? Og hvordan bygger man et nettverk dersom man av ulike grunner faller utenfor skole, studier eller arbeidslivet – de stedene de fleste av oss får nye venner?
Begge disse tegneseriene vrir på merkelige vennskap, Men I Trust med en liten dose antikapitalistisk sosialrealisme og The Con Artists med lettbeint humor. De viser også vennskap som mer kompliserte enn det de ofte blir framstilt som.
