Anmeldelse
M – Skrattens ridder gjenfødes
Mads Eriksen
Strand forlag, 2024
I 2003, midt i det som må sies å ha vært en gullalder for norske stripeserier, vant Mads Eriksen Dagbladets stripeserie-konkurranse med sin M. En liksom-selvbiografisk, men fullstendig bananas serie om alt mellom himmel og Trøndelag. «En ny stjerne var født» virker i ettertid overhodet ikke dekkende for det som traff oss stripeserieentusiaster.
Når kun virkeligheten setter grenser
M var serien som iblant ble nevnt i lunsjen av folk jeg ikke trodde leste tegneserier. Dette til tross for at seriens punchlines så ofte var nerdete og utilgjengelige at det fantes en egen «Den store ‘’Eg forstår ikkje stripa’’-tråden på Start.no der M ble publisert, og tråden hadde daglig aktivitet. Stripe etter stripe var forbasket morsomt skrevet og imponerende godt tegnet, av en mann med en tilsynelatende grenseløs fantasi.
Men Eriksen hadde også sine grenser. Iblant strakte lange storylines seg over et utall striper, gjerne nok til å fylle nesten hele bladet. Andre ganger var det som om serien skiftet gir, og noen striper som ble rene hvileskjær i galskapen. I 2009 møtte Eriksen veggen.
Mannen bak all denne galskapen ble borte, og fansen satt tilbake med et månedsblad som duret og gikk på tomgang en stund før det måtte legges ned for godt. For all del, vi hadde Pondus og Nemi. Men hvor mange Star Wars-referanser er det i et Pondus-blad? Hvor ofte skaper Nemi helt uforvarende et popkulturelt monster?
And now for something completely different
Der Bestis, Kollektivet og mange av de andre norske stripesuksesseneslekter på Cheers, Friends og andre sitcom-klassikere om vanlige folks liv, er M den balstyrige nevøen til Monty Python’s Flying Cirkus. I M er det umulig å vite hva som skjer rundt neste sving.
Eriksen utnytter det som kanskje er tegneseriemediets største styrke, nemlig at hva som helst kan skje uten at det direkte bryter med realismen. Det er jo tegninger! Fantasifigurer! Selvsagt kan en helt vanlig trønder ha et gigantisk monster fra en verdenskjent horror-franchise som kjæledyr. Selvsagt kan samme mann bygge seg en fullt fungerende høyrearm av LEGO. Og selvsagt har samme mann et helt vanlig liv, med en hund som må luftes, venner som trenger hjelp til å flytte og tilfeldige samtaler på busstoppet.
En annen kvalitet ved M er at den er like ambisiøs som den er upretensiøs. Serien har tilsynelatende ikke noe annet mål enn å få et heldig utvalg innenfor en ganske smal målgruppe til å skratte. Likevel er det som om Eriksen nekter å gjøre jobben enkel for seg selv, men tegner og skyggelegger detaljerte bakgrunner selv i striper som overhodet ikke trenger det. I Skrattens ridder gjenfødes får leseren titte på deler av skissearbeidet som ligger bak, og det er ikke få stikkord og utkast Eriksen klorer ned før han er fornøyd med dialogen.
Fan service? Neppe!
De beste M-stripene er så fullstappede med handling at man som leser må holde tunga rett i munnen. Eriksen tar ikke fem øre for å hoppe videre i handlingen, og noen ganger ligger de korte fortellingene flere sjumilssteg foran leserne. Som nevnt finnes det også en annen kategori, der historiefortellingen er minimal, og Eriksens opprinnelige drøm om å bli illustratør er mer synlig. Denne typen striper er ikke noe jeg er tilhenger av, da jeg tenker at serieskaperen på en måte «bryter kontrakten» med leseren.
Men i en tredje kategori har man for eksempel TV-reportasjen fra framtiden om Pondus-skaper Frode Øverli sitt liv, som er så morsom at det dugger på kritikerbrillene og jeg må bare innrømme at her vet jeg knapt om noen andre serietegnere som kunne nådd disse humorfaglige høydene.
Star Wars-nerden Eriksen har gjort popkulturelle referanser til sitt varemerke, og tilsynelatende er mottoet «jo smalere, jo bedre!» Skrattens ridder gjenfødes er så full av lånte motiver fra diverse filmer at jeg på et tidspunkt humret litt i skjegget og tenkte at jeg kunne trengt en referanseliste helt bakerst, slik som du finner i faglitteraturen. Men tror du jaggu ikke Eriksen og/eller redaktøren har tenkt det samme, og gir leseren nettopp det! Så bør det nevnes at hvis du ikke er nerd nok, så hjelper den deg svært lite.
Nye sanger om igjen
Men hva er egentlig vitsen med å samle striper og korte historier i et hefte så folk kan lese dem en gang til? Akkurat med dette heftet trenger man ikke lure på det. Eriksens comeback og gjenetablering som en av Norges aller beste stripeserietegner er et aldri så lite stykke tegneseriehistorie, og i Skrattens ridder gjenfødes får man praktisk talt hele historien om begivenheten. Jeg sier praktisk talt, for uforståelig nok er det i denne ellers utmerkede utgivelsen, med intervjuer, anekdoter og Jens K. Styves herlige prolog, ikke funnet plass til det grundige intervjuet med Eriksens fra Pondus 10/21, da serien gjenoppsto.
At Mads Eriksen gjorde comeback som serieskaper etter årevis uten å ha tatt i en blyant en gang, viser at livet er like uforutsigbart som… vel, en M-stripe. At serien tilsynelatende ikke har mistet noen ting på veien via veggen er en enorm personlig bragd. Jeg vet i alle fall én ting: I fremtiden skal jeg lese hver eneste M-stripe som om det var den siste.
[I en tidligere versjon av denne teksten ble det hevdet at det ikke er mange Star Wars-referanser i Nemi. Dette er selvsagt ikke riktig. Wesa sorry. – red.anm.]
