Joaquin Phoenix er en fordømt god skuespiller. Og Joker er en helt grei film som egentlig ikke sier så fryktelig mye om noe som helst, selv om den hardnakket insisterer på det motsatte. 

Alle (og med det mener jeg de få av oss med over gjennomsnittlig interesse for superhelter) håpte at Joker skulle være filmen som endelig løftet frem det beste ved superheltsjangeren, slik at sjangeren skulle få en form for anerkjennelse for sine kunstneriske og kreative kvaliteter. I stedet fikk vi en helt gjennomsnittlig undergangsfantasi der elastan-trikoter bare er byttet ut med en slapp, kvasi-moraliserende pekefinger. Bare med klovnemaske.

Det er en stilsikker og til tider opprørende film, men det er ikke i nærheten av å si noe meningsfylt om problematikken den løfter frem. Men filmen gjør det godt nok til at vi kan belage oss på flere filmer av denne typen. Ikke så rart, egentlig: Dette er en figur som mer enn noen andre i DC-universet kan formes slik manusforfatterne trenger at han skal være, slik at de kan fortelle historiene de ønsker.

I løpet av de siste 10-15 årene har Jokeren blitt DCs viktigste pengeku, mye på grunn av avdøde Heath Ledgers fabelaktige fremstilling av figuren i The Dark Knight i 2008.

For noen år siden begynte det å poppe frem en del pussige memer rundt omkring på nettet. Som denne i 2015:

Joker er en stilsikker og til tider opprørende film, men det er ikke i nærheten av å si noe meningsfylt om problematikken den løfter frem

… og disse …

Joker er en stilsikker og til tider opprørende film, men det er ikke i nærheten av å si noe meningsfylt om problematikken den løfter frem

og så kom disse, og plutselig var vi her, og før noen helt skjønte hva som foregikk hadde nesten 60 000 personer signert et opprop om at Joker måtte få en scene der Phoenix ser inn i kamera og sier «We live in a society …». Og siden Web 2.0 fungerer slik at shitpostere og folk som tar alt altfor alvorlig går opp i en høyere enhet, har det hele fått eskalere til et helt vanvittig nivå der ingen lenger vet nøyaktig hva som er sant, men at man sikkert bør være bekymret.

Selv det amerikanske forsvaret så seg nødt til å advare om muligheten for skyteepisoder i forbindelse med Joker-premieren. Kanskje hadde de angrepet mot kinogjengere i Colorado i 2012 i tankene, der en mann skjøt og drepte 12 mennesker blant publikummerne under en visning av The Dark Knight. I etterkant ble det hevdet (og siden gjentatt i det uendelige) at terroristen var inspirert av Jokeren-figuren, selv om det er blitt ettertrykkelig tilbakevist. Kanskje vi er blitt så godt vant med dekonstruksjoner av superhelter at vi ikke lenger får med oss poenget disse forsøker å formidle? Kanskje overfloden har gjort oss en anelse blinde?

Eller er det slik at spillefilmens tradisjonelle handlingsgang ikke passer sammen med en gjennomført dekonstruksjon? Kanskje filmformatet er så trangt og begrensende at vi ikke kan unngå at skurker gjøres til helter, og heltene får carte blanche fordi våre forventninger til handlingen krever at det hele får en slags lykkelig slutt?

Det er umulig å lese Joker uavghengig av konteksten den inngår i. For det første er det en film som er født ut av en kultur med et ekstremt oppheng i personlig undergang, særlig på film (Martin Scorseses Taxi Driver, Joel Schumachers Falling Down). Men den kan også forstås som en kommentar til Incel-bevegelsen, masseskytinger og et sviktende psykiatrisk helsevesen. 

Hvordan snakker vi om alt dette?

I skrivende stund aner jeg faktisk ikke. Men vi må nok snakke om det likevel, for dekonstruksjon av superheltmyten er på moten igjen. Og det er noe Hollywood ennå ikke har fått helt taket på, enten regissøren heter Todd Phillips eller Zack Snyder.

Joker er mer stil enn innhold. Det er en film som prøver veldig hardt å være helt andre filmer (noe filmanmelder Bob Chipman forklarer bedre enn de fleste andre), men filmen tøyer ikke nok grenser til at den får ut potensialet i figuren. Resultatet er en litt retningsløs film, som aller helst skulle vært klovnesminken foruten.

På andre siden av skalaen finner vi Zack Snyders filmatisering av Watchmen, en film som var så forelsket i den klassiske superhelteststikken at det mistet hele poenget med originalmaterialet av syne. I den lekre og underholdende voldsballetten fremsto Rorschach som fortellingens egentlige helt, selv om han i Alan Moores opprinnelige tegneserie var en minst like stor skurk som alle de andre såkalte heltene.

Kanskje nettopp derfor er jeg veldig spent på HBOs kommende Watchmen-serie. Etter traileren å dømme ser det foreløpig ut til at denne serien kan klare det Joker aldri fikk til, nemlig å problematisere både superskurkene – og hvordan vi som samfunn forholder oss til dem.

Jeg mener, bare se på denne traileren:

3 KOMMENTARER

  1. Syntes dette er en litt slapp anmeldelse som ser ut til å lese filmen utifra kronikkhysteriet som kom før lansering. «Joker» er tidvis on-the-nose og nok ikke filmkunst, men den har en klar klassetematikk som ikke overveies her. Undertrykkelsen av hovedkarakteren har hovedsaklig rot i et system som feiler ham og som blir verre underveis, men hans situasjon og ressursmangel hindrer ham i å selv utarbeide noen systematisk analyse av situasjonen (eksemplifisert i at han hevder «I am not political» og hovedsaklig klager på folks uhøflighet). Så for meg å se handler den i stor grad om hvordan ens elendige situasjon kan forhindre en i å innse dets systematiske røtter.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.