Anmeldelse
Skygger
Steffen Kverneland
No Comprendo, 2023
Jeg tenker på Gaza hele tiden. Hver gang jeg sjekker telefonen min blir jeg møtt av bilder og vitnesbyrd om død og fordervelse. Hvordan kan vi la dette skje, igjen?
Mennesker kan virkelig utrette de mest grusomme ting; avle vold med vold. I denne meningsløse tilværelsen fant jeg til min egen overraskelse trøst i Steffen Kvernelands nyeste utgivelse Skygger. Av tittelen kommer det fram at boken handler om det som solen ikke skinner på.
Men det er ikke bare livets mørke sider som får tre fram i Kvernlands beretning, her finnes også rom for de mindre gledene i livet; å sitte sammen med noen du er glad i og se på tv, å glede seg til å jobbe eller finne trøst i et landskap.
Livet og døden
Det er en mer anekdotisk utgave av Kverneland som trer fram i Skygger. Og selv om deler av boka kan minne om hans prisbelønte verk En frivillig død (2018), som tok for seg farens selvmord, oppleves Skygger som mer sporadisk og friere i sin form. Her finnes nemlig ikke ett narrativ. Vi møtes av en rekke små fortellinger, eller glimt, fra forfatterens egen erfaringsverden som på ulike vis tematiserer det å leve.
I all hovedsak er det dystert. Kverneland reflekterer over brorens død, egen fortvilelse knyttet til dette, terrorangrepet på Utøya, og pandemien. Vi blir møtt av unntakstilstander ispedd helt ordinære scener, som når Kverneland er forkjølet og sitter med en like forkjølet sønn på fanget. Noe som ifølge forfatteren selv slett ikke er så ille.
Store og små hendelser flettes sammen uten en tydelig rød tråd, og det jeg sitter igjen med er en opplevelse av at «dette er livet». Det er dette vi sitter igjen med – traumene, og de hendelsene som idét de utspiller seg kan framstå som helt ubetydelige, eller til og med banale, de små tingene som gir oss glede. Når verden raser rundt oss, er det her vi kan finne mening.
Teknisk finesse
Kverneland er ikke redd for å ta i det forjævlige. Dette gjør han klart allerede på bokens første sider. Her forteller han om sin egen tegneprosess gjennom å tegne av et fotografi av utsultede russiske krigsfanger. Desperasjonen er til å ta og føle på, både i det originale fotografiet og Kvernelands følgende fortolkninger av bildet.
Det er en makeløs åpningssekvens som får kunsthistorikeren i meg til å fjetre. Ikke bare gir det et helt spesielt innblikk i Kvernelands metode. Det er også et modig anslag som vitner om at Kverneland er sitt eget talent bevisst; ikke mange kunstnere tillater seg slik frihet, ei heller tørr å være så ærlige med sitt publikum om det som foregår i skapelsens skygger.
At han har tillatt seg dette gjør at Skygger trer fram som mitt utvilsomt sterkeste møte med Kverneland som billedkunstner. Der han i andre verk som Munch og Olaf G. først og fremst oppleves som en kyndig historieforteller, er det her tegneren og maleren som står i sentrum. Hver tegning fremstår som et selvstendig verk, og den dystre tematikken til tross så er det som males frem på alle måter også vakkert.
Mer enn mørke
I møte med bilder av andres smerte finnes det ikke én, men et utall mulige reaksjoner, skriver Susan Sontag i Regarding the Pain of Others. Sontag snakker vel å merke om fotografier, og da spesifikt motiver fra krigssoner – ikke ulikt de som nå florerer fra Gaza og Israel. Bildene kan vekke sorg, sinne, hevngjerrighet.
Kverneland oversetter dette til tegning – det er nettopp smerten som står i sentrum for Skygger. De utsultede sovjetiske krigsfangene som kunne krangle over brødsmuler. Folk som døde i hopetall under pandemien. Smerten når et liv tar slutt, og den smerten dette volder i de som stod den avdøde nær.
Vi kan ikke forstå andres smerte, konkluderer Sontag. Men den er der, og vi kan heller ikke ignorere den. Kverneland tar dette på alvor i Skygger, både i møte med verdens, men også sitt eget mørke. Verden er grusom. Den har alltid vært det. Men den er ikke bare det.
