Anmeldelse

SNAKKEBOB, jeg?
Tim Ng Tvedt
Jippi forlag, 2021

2021 var – blant mye annet – et usedvanlig sterkt år for spiralblokkbaserte norske tegneserieutgivelser. Ikke bare ga Gateavisa ut Bjarne Melgaards skisseblokk-faksimileserie A Whore Without a Client som jubileumsnummer, mot slutten av året kom Tim Ng Tvedt og Jippi forlag med Snakkebob, jeg? i noe som ser ut som et kalenderformat, med 30 tegneseriestriper samlet mellom gjennomsiktige plastomslag. Det vil neppe overraske noen som har vært borti Tvedts arbeid at det ikke dreier seg om tradisjonelle stripeserier med typete typer, gjenkjennelige situasjoner og en avsluttende punchline. Snakkebob, jeg? består utelukkende av tekst og snakkebobler, og selv om flere av stripene er morsomme og enkelte av sisterutene har et slags punchlinepreg, ligger ambisjonene mer i formalistisk og konseptuell retning enn tradisjonell norsk stripehumor. 

Satt på spissen kan Tvedts prosjekt som tegneserieskaper beskrives som å tømme mediet for figurer og historiefortelling, for deretter å utforske og leke seg med elementene man da sitter igjen med. Hans metode består i fremstille det vi tenker på som tegneseriens byggeklosser – ruter, snakkebobler, tekst – som noe fremmed og underlig, for på den måten å løsrive dem fra klisjeene og konvensjonene som har vokst frem gjennom det siste århundret. Resultatet er innadvendte og ofte kryptiske tegneserier som krever å bli lest med et mer oppmerksomt og nysgjerrig blikk en så å si alle andre tegneserier som utgis her til lands (og de fleste som blir gitt ut i andre land også). Enkelte oppfatter denne fremmedgjøringsstrategien som et lettvint grep, og hevder Tvedt gjør det samme i hver utgivelse, med små overfladiske variasjoner. Til dette er det bare å si som musikkanmelderen som gikk i rette med de tilbakevendende innvendingene om at Pusha T aldri rapper om annet enn å selge kokain: Han er ikke ensporet, han er en spesialist.

Konseptualisme

Tvedt gjentar ikke seg selv mer enn andre norske tegneserieskapere, men han opererer i et landskap andre kun unntaksvis beveger seg inn i, og da som regel uforvarende og høyst midlertidig. En annen kommentar man innimellom kan høre, er at utgivelsene hans slekter mer på poesi og billedkunst enn tegneserier, og at det kanskje ville vært bedre både for ham selv og den jevne Kollektivet– og Fantomet-leser om han emigrerte til litteraturen eller samtidskunstfeltet, hvor publikum er bedre rustet til å forstå hva han holder på med. Slike innvendinger er først og fremst å regne som fallitterklæringer på vegne av norske tegneserier, og personlig vil jeg hevde at det faktum at Tvedt trekker inn interessante tradisjoner og perspektiver fra andre kunstfelt i seg selv er grunn nok til å omfavne ham. I tillegg liker jeg tegneseriene hans godt. Uttrykk deg selv er den beste norske samtidsdiagnosen jeg har lest på flere år. 

Snakkebob, jeg? er både Tvedts mest umiddelbart lettfattelige high concept og den seigeste leseropplevelsen blant utgivelsene hans til nå – i alle fall hvis man insisterer å lese den slik man leser en tradisjonell tegneserie. Snakkebob favner bredere enn kun de 30 stripene som er samlet i denne utgivelsen, og da Tvedt fremførte et knippe striper under 2020-utgaven av Oslo Comics Expo, var det vanskelig å konkludere med annet enn at lydpoesi er en helt sentral inspirasjonskilde for prosjektet. Det som skiller stripene i Snakkebob, jeg? fra tidligere Snakkebob-striper er at det er snakkeboblene og pekerne som binder dem sammen som står i sentrum snarere enn teksten. Disse navlestrengene krysser, overlapper og tvinnes rundt hverandre på en måte som umiddelbart leder tankene til Gerald Jablonski, den eksentriske amerikanske tegneren som er kjent for bondegårdsserier overlesset med tekst og sirlig sammenflettede snakkebobler. 

Polyfoni

Hos Tvedt får imidlertid denne ornamentaliseringen av grafiske elementer som vanligvis ikke forstås som en del av tegningene som sådan en annen klangbunn enn hos hans amerikanske kollega. I likhet med hans øvrige utgivelser er Snakkebob, jeg? full av løsrevne ord og fraser som ikke umiddelbart gir mening som en fortelling, vits eller argumentasjonsrekke. Ofte får man følelsen av at Tvedts tegneserier er små eksorsismer der han forsøker å drive ut klisjeene fra språk og bilder ved å løsrive dem fra sin sammenheng og fremstille dem som meningsløse (og dermed også maktesløse). I Snakkebob, jeg? gjentas setninger som «Hva har vi i kjøleskapet?», «Lunsj hos deg i morgen?» og «Kan drømmer bli virkelighet» igjen og igjen, mens snakkeboblene danner komplekse og kontinuerlig muterende ektoplasmiske strukturer. Ofte kan det virke som om teksten er vilkårlig valgt – at den kun er der for at Tvedt skal ha noe å tegne snakkebobler rundt. Andre ganger synes den å referere eksplisitt til boken og leseropplevelsen, som når spørsmålene lyder «Kan du gjenta det?» og «Hvor mange ganger må jeg si det?».

Der enkelte av de tidlige Snakkebob-stripene nærmest så ut som partiturer for fremføring av teksten (poesien) fortoner stripene i Snakkebob, jeg? seg mest av alt som forsøk på å avbilde den den kaotiske lyden av stemmer som snakker samtidig. Denne omfavnelsen av det lydlige gir seg utslag i noen av Tvedts mest slående visuelle komposisjoner til nå. Alle som ser rutene i Snakkebob, jeg? forstår umiddelbart det basale formgrepet – det være seg som en vits eller som en formalistisk utforskning av tegneseriens grunnleggende bestanddeler. Hver rute i Snakkebob, jeg? fremstår som selvtilstrekkelige kunstverk, og står parat til å bli blåst opp og hengt på en gallerivegg. Det er noe nærmest Roy Lichtenstein-sk over hvordan Tvedt dekontekstualiserer tegneseriens språk og setter det inn i en ny ramme som tvinger leseren til å reflektere over det øynene våre vanligvis glir over på autopilot. I begge tilfeller handler det om å få publikum til å betrakte, studere og reflektere over grafiske elementer vi er vant til å lese som partikler i et veletablert språk. Den store forskjellen er at mens Lichtenstein forvandlet andre menneskers tegneserieruter til malerier som ble solgt fo millioner av dollar, bruker Tvedt billedkunststrategier til å lage intellektuelle, konseptuelle og ganske så smale tegneserier for et norsk publikum. Én av disse praksisene er mer beundringsverdig enn den andre.

I likhet med Tvedts tidligere bøker har Snakkebob, jeg? et lett antagonistisk forhold til sitt publikum. Dette er ikke en tegneserie som tar leserne i hånden og guider dem frem til konklusjoner og betydning. Spiralblokkformatet gjør at utgivelsen minner om noe man får utdelt på et kurs eller en konferanse man ikke selv har valgt å delta på, hvilket forsterkes av det faktum at all tekst – inkludert tittelen – er formulert som spørsmål. Slik skyver Tvedt byrden med å skape mening av det hele over på publikum, og følger utålmodig opp med «Hm?» – «Hm?» – «Hm?» – «Hm?» – «Hm?» – «Hm?» – «Hm?» – «Hm?». Nest siste stripe i Snakkebob, jeg? slutter med at spørsmålet “Hva skjønner du?” gjentas sju ganger. Jeg har ikke landet på noe helt ennå – jeg har grublet siden november – men jeg er relativt sikker på at dersom jeg bare fikk lang nok betenkningstid, skulle jeg til slutt greie å komme opp med sju forskjellige svar.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.