Anmeldelse

Snøkattprinsen
Dina Norlund
Egmont Kids Media, 2021

Snøkattprinsen er Dina Norlunds (f. 1995) tegneserie-debut. En barnebok som egentlig bestod av 30 tegninger, endte opp med å bli en 150 siders lang roman, skriver Norlund i etterordet. 

Ved første øyekast tenker jeg at dette også ligner mistenkelig mye på enda en Nordlys-utgivelse, på grunn av coverets fargepalett og den visuelle stilen. Men romanen har noe eget over seg. Kanskje er den ikke blant de aller mest originale, men likevel er det glimt av noe nytt i denne fortellingen. 

Den gode Eldkongen og den onde Sandreven

Innledningsvis blir vi kjent med Syv, en liten snøkattprins som elsker å høre historien om den gode Eldkongen og den onde Sandreven. Historien om Eldkongen handler om en mektig snøkattkonge som passet på blånen (jeg tolket det som et annet ord for kongerike) og folket sitt, ved hjelp av sin gode aura

På grunn av de onde revene måtte Eldkongen finne opp en gjenstand for å beskytte folket sitt, og dermed lagde han en mektig krone. Dette likte ikke revene, som ville ha makten og kronen selv, og kastet derfor en forbannelse over snøkattene; kattene får en stripe i pelsen sin når de gjør noe som går imot deres ære. Så forsvinner plutselig Eldkongen, og ingen har sett ham siden. 

Noen år senere er vi tilbake hos Syv og hans brødre. De er alle prinser, og Syv er yngst. Brødrene ser ned på Syv, fordi de synes han er tullete når han snakker om at han vil finne krona til Eldkongen for å finne den rettmessige kongen. Syv bestemmer seg for å legge ut på en reise alene, og på veien treffer han jenta Kit. 

Kattemani

Den klassiske tematikken kan minne om både Ringenes Herre og Løvenes Konge. Det er de aller minste som legger ut på den farligste reisen for å finne en mektig gjenstand, også i denne fortellingen. 

Spørsmålet er om dette narrativet snart er oppbrukt. Samtidig er det en smart måte å fange leserne på, kanskje spesielt når det handler om dyr. Å personliggjøre dyrene gir historien en ny dimensjon, og fortellingen oppleves ikke så gjentakende som den kunne ha vært.

Norlund sier hun inspirert av natur, magi og mytologi, og barndomsminner er essensielle i universet hennes. Dette er tydelig i Snøkattprinsen, hvor et rike har blitt ødelagt av “ond aura”, og håpet ligger hos en liten kattunge. Det er gjenkjennelig og morsomt at Norlund henter inspirasjon fra barndomsminner og sin egen katt, spesielt for oss som nærmest lovpriset katter da vi var barn.

Pusterom

Det er mye pusterom og illustrasjoner uten tekst, noe som fungerer godt i en historie som ellers er fullspekket med detaljer og et hurtig tempo. Det visuelle uttrykket ser ut som “manga med Nordlys-vibber”, en stilbølge redaksjonssjef Tormod Løkling i Egmont kaller for “Nordic Manga”. 

Stilen skaper stilige effekter, spesielt i actionfylte scener. Ansiktsuttrykkene til Syv er velgjorte og vi får raskt empati med ham. Det er et smart triks å personliggjøre karakterene med karikerte ansiktstrekk og uttrykk slik Norlund har gjort. Det er enkelt å forstå hvem som er de gode og onde: Revene har et zombie-aktig preg over seg som minner om de gale hyenene i den originale Løvenes Konge-filmen.

Fargepaletten er lun og behagelig, og veksler mellom flere forskjellige toner, med vekt på blått, rødt og grønt. Det er flere atmosfæriske sekvenser, spesielt der vi ser landskapet Syv og Kit går gjennom. 

Overraskende

Noe som overrasket meg som en gøyal vri var vekslingen mellom nynorsk og bokmål. Mer nynorsk til folket, og kanskje spesielt barn. Det er ikke ofte jeg kommer borti en slik veksling, og det føles forfriskende. Det er Kit sine setninger som skrives på nynorsk, noe som også gir henne større identitet. Språket gjøres levende, og det merkes på måten historien blir fortalt.

Det jeg derimot savner er en mer kompleks historie. Selv om Norlund prøver, er narrativet forutsigbart og svart-hvitt. Jeg savner flere hindringer, det meste går på skinner og utfordringene er enkle å overvinne. Jeg tror også lengre reiseskildringer hadde vært gøy å se i en slik fortelling, slik at ikke handlingen oppleves å gå så fort fram. Norlund har uansett skapt noe eget med disse majestetiske kattene, og det blir spennende å se fortsettelsen.

(f. 1996) Kulturjournalist og tidligere kulturredaktør i Under Dusken. Har en bachelor i nordisk språk og litteratur fra NTNU.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.