Skaper dynamikk med kontraster

I landsbyen Torro stryker Aiden på lærerprøven hos munkene. Den foreldreløse gutten har alltid følt seg annerledes og rar. Derfor har han måtte kjempe for å være normal når det virkelig trengs, som på en viktig eksamen.

Aiden tror på andre ting enn lærerstanden, som mener at han sprer blasfemiske fantasier til skolebarna. Men Aiden husker at de onde Maskene drepte moren hans, og han forblir sterk i troen.

Selv om Camilla Dahlstrøm er en debutant, merkes det at vi har med en trygg forteller å gjøre. Dahlstrøm kjenner universet hun har skapt ned på molekylnivå, og vet akkurat hvor og hvordan hun skal dra leseren inn. Den visuelle stilen hennes er gjennomført: karakterene er det viktigste, mens detaljene i omgivelsene blir mindre viktige. Som voksen leser skulle jeg gjerne hatt et større innblikk i universet vi slippes inn i, for jeg mistenker at Dalhstrøm er lommekjent.

Barndomstraumer

Parallelt med at vi følger Aiden, rulles en rekke forutgående hendelser ut. For målgruppen (som er fra åtte år) mistenker jeg at dette kan bli en krevende affære.

For boken holder et høyt tempo helt fra starten av. På vei tilbake til tempelet etter å ha strøket på prøven, skjer det noe som også får de lærde til å stoppe opp; bytårnet gløder, noe det ikke har gjort siden Aidens mor ble drept.

Tårnet eksploderer, og ut av krateret ser Aiden en jevnaldrende, person i en futuristisk uniform komme sjanglende. Jenta heter Tanwen. Like bak henne kommer de beryktede Maskene marsjerende.

Dette møtet gjør at Aiden oppdager sine magiske krefter. Senere skal han få vite at han og Tanwen er tvillinger.

På få sider presenterer forfatteren hele universet hun har skapt, sammen med forhistorien til og alt som står på spill for Aiden.

Bryter med det binære

Dahlstrøm bryter med mer konvensjonell fremstilling av gutt og jente, når gutten er litt pysete og jenta er modig. Tanwen er den erfarne, Aiden en novise. Det tok meg flere sider å skjønne at Tanwen faktisk var en jente, fordi fremstillingen er så subtil. Det var først da jeg bladde bakover at jeg kunne konstatere at hun hadde vært jente fra første strek. Det er et spennende grep.

Det er et komplekst univers og bakteppe som rulles ut. Bakerst i boken forteller forfatteren at dette er en historie hun har tegnet på siden hun var 13 år, og da er det kanskje ikke så rart at det har vokst seg stort. Men for leseren blir materialet iblant for sammenfattet og for fortellende. Mye kunne med fordel har blitt vist gjennom scener fremfor forklart i dialog. Morens forsvinning og alle momentene rundt, selve årsaken til at det kjempes en kamp, forklares fremfor å dramatiseres.

Et troverdig univers

Overgangene i historien er flotte og holder leseren engasjert. Det er rett og slett veldig spennende. Kontrastene kommer også godt frem i universets estetikk. Dahlstrøm har utviklet en verden komplett med symboler, geografiske kart og tilhørende mytologiske og ideologiske anskuelser.

Det er særlig skildringene av Maskene og den onde skikkelsen Omni som skaper en ladet stemning i universet: De er ansiktsløse, men samtidig bilder på ødeleggelse og kontroll. På den andre siden har vi Aidens myke stil, med kjortel i varmer toner, versus Anwens røffe uttrykk med avanserte, minimalistiske snitt og kaldere fargespenn.

Dahlstrøm bruk av motsetningspar er kun inngangen til fortellingen. Ting er ikke så svart-hvitt som Aiden første trodde at de var, noe som blir tydeligere lengre ut i fortellingen.