Anmeldelse
Soluna 1: Tvillingene
Soluna 2: Løgnene
Camilla Dahlstrøm
Egmont, 2024-2025
Selv om det finnes et hav av fantasybøker, er det ofte langt mellom de virkelig gode historiene. En velskrevet historie balanserer gjennomtenkt verdensbygging med et velkomponert plot og god karakterutvikling. Det krever sin forfatter eller serieskaper å mestre denne balansekunsten. Spørsmålet er i hvilken grad Camilla Dahlstrøm lykkes med dette i debutserien sin Soluna, som nå er ute med andre bind.
En uventet gjenforening
I første bind møter vi Aiden. Han lever et tilsynelatende rolig og behagelig liv i byen Torro. Likevel plages han av minner fra fortiden. For Aiden hoper spørsmålene seg opp, og han leter ustanselig etter svar på hva som egentlig skjedde den gangen: Hvorfor forsvant moren? Og hvem var de maskerte skikkelsene som angrep henne? Helt uventet blir Aiden plutselig gjenforent med tvillingsøsteren sin, Tanwen. Hun forfølges av de samme maskerte skikkelsene, og tvillingene må legge på flukt. Dette blir starten på en reise som tar dem gjennom snødekte landskap, en by full av tvillinger, og hele veien til månen. Underveis avdekkes også en rekke hemmeligheter om deres verden, og den egentlige historien viser seg å være langt mer urovekkende enn de trodde.
Et verdensbilde som slår sprekker
Det som utmerker seg i de to første bindene i Soluna, er Dahlstrøms gjennomtenkte verdensbygging. Leseren introduseres for en verden med sin egen unike skapelseshistorie, geografi og magisystem. Det er helt klart lagt mye arbeid og tanke i utformingen av en verden som både virker levende og unik. Å balansere handling og eksposisjon er ingen lett oppgave, men Dahlstrøm lykkes godt med dette.
I det første bindet velger Dahlstrøm å ikke overøse leseren med tunge infodumper. I stedet prioriteres plot og spenningsoppbygging. Dette er et vellykket grep, for handlingen har god driv samtidig som leseren får akkurat nok informasjon til å danne seg et bilde av hva slags verden Terrex er. Den sparsommelige informasjonen som gis, gjør likevel at leseren sitter igjen med flere spørsmål enn svar.
I bind to senkes tempoet, og Dahlstrøm fokuserer på å gi leseren en dypere innføring i verdenen hun har skapt. Selv om store deler av boken går til eksposisjon, bryter Dahlstrøm disse opp med spenningsfylte øyeblikk. I tillegg tilfører eksposisjonen en ekstra dimensjon til fortellingen. Ved gradvis å slå sprekker i det etablerte verdensbildet fra første bind, tvinges både karakterene og leseren til å revurdere det de trodde var sant.
Selv om balansen mellom eksposisjon og handling er god, går dette til tider på bekostning av karakterutviklingen. Som leser savner man å kunne komme tettere på karakterenes indre liv og deres personlige utvikling. Eksempelvis stilles karakteren Sileny overfor et moralsk dilemma. Selv om valget ikke oppleves som ubegrunnet eller tilfeldig, savner jeg et litt større innblikk i tvilen og desperasjonen som lå i forkant av beslutningen. Når flere av karakterene konfronteres med store avsløringer, drives handlingen fort videre. Her skulle jeg ønske at historien turte å dvele litt lenger ved karakterene og deres tanker og følelser.
Mildt uttrykk, nådeløs historie
Dahlstrøms tegnestil henter inspirasjon fra japansk manga med sitt stiliserte uttrykk og karakterenes store øyne. Likevel tilfører serieskaperen denne stilen noe eget, og resultatet er en tydelig definert strek full av egenart. Det visuelle uttrykket er stilrent og minimalistisk, hvor panelene ofte er uten detaljerte bakgrunner. Det er lett å tenke at det minimalistiske uttrykket kunne stått i konflikt med det iderike universet til Dahlstrøm, men denne stilen fungerer godt i praksis, og inviterer leseren inn i en verden som oppleves egenartet og annerledes.
Karakterdesignet og det visuelle uttrykket oppleves som godt tilpasset barn. Det milde uttrykket står i sterk kontrast til alvoret og kynismen som preger historien. Dahlstrøm tør å utfordre unge lesere med komplekse og alvorstunge temaer, og kanskje er det da fint at dette balanseres med et mykere visuelt uttrykk?
En vellykket reise
I den andre bokas etterord har Dahlstrøm delt bilder som viser hvilken kreativ reise Soluna har vært for henne. De første tegningene dateres tilbake til 2006 da serieskaperen var 13 år gammel. Det er fascinerende å få et innblikk i den kreative reisen til Dahlstrøm og den visuelle utviklingen til historien.
Så langt har Soluna vært en vellykket reise. Dahlstrøm har skapt et univers som overbeviser og en historie som engasjerer. Likevel savner man som leser å komme tettere på karakterene og se hvordan hendelsene i historien påvirker dem. Med et spennende karaktergalleri som utgangspunkt, ligger mye til rette for at karakterene kan gis et større spillerom i neste bind.
