Anmeldelse
Sort lam
Oliver Levang
Überpress, 2024
Denver kommer hjem fra avskjedsfesten og er klar for å flytte. Men så ser han konvolutten adoptivforeldrene har lagt igjen. De har flyttet uten ham. 15 år gamle Denver står igjen med noen hundrelapper, uten tak over hodet eller mat å spise. Det eneste han har, er en forlatt hytte i skogen, en vennegjeng som aldri tar noe seriøst, og enorme problemer med å regulere egne følelser.
Dyrehaler og rare navn
Vi skjønner fort hvilke typer de ulike vennene i gjengen er. Dette får vi vite gjennom godt skrevet dialog og karakterer som handler etter personlighetene sine. Dynamikken i gruppa blir mer interessant når flere begynner å tvile på om de skal stille opp for Denver. Til tross for egne personlige problemer og at foreldrene ønsker at de skal holde avstand, velger de å være til stede i Denvers krise likevel. Dette gir oss lesere tryggheten vi trenger for å ta innover seg den ytre handlingen – en forlatt femtenåring som forfølges av skikkelser tatt ut av en skrekkfilm.
Mange av karakterene har ulike dyredeler, som ører og haler. I starten trodde jeg det var Halloween-kostymer, ettersom boka starter på en kostymefest. Det viser seg at kaninørene og hundehalene er permanente, og jeg klarer ikke å skjønne hvorfor. Jeg prøvde å forstå karakterene gjennom hvilket dyr de hadde fått ører og haler fra, men det ga meg hverken dypere forståelse av karakterene eller handlingen. I en tegneserie har serieskaperen kontroll over alle virkemidler, og da burde disse brukes til å drive historien videre.
Boka ville klart seg bedre uten dyredelene. De tilføyer ikke noe til handlingen, det forteller ingenting om karakterene og de forstyrrer fra noe som ellers er god karakterskaping og handling. Hvis det var et ønske om mainstream-appeal, kunne nok også navnene vært mer alminnelige. Navn i boka er blant annet Bunyan, Lonan og Poopie, navn som trekker litt av alvorligheten vekk fra verket. I verste fall risikerer dette å legge et useriøst preg over en ellers god bok. For det er en god bok. Både i tematikk og handling.
Innholdsrik og ryddig komponert
Sort Lam er en liten og kompakt bok på 150 sider, et format som likner mange av Nordic Manga-bøkene. Men Sort Lam skiller seg ut fra disse ved å pakke inn så mye innhold som mulig, og det er et fravær av splæsh-sider. Man har begrenset med papir i en bok i dette formatet, og Levang gjør en god jobb i å utnytte formatet til det fulle.
Sidene er godt satt opp og tar i bruk en rekke kreative visuelle virkemidler for å vise leseren akkurat hva som skjer, og nøyaktig hvordan det føles. Jeg setter pris på den ryddige leseretningen og bortimot perfekte ombrekkingen av tekst. Rutene skilles fra hverandre med en tykk, hvit strek og legges over et oppslag som viser helheten i rommet. Dette er en noe utradisjonell måte å sette opp ruter på, men det skaper en overraskende god helhet. Levang er ikke redd for å leke med vinkler og replikker, og boka viser tydelig overskudd for både tegning og historiefortelling. Virkemidlene hentet fra både oppvekstromanen, skrekk og thriller den til en sjangerbombe med mange ulike komponenter å analysere og tolke. Dette, sammen med den gode oppbygningen av innhold og format, gir en rik leseropplevelse.
Horror og vennskap
Denvers konstante indre konflikt og pendlingen mellom ensomhet, aggresjon og pågangsmot gjør ham til en interessant karakter. Det er sikkert en veldig interessant karakter å sette opp i debatten om menn og følelser. Sinne er jo også en følelse. Leseren vil vite hvordan Denver skal løse problemet, eller eventuelt hvordan han skal rettferdiggjøre å ikke løse det. Dette, sammen med vennegjengens dynamikk, driver handlingen fremover. Jeg blir med en gang nysgjerrig på hvorfor Ferdinan misliker Denver så sterkt, og Levang gjør gode skildringer av Denvers ensomhet, både med fargebruk og komposisjon.
Ensomheten skildres best satt i kontrast til Denvers rolle i vennegjengen som den tøffe og kule. Her treffer Levang et poetisk punkt i oppveksten, hvor sårheten til Denver forsterkes av tryggheten i vennenes familier. I den forlatte hytta sitter han alene i mørket, men når vennene kommer på besøk kjører han kniven i bordet for å vise at han er sjefen i huset og kan gjøre som han vil. De andre vennene er fascinerte over hvor fri han er, og føler seg frie selv når de drar frem spritflaskene. Helt til de kommer på at de må hjem før klokka 22. Og når de drar sitter han alene i ensomheten igjen.
Det ligger en konstant undertone om at noe alvorlig og forferdelig kommer til å skje. Det er skygger som lusker, mareritt om nettene og iblant er Denver redd for at han ser syner. Marerittsekvensene er godt adskilt fra hovedhandlingen med visuelle effekter, noe som bidrar til en ryddig leseropplevelse. Dette fører til at leseren sitter igjen med spørsmålene hen faktisk skal ha: Hvem er forfølgerne, og hvorfor forfølger de akkurat Denver?
Vi får ikke svar på dette i Sort lam, men det står at fortsettelse følger, så da er det vel bare å vente et års tid på svar.
[Forlaget Überpress har gitt ut en av Linn Isabel Eielsens tidligere tegneseriebøker – red.anm.]
