Blodig og brutal avslutning på en god, norsk YA-horror

Andre bok i Sort lam-serien avslutter serien med et intenst og blodig pang.

I første del ble vi kjent med Denver og vennegjengen hans, og vi fikk høre om den nakne morderklovnen som lusket rundt i skogene. Andre del fortsetter akkurat der første del avsluttet, med Denver snublende rundt gjennom skogen etter å ha rømt fra sine forfølgere.

Mens klovnen og kompanjongen var de mest skremmende skikkelsene i bok en, møter vi på verre ting i bok to, i form av «Herren», og den sekt-lignende forsamlingen som følger ham. «Herren» er ikke mer enn en gammel mann, men Oliver Levangs karakterdesign gjør at man instinktivt rynker på nesa når vi først ser han, og vi sitter igjen med en følelse av at dette er en mann man vil holde seg unna.

YA horror på norsk

Bøker for unge voksne, eller Young Adult (YA) på engelsk, har lenge vært en mangelvare i bok-Norge, mye på grunn av at vi aldri har hatt en egen kategori å plassere disse bøkene i. Bøker for lesere i 13-16 års alderen har fast plass i ungdomsavdelingen, mens bøkene for de litt eldre ungdommene ofte faller mellom ungdomshylla og voksenhylla. Dette kan gjøre det vanskelig for lesere i 16-18 års alderen å finne frem til disse bøkene.

Nå begynner det derimot å dukke opp YA-kategorier i flere bokhandlere og bibliotek, og det har aldri blitt gitt ut mer litteratur for unge voksne i Norge. Skrekk for denne målgruppen ser vi derimot fremdeles svært lite av, og det er forfriskende å se en så tydelig YA-horror på norsk.

Derimot setter Sort lam seg i en litt sårbar situasjon ved å si at karakterene er 15 år gamle. Personlig syns jeg de både ser ut, og oppfører seg som at de er eldre. Er det virkelig meningen at disse elevene skal gå på ungdomsskolen? Jeg håper inderlig at YA-lesere vil plukke opp serien, til tross for at karakterene er såpass unge, og at bøkene ikke vil bli «gjemt bort» i ungdomshylla.

Tvister og vrier

Oliver Levang er på ingen som helst måte ny til skrekksjangeren. Tidligere har han blant annet gitt ut samlingen Freden og andre historier og illustrert Clay McLeod Chapmans Lazaretto på amerikanske BOOM! Studios. Ikke minst har han skrevet webcomicen Hell(p) sammen med samboeren C. Vinter – en serie som lener seg mer mot action- og dramasjangeren, men som finner sted i det mørkeste av mørke steder, nemlig Helvete.

Mens første bok i Sort lam er vanskeligere å plassere inn i en gitt sjanger (er det oppvekstfortelling, drama, thriller eller skrekk?), gjør Levang det lettere for oss i seriens andre bok. Det finnes fremdeles elementer fra alle disse sjangerne her også (spesielt oppvekst og vennskap får fremdeles prege fortellingen) men det trappes ned i takt med at skrekken får ta mer plass.

I bunn og grunn er historien i Sort lam ganske så generisk. Men med gode og kreative tvister og vrier, og ikke minst et fantastisk persongalleri, klarer Levang å skape noe helt eget. Jeg fikk hakeslepp da det ble avslørt hva «Herren» ville med Denver, mye takket være de smarte visuelle grepene Levang bruker.

Levang har en gjenkjennelig kunststil, med en strek som er røffere enn den moderne nordisk manga-stilen, men som matcher dens knæsje, stemningsfulle farger. Glitch-effektene han legger bak scenene der Denver sliter med å kontrollere seg selv, skaper en svært god, elektrisk og stressende stemning. Det blir en lettelse for både oss og Denver når det endelig slipper taket og verden går tilbake til normalen. I drømmesekvensene leker Levang seg med vinkler, farger og klassiske, mørke silhuetter, og denne typen ubehagelige illustrasjoner skulle jeg gjerne sett enda mer av.

Ungdommer i krise

Til tross for at ungdomsgjengen må jakte på nakne morderklovner, står de samtidig også vanlige ungdomskriser. Vi møter på karakterer som sliter med sin egen kjønnsidentitet, som har problemer med sine foreldre, eller som ikke finner sin tilhørighet i vennegjengen. Skeiv representasjon er ikke hverdagskost i skrekksjangeren her i Norge, og jeg setter veldig pris på diskusjonen om kjønnsidentitet som boken tar opp.

Denver går også gjennom en slags identitetskrise. Han har alltid forstått at han er annerledes, og at det bor noe ukjent inni han. Folk blir slitne av å være rundt det de kaller hans tunge aura, og frem til nå har han ikke visst hvordan han skal håndtere det annet enn ved å skade seg selv. Selv om den trykkende følelsen ikke vil forsvinne, lærer han i løpet av disse bøkene hvor den kommer fra, og hvordan han skal håndtere den. Han kan selv bestemme hvor mye han vil at det skal styre livet hans. Som Denver selv sier: «Livet er urettferdig, og slik er det bare». Denver har en fin og jevn karakterutvikling, hvor han forstår at han kan ta kontroll over sitt eget liv.

Levang blander humoren fint inn i denne dystre, skremmende fortellingen. Karakterene har en tendens til å tulle til det som skjer rundt seg, for eksempel blir morderklovnen til «boonerklovnen», og nesten alle seriøse situasjoner blir møtt med en humoristisk og ofte upassende kommentar. Denne formen for humor i skrekkfortellinger kan ofte ta vekk fra det skumle, og gjøre det om til noe tullete. I Sort lam syns jeg derimot Levang klarer å balansere ungdommens oppførsel godt med det som skjer rundt dem, og humoren gjør karakterene enda mer realistiske.

God historie, men på for liten plass

Til tross for at serien avsluttes på en god og tilfredsstillende måte, er det også tydelig at Levang har hatt veldig mye å fortelle på veldig liten plass. Jeg hadde rett og slett likt å se denne historien utdype seg mer over flere sider. Utviklingen av forholdende mellom karakterene virker til tider forhastet, og seriens klimaks er over på bare to sider, noe som er litt skuffende etter all oppbyggingen.

Derimot er det er ingen tvil om at Levang har en fantastisk fortellerevne. Han har skapt en tegneserie der karakterene får stå i fokus, med nervepirrende gåter og mysterier som avdekkes gjennom smarte og overraskende tvister. Ikke minst har han skapt et univers det blir vanskelig å si farvel til. Til tross for hans allerede lange karriere, får vi håpe på at dette bare er starten på Levangs bibliografi, for hans mørke, men fremdeles følelsesladde historier, og hans unike kunststil er viktige bidrag til tegneserie-Norge.