Anmeldelse
Spesialklassen
Flu Hartberg
Cappelen Damm, 2020
Når kjedet du deg sist? Sannsynligvis var det ganske lenge siden, kanskje en gang i 2006. Underholdning og opplysning er kommet så tett på, og den eneste prisen vi betaler er i form av billige gigabyte, privatliv og evnen til å la oss forundre. I Spesialklassen tar Flu Hartberg (Fagprat, Borte vekk, Miniminister) det til det ekstreme, og resultatet er en tettpakket og morsom bok som som bør fenge de fleste.
Spesialklassen er historien om Steven Rasmussen, den populære kjekkasen som bor i det største huset i Mellomkollen. Faren er datageniet som utviklet iBrain, den hendige mikrochipen som gir deg tilgang til hele internettet, rett i hjernebarken. Steven har selvfølgelig iBrain og kan spille Terrawarriors med kompisene sine hele natten.
Men så går det galt.
En dag reiser Steven seg opp, midt i en time, og skriver «RUMPEDØD» på tavlen.
Deretter går alt galt. Steven husker ikke noe av det som skjedde, og må til skolepsykolog. Hvorfor har han endret adferd? Har han det ikke bra hjemme? Er det iBrain-en som spiller ham et puss? Før han vet ordet av det er han plassert i den beryktede spesialklassen, men kanskje skolens utskudd kan hjelpe ham med å finne ut av hva det er som feiler ham?
Sparker oppover
Hartberg er en av Norges beste og mest hardtarbeidende tegneserieskapere. Det han (heldigvis) mangler av respekt for autoriteter, tar han så til de grader igjen i form av medmenneskelighet. Hartbergs serier sparker alltid oppover, og hans drøyeste karikaturer har alltid en god porsjon ubehagelig sannhet i seg. Det gjelder også Spesialklassen.
Spesialklassen er en tettpakket, liten utgivelse. Som science fiction-fortellinger flest er den stappfull med samfunnskritikk, enten det dreier seg om kapitalisme, kjønnsroller, forventningspress, klassestrukturer, byråkrati, forbruks(u)kultur eller teknologi. Men Spesialklassen blir heldigvis aldri slitsom. Hartberg dveler aldri unødvendig lenge ved fenomenene han kommenterer; i stedet slenger han ut noen spissede betraktninger og lar det være opp til leseren å forfølge dem. På den måten blir Hartberg aldri belærende, og det kan være en fin anledning til gode samtaler senere.
Historien er blottet for dødtid. Hver eneste rute eller situasjon fyller en bestemt funksjon, noe som gir historien svært godt driv. Dessuten viser hovedpersonen viser seg å ha mange lag, noe som gjør at man fort blir glad i ham. Det er helt essensielt i denne typen bøker.
Svevende hoder
Spesialklassen er lastet med spenning og action, humor og alvor – og hoder som svever i løse luften. Det er nesten slående hvor mange sider som er dedikert til snakkende, vektløse hoder som svever rundt i et hvitt vakuum og fyrer av sine replikker. La gå, noen ganger er det også hele kropper som utfører en handling, men sjelden har du sett så mye bruk av tomt rom i en tegneserie som her. Ekstra pussig er det at en så spennende og detaljorientert tegner som Hartberg tyr til dette virkemiddelet, i hvert fall når det ikke fyller annen funksjon enn å tilsynelatende fylle opp sidene.
Spesialklassen fremstår som en klassisk heltefortelling, der et lag av høyst forskjellige figurer – med hver sine kvaliteter og mangler – løfter i flokk og utfyller hverandre. Men akkurat denne delen av historien er litt underutviklet. Vi kommer aldri særlig tett på de ulike figurene eller hva som har gjort dem til hvem de er, og Hartberg klarer heller aldri utnytte potensialet i de ulike figurenes ferdigheter. Den «sterke, men enkle råtassen» fyller strengt tatt ingen annen funksjon enn å være en slags motsats til gruppens leder, den nerdete Ella. For ikke å snakke om Agnetha, som bare surrer i bakgrunnen og mumler noe om enhjørninger. I Spesialklassen føles egentlig aldri selve spesialklassen som noe annet enn (morsomt) fyllstoff. Disse figurene er aldri noe mer enn et fortellerteknisk verktøy.
Spiller dette noen rolle for Spesialklassens målgruppe? Nei, skjerpings. Men denne boken kunne vært enda bedre om Hartberg hadde lekt mer med hele persongalleriet og detaljrikdommen han er så kjent for. Forhåpentligvis gjør han det i oppfølgeren – for en oppfølger, det fortjener denne boken. Så god er den nemlig.
Spesialklassen er morsom og tankevekkende science fiction som stiller de rette spørsmålene. Den sparker hardt oppover, men går heller ikke av veien for litt god, gammeldags rumpehumor. Akkurat slik gode ungdomstegneserier skal gjøre.
