Stimulerer heftig, på godt og vondt

Serien Spilledåsen er skrevet av den franske tegneserieduoen Carbone (Bénédicte Carboneill) og Gijé (Jérôme Gillet), med førstnevnte på tekst og andremann på illustrasjon og farger. Første bok av fantasy-serien ble gitt ut i 2018, med påfølgende bøker i 2019 og 2020. Jakten på opprinnelsen, er seriens tredje utgivelse og ble gitt ut på norsk i vår.

Velkommen til Pandoria er navnet på seriens første bok, som legger grunnlaget for serien. Hovedpersonen er Nola, som av faren til åtteårsdagen får en spilledåse som tilhørte den nylig avdøde moren. Spilledåsen ligner en spåkule, og det viser seg å være noe magisk ved den. 

Nysgjerrigheten til Nola vekkes når hun oppdager at noe beveger seg inne i spilledåsen: En liten jente ved navn Andrea som roper om hjelp. Når Nola vrir nøkkelen i spilledåsen, krymper hun til hun passer inn i nøkkelhulllet i spilledåsen. Derfra åpner det seg en helt ny verden, nemlig Pandoria. Her blir Nola kjent med de jevnaldrende barna Andrea og Igor. Moren deres, Mathilda, kjente til Nolas mor, Annah som hadde et hemmelig liv i denne magiske verdenen. 

Nola er nysgjerrig og uredd, og karakteren vekker assosiasjoner til lignende barnehelter som Harry Potter, der savnet etter avdøde foreldre fungerer som en drivkraft for deres søken etter svar på identitet. Carbone spiller på patos som gjør at leseren umiddelbart får sympati med Nola.

Delikate fargetoner og forhastet handling

Illustrasjonene og fargeleggingen til Gijé er glitrende og flotte, med dype fargetoner som er behagelig å hvile øynene på. Fargetonene spiller på lyse og mørke, delikate farger som grønt, blått og rødt. Skyggeleggingen og lyssettingen skaper en filmatisk effekt som er en fryd å se på. 

Kombinasjonen av de kjappe og mange replikkene med de detaljerte rutene kan fort bli krevende å lese.

Tegningene veksler mellom et Disney-aktig uttrykk, med Frozen som referanse, samtidig som streken har detaljrike, akvarellaktige elementer ved seg. Gijé sine illustrasjoner vekker også assosiasjoner til Nordlys-serien av Malin Falch, samtidig som fargepaletten spiller på andre toner og streken er mer ekspressiv. Der den ekte verdenen (på pandoriansk kalt «Heksasfæren») framstår som regntung, mørkeblå og brunrød, er fargene i Pandoria mangfoldige og framstår lysere og varmere. 

I enkelte sekvenser hadde det gjort seg med mer pusterom i form av stillbilder uten tekst, fordi kombinasjonen av de kjappe og mange replikkene med de detaljerte rutene fort kan bli krevende å lese. Det blir rett og slett for mange inntrykk på én gang. 

Det er ikke bare handlingen som gjør historien krevende actionfylt, det er også de mangfoldige ansiktsuttrykkene til karakterene. For min del kunne serien trengt en litt mer langsom handling.

Klassisk tematikk

Til tross for at det kan være krevende å følge med på alt som skjer, er møtet med Pandoria spennende. Historien vekker assosiasjoner til min egen barnefavoritt: Når solen går ned i Limanaki (Omnipax, 2001) av Ingunn Aamodt, som også tar for seg en hemmelig verden som åpner seg gjennom en amulett. 

I Velkommen til Pandoria skildres Pandoria som et farlig og vakkert sted, og det er ikke småting Nola blir utsatt for og bedt om å gjøre. I første bok redder hun moren til Andrea og Igor, og i den andre boka Kuprians hemmelighet er hun med på å redde kongen av Pandoria fra terrorister. Ikke verst for en åtteåring! 

Historien om Pandoria viser seg å være mer kompleks enn det den utgir seg for å være i de to første bøkene.

Universet er fylt av merkverdige kreaturer, som breiflabb-bøllene og andre morsomme skapninger. I andre bok får vi et større innblikk i viktigheten av å bevare hemmeligheten om Pandoria. De to verdenene kan ikke møtes, og spesielt viktig er det at Nolas identitet som menneske ikke blir oppdaget. Men smutthullet oppdages av nysgjerrigperen Kyprian, og det leder opp til en spenning som utspiller seg i tredje bok. Blir Nolas visitt til Pandoria avslørt? 

Tredje bok i Spilledåsen-serien markerer et brudd med de forrige utgivelsene. Her viser historien om Pandoria seg å være mer kompleks enn det den utgir seg for å være i de to første bøkene. I Jakten på opprinnelsen vi blir kjent med forhistorien til landet Pandoria, som viser seg å være nokså tragisk. Historien om krigføring med landet Vest-Pandoria og fordrivelse av ikke-pandorianere, har likhetstrekk med vår egen samtid og tidligere historiske hendelser, og berører en klassisk, universell tematikk. 

Det er kanskje denne utgivelsen som markerer serien som noe det er verdt å følge med på. 

Savner en viss dybde

Serien vil appellere til barn, fordi den er actionfylt med spenning i hver eneste rute. Den klassiske dikotomien godt og ondt er også godt synlig i bøkene, der vi har slue kjeltringer og omsorgsfulle, tilstedeværende voksne som passer på med en moralsk pekefinger. Det vil jeg også hevde er en fulltreffer for de yngre.

Et fint element ved historien er søken etter identitet og selvet, der Nola stadig gjentar savnet etter moren sin, og et ønske om å være som henne. Nola framstår som en tøff og modig karakter med bein i nesa, og spiller på den kjente tematikken at små skapninger kan utgjøre store bragder. 

Jeg savner likevel en viss dybde til historien, og den når dessverre ikke helt opp, noe jeg tror også grunner i bøkenes tempo. Bøkene kunne gjort seg med flere sider i roligere tempo. Kanskje henger det sammen med samtidens behov for kjapp stimuli, det blir uansett i overkant mye action og litt lite pusterom – selv for en ung voksen.