Anmeldelse

Spøkelsesvenn: Det første møtet
Michelle Tolo
Aschehoug, 2020

Saga er et spøkelse som bærer på en hemmelighet. Magnus er ensom og føler seg misforstått av alle. Det er et godt utgangspunkt for en spennende tegneserie for barn, men Michelle Tolo lykkes bare delvis i sin debut.

Tolo har jobbet som illustratør i flere år, og har alltid hatt en interesse for tegneserier, men det var Aschehoug som tok initiativet til denne utgivelsen. Sammen utviklet de konseptet Spøkelsesvenn, og resultatet er en engasjerende og sjarmerende – om ikke særlig original – tegneserie. 

Spøkelsesvenn: Det første møtet starter med at Magnus og mammaen hans flytter til den søvnige småbyen Vandredal. Magnus sliter med å få venner, og gjør det ikke særlig bra på skolen heller. Men en dag (takket være en veldig kunstig dramaturgisk vending) treffer han spøkelset Saga. Magnus er den eneste som kan se og snakke med Saga, og det viser seg snart at det kan være veldig praktisk å ha en usynlig bestevenn. Men Saga har også en hemmelighet, og trenger selv hjelp av Magnus. Dermed må de to vennene lære seg å jobbe sammen, og det haster: lille Vandredal syder nemlig av poltergeist – onde ånder som vil spise alle snille spøkelser.

Lekre skrømt

Spøkelsesvenn er en veldig pen tegneserie. Tolo har en lekker strek, og disker opp med livaktige ansikter, gode komposisjoner og flotte detaljer. I kombinasjon med en stram regi gjør dette Spøkelsesvenn til en lettlest bok med godt driv. Men det er ikke særlig mye egenart i Tolos tegninger; Spøkelsesvenn er litt for glatt og generisk til at den skiller seg ut i mengden av nye barne- og ungdomsserier. Det er imidlertid heller tvilsomt at hovedmålgruppen – barn i alderen 6-10 år – vil bry seg noe videre om det. Ved å lene seg på et kommersielt vellykket uttrykk har muligens Tolo gjort serien enda mer attraktiv for målgruppen.

Fantasivenner i barndommen er viktig, og alle som selv har hatt en slik venn kan umiddelbart forstå appellen i Spøkelsesvenn

Forholdet mellom Magnus og Saga begynner bra – etter at Magnus er kvitt den verste skrekken. Saga hjelper Magnus på skolen ved å fortelle ham alle svarene på alt lærerne spør om, slik at han kan bruke tiden sin på lek og moro. Til gjengjeld hjelper Magnus Saga med å finne ut av hvordan hun kan slutte å være et spøkelse og komme seg til Evigheten, stedet hvor alle som dør egentlig skal.

Tolo er på sitt beste når hun viser hvordan Magnus slites mellom andres forventninger. Med små streker får Magnus’ maktesløshet skinne tydelig gjennom, og situasjonene han havner i er både ekte og gjenkjennelige.

Overnaturlig ordinær

Fantasivenner i barndommen er viktig, og alle som selv har hatt en slik venn kan umiddelbart forstå appellen i Michelle Tolos Spøkelsesvenn. Et hemmelig vennskap, en magisk verden utenfor de voksnes fatteevne, noe som kun hovedpersonen vet om – de beste barnebøkene og -tegneseriene bruker ofte dette rommet til å la leseren utforske selvstendighet, grenser og forhold til andre. Men minst like viktig er det fantastiske elementet: å kunne gjøre eller oppleve noe helt ekstraordinært.

Spøkelsesvenn fungerer Saga først og fremst som en moralsk sparringpartner for Magnus – hun utfordrer ham når han havner i vanskelige situasjoner sammen med to eldre, litt trøblete gutter. Helt konsekvent er hun ikke – hun kan gjerne hjelpe ham med å jukse på en matteprøve så lenge hun selv får noe ut av det – men som regel er hun den snusfornuftige stemmen som forteller Magnus hvor viktig det er å gjøre det moralsk riktige. Det er vel og bra, men det er litt underlig at Tolo ikke leker mer med de fantastiske mulighetene som ligger i det å ha en spøkelsesvenn.

Lovende start

Etter hvert som fortellingen utspiller seg, blir den stadig mer kompleks. De skumle poltergeistene får en litt mer fremtredende rolle, Saga må ta et oppgjør med sin fortid, og Magnus må også finne ut av hvem han egentlig ønsker å være. Her er det veldig mange gode anslag, men de blir sjelden noe mer enn akkurat det.

Det er litt uklart hva Tolo egentlig ønsker å fortelle. Spøkelsesvenn har et enormt potensial for så mange ulike typer historier, og det er nesten ingen grenser for hvordan Sagas overnaturlige evner kan komme til uttrykk. Det hele står og faller på hvorvidt Tolo klarer å utnytte disse mulighetene, noe hun ikke lykkes helt med i denne 101 sider lange introduksjonen til Spøkelsesvenn-universet. Det er rett og slett litt for mange puslespillbrikker som skal på plass i denne første boken.

Spøkelsesvenn: Det første møtet er et godt utgangspunkt for det som kan bli en god barnebokserie. Den tar opp viktige temaer, samtidig som den er kommersiell nok til at den kan nå temmelig bredt ut. Men denne utgivelsen gjør lite annet enn å etablere serieuniverset, og er ofte så snusfornuftig og moraliserende at det ofte blir litt kleint. Derfor føles dette som en litt uforløst utgivelse, som ennå ikke helt vet hvor den er på vei. Forhåpentligvis finner Tolo og Aschehoug ut av dette, slik at Spøkelsesvenn finner sin egen stemme. 

Statsviter, journalist og skribent med forkjærlighet for pønkrock, superhelter, B-filmer og TV-spill.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.