Sport, idrett og japanske tegneserier

De olympiske og paralympiske leker er nå vel overstått. Verdens beste utøvere innen en rekke disipliner var samlet i Frankrike (og landets oversjøiske territorier) for å kappes om medaljer og den gjeve tittel «olympisk mester».

Slike idretts- og sportsbegivenheter samler et enestående stort og mangfoldig publikum til en felles kulturopplevelse. Da sommer-OL ble arrangert i Tokyo for fire år siden, ble det fulgt av over 3 milliarder mennesker. Finalekampen i VM i herrefotball i 2022 ble sett av 1,5 milliarder mennesker.

Det finnes manga fra nærmest enhver litterær sjanger, og med et rikt utvalg av tema. For meg har sportsmanga (og sportsanime) ført til at jeg setter langt mer pris på sport i det virkelige liv.

Hekta på volleyball

Jeg har aldri vært spesielt atletisk anlagt og de fleste gymtimene i barndommen bidro ikke særlig positivt til selvtilliten. Lagspill var det verste, for der var mine manglende ferdigheter resten av lagets problem. Selve konseptet «lag» virket som en utrygg arena i sport, tilsynelatende preget av friksjon og uvennskapelig konkurranse. Jeg ble følgelig aldri interessert i hverken håndball, fotball eller de andre sportene som «alle andre» tilsynelatende både spilte og fulgte på TV. Dermed var sport og idrett nokså fraværende i min interessesfære.

Med manga har imidlertid dette endret seg. Under både årets sommer-OL og det foregående i Tokyo fulgte jeg volleyball med iver, takket være Haikyu!!, en serie som på ypperlig vis balanserer historien for å få leseren hekta på både spillet, laget og menneskene på laget.

Haikyu!! briljerer særlig med progresjonen spillerne har underveis. I forsøket på å skildre spennende kamper er dette et element mange serier haster seg lite troverdig gjennom, til man sitter igjen med et overmenneskelig superlag i en verden hvor alle i den vesle lokalturneringen er på verdensmesternivå eller vel så det. Forfatteren, Haruichi Furudate, virker også å fortstå sporten svært godt, og han skildrer detaljer på en slik måte at selv en olympier roser hvor nøyaktig serien fremstiller spillet. Dette er også en av grunnene til at mangaen er så solid, for den gjør spillets regler enkle å forstå, og kampene svært spennende.

Superfotball

Før jeg ble hektet på volleyball hadde jeg en lengre periode hvor jeg var oppslukt av basketball. Her må jeg innrømme at jeg ikke har lest den legendariske 90-tallsserien Slam Dunk enda, men heller ble bitt av den nokså urealistisk skildrede Kuroko’s Basketball, av skaperen Tadatoshi Fujimaki. Denne bærer i langt større grad preg av det overmenneskelige og stiliserte, med en «mirakelgenerasjon» bestående av seks spillere på et ungdomsskolelag som siden havner på hver sin videregående skole og kjemper mot hverandre.

Hadde tilgangen til TV-sendinger vært enklere og rimeligere hadde jeg gladelig fulgt begge sportene utover de korte sommerolympiadene. Kanskje kan serien Blue Lock, av Muneyuki Kaneshiro og Yusuke Nomura, etter hvert øke appetitten på fotball også, noe som tross alt er langt enklere tilgjengelig her til lands.

Jocks & nerds

I venn-diagrammet for tilhengere av «sport» og «manga» forventer man kanskje et svært begrenset overlappende felt. Nå befinner vi oss riktignok i Norge og ikke «junaiten», men tegneserier og sport kan vel omtrent beskrives som motpoler i populærkulturen. Den klassiske «jocks» versus «nerds»-konflikten. Jeg vil imidlertid påstå at overlappet gir fullstendig mening.

For hva er det egentlig som fenger med sportsmanga? Vel, utover skildringene av selve spillet eller idretten som serien dreier seg om, er det mange overførbare verdier som både sportsinteresserte og andre kan sette pris på.

For det første er disse tegneseriene inspirerende. Det er historier om folk som med ulike utgangspunkt legger stor innsats i å få til noe, og oppnå målene sine. Det er noe svært grunnleggende menneskelig i det å prøve så godt man kan. Det er tilfredsstillende å lese om karakterer som strever og opplever motgang, men som med stå-på-vilje og innsats omsider når målene sine og får sin belønning. Tapets skuffelse og seierens gledesrus er universelle følelser. Og, ikke minst, er det svært tilfredsstillende når karakterene etter hvert blir skikkelig gode til det de holder på med.

For det andre er det noe fint ved det å lese om folk som gir seg hen til noe fullt og helt. I disse seriene er det ingen ironisk distanse eller halvhjertede forsøk, men en altoppslukende interesse for denne ene aktiviteten som betyr så mye for karakterene. Og de fleste av oss har vel opplevd å bli så fascinert av noe, i hvert fall som barn, at det omtrent ikke var plass til tanker om annet i hodet. Som leser blir man smittet av denne gleden.

Dernest kommer lagånden. For joda, her er friksjon og konkurranse lagkamerater imellom. Men i motsetning til slik det ofte fremstod for meg som ung, skildres det også et sterkt samhold. De kappes stadig med hverandre, men de bakenforliggende følelsene er positive, ikke negative. Hver og en vil bare bli «best», og tevlingen mot lagkamerater trykker ikke folk ned, men bidrar heller til å presse dem selv videre oppover. For de sportsfrelste er nok ikke dette banebrytende, men for meg har det vært inspirerende og rørende å lese disse historiene om samhold og støtte hånd i hånd med konkurreringen.

OL-utøverne leser manga

Det er et annet festlig overlapp mellom manga og toppidretten, som man kunne se mye av på sosiale medier under årets OL; flere utøvere poserte som forskjellige mangakarakterer når kameraene var på dem. Her kunne vi se blant annet Son Gokus berømte Kamehameha fra Dragon Ball, Gojo Satorus Domanin Expansion fra Jujutsu Kaisen, Monkey D. Luffys Gear Fourth og Gear Fifth fra One Piece og Survey Corps-salutten fra Attack on Titan.

Ingen av disse seriene er imidlertid sportsmangaer. Likevel mener jeg overlappet er naturlig, for på samme måte som at verdiene i sportsmangaer er overførbare til andre situasjoner, er det samme tilfelle den andre veien. De fleste av seriene som dukker opp i denne OL-sammenhengen er actionserier av ulike slag, og de samme grunnleggende konseptene om innsats, motgang, lidenskap og samhold kommer til uttrykk også her. Å bli toppidrettsutøver er nok nær sagt umulig uten å legge ned en enorm innsats, uten å ha opplevd motgang, uten å ha lidenskap for det man driver med, og – i tilfeller hvor man driver lagsport – uten samhold og samarbeid.

Litteratur som manga kan gi oss innblikk i livsførsler og erfaringer som er helt ulike våre egne, men som likevel er så inderlig gjenkjennelige på et grunnleggende menneskelig plan. Og kanskje er det ikke egentlig så stor forskjell på en sportsfan og mangafan; lidenskapen har vi til felles.