Pikkoloen som visste for lite

Den belgiske tegneserien Sprint har en historie som strekker seg over 80 år tilbake. Å finne et sted å starte kan virke overveldende. Men nå som serien har begynt å ta noen historiemessige sidesprang, er den både mer lesverdig enn på lenge og et godt inngangspunkt for nye lesere.

Sprint er blant de virkelig store fransk-belgiske tegneseriene, som sammen med Tintin og Asterix har funnet et stort publikum også nordover i Europa. Men i motsetning til disse to andre seriene har stafettpinnen gått mellom serieskapere som alle har fortalt sin versjon av Sprint. (Om du er interessert i bakhistorien kan du lese mer om den her.) 

Men selv om denne eventyrserien gjennom åtti år har gått fra enkel slapstick via Carl Barks-aktige eventyr til voksen action og moderne metafiksjon, har utgangspunktet alltid vært det samme: Sprint og Kvikk er journalister, og drar rundt i verden på eventyr.

Frie tøyler

Serien som på norsk har fått navnet Sprint spesial rokker ved det meste som har vært tatt for gitt tidligere. Her har ulike serieskapere fått frie hender til å nærme seg det litt støvete universet fra en ny innfallsvinkel. Fransk-belgiske serieskapere er generelt gode på dette grepet. Om du vil lese en western noir-utgave av Lucky Luke eller en indie-versjon av et Donald og Mikke-eventyr, er begge deler utgitt på norsk.

Under overskriften Sprint spesial finner du dermed alt fra lette humorserier (som ennå ikke er utgitt på norsk), til ambisiøse flerbindsverk med en kompleks struktur av referanser til tegneseriehistorien: I august 2018 ga Egmont ut siste bind i trilogien Operasjon Flaggermus – Leopardkvinnen – De sorte oblaters mester, som starter som et actioneventyr i krig mot nazistene i Brüssel, og ender via afrikanske diktaturer på jazzklubb med Jean-Paul Sartre. Serien var tegnet i en hektisk og overdådig stil og skrevet på tidstypisk jazz-slang, og var nærmest utmattende å lese. Men det serieskaperne Schwartz & Yann gjorde med Sprint-serien i disse tre albumene var noe av det mest interessante som hadde skjedd med figuren på årevis.

Mørk humor

Du kan si at Émile Bravo har den stikk motsatte tilnærmingen i sin Ung og naiv (en litt uoppfinnsom oversettelse av den franske tittelen Le Journal d’ingénu.) Albumet finner sted sommeren 1939, hvor vi møter en svært ung Sprint som jobber som pikkolo på hotellet Le Moustique. Hotellet er åssted for desperate forhandlinger mellom pressede polske diplomater og en krigstørst førstesekretær fra det tyske riket. Sprint på sin side er uvitende om det meste, inkludert den spente politiske situasjonen – han er mer tiltrukket av glamouren rundt noen av hotellets kjendisgjester.

Der pikkoloens uvitenhet kan tillegges alder og klasse (han er foreldreløs og har vokst opp på et katolsk barnehjem), trumfes han i aggressiv ignoranse av skandalejournalisten Kvikk. Sistnevnte forsøker å verve Sprint som informant om kjendisene på hotellet, og forstår ikke at de storpolitiske forhandlingene er et scoop før kollegaen hans umiddelbart fatter interesse for saken. Heller enn å velge en billig løsning hvor de edle sidene ved figurene kommer frem under press, lar Bravo Sprint og Kvikks ignoranse eskalere situasjonen til det tragiske.

Tegningene gjennom boken er dempede i formen, med mange små ruter på sidene og en stødig rytme. Fargene er duse, de grafiske virkemidlene er få. Alt dette bidrar til en følelse av realisme som likevel blir jevnlig punktert – ikke minst av den tredje av seriens gjennomgangsfigurer, ekornet Spip. Sidehistorien til Spip er albumets mest bekmørke innslag av humor. Og dét sier noe når prester som forgriper seg på barn er et tilbakevendende tema i både prologen og første del av historien.

Snur helten på hodet

Ung og naiv er både kald og kompleks. Mange av figurene ønsker bare å utnytte hverandre, og selv en påklistret lykkelig avslutning får en rett høyre av den siste sidens epilog. Midt i det hele står Sprint, en forvillet gutt som har blitt for stor til å sparke ball på løkka, men som er for liten til å forstå noe annet. Ung og naiv tar Sprint-seriens vanligvis så handlekraftige helt og plasserer ham som en utilstrekkelig yngling i en hard voksenverden. 

Som avløser til den ovennevnte Scwhartz & Yann-trilogien representerer den en realistisk kalddusj. For hvilken moral kan vi egentlig lese ut av historien? Det virker å være en ugjenstmild verden, hvor selv – og kanskje særlig – idealistene får passet sitt påskrevet. Og hvor godt passer nazister inn som en universell, monstrøs fiende i 2019, hvor ekkokamre på internett setter folk opp mot hverandre både innenfor og utenfor landegrenser?

Albumet ble opprinnelig utgitt på fransk i 2008, og Émile Bravo har siden jobbet med en ambisiøs oppfølger. Til sammen skal historien nå ligge på rundt 300 sider – og Egmont gir ut neste bind i mai. Det blir spennende å se hvordan Bravo vil trekke trådene sammen, og om verket fremstår som mindre historisk og mer tidsaktuelt i sin helhet.