Svensken og dansken
Fredrik Strömberg og Felix Kühn Ravn holder deg oppdatert på tegneseriefeltet i Sverige og Danmark.
Den svenske tegneserieskaperen Mats Jonsson er kjent for å lage serier basert på sitt eget liv og sine opplevelser, med en svart-hvitt stil som best kan beskrives som naivistisk. Selv ville han sagt at han ikke kan tegne …
I Norge er Jonsson sannsynligvis mest kjent for sin faktabaserte bok Da vi var samer, som ble utgitt på norsk i 2023. I Sverige har han lenge vært etablert som en av landets ledende selvbiografiske tegneserieskapere. Jonsson begynte sin skapende karriere allerede på 1980-tallet med å gi ut egne fanziner og ble snart publisert, blant annet i det ledende magasinet for alternative tegneserier Galago, hvor han lenge også var redaktør. Jonsson uttrykte tidlig en vilje til å fange alle deler av livet sitt i tegneserieform, noe han i stor grad også har gjort. Han har gitt ut en rekke tegneseriebøker, praktisk talt alle selvbiografiske, som Pojken i skogen, Hey Princess! og Mats kamp, som følger livet hans fra barndommen til han selv blir familiefar.
De siste årene har Jonsson flyttet fra Stockholm tilbake til sitt barndoms Norrland, og med bøker som Nye Norrland og Da vi var samer har han videreutviklet konseptet sitt. Han legger nå større vekt på å formidle fakta og samfunnskritikk, ofte med fokus på de nordlige delene av Sverige, men fortsatt krydret med selvbiografiske elementer. Dette har tydelig utvidet Jonssons rekkevidde og gitt ham en bredere leserkrets, noe som ikke minst vises av de mange prestisjefylte litterære prisene han har mottatt de siste årene.
Mats Jonsson er rett og slett et veletablert og respektert navn i Sverige, og med tiden har han beveget seg langt utenfor tegneseriekulturen han debuterte i og blitt et navn innen svensk kultur generelt, litt på samme måte som også Liv Strömquist har gjort – eller for den saks skyld Marjane Satrapi og Joann Sfar i Frankrike.
Det meste Jonsson skaper, springer ut fra ham selv på en eller annen måte, og til sammen har han skapt et intrikat selvbiografisk kunstverk, et byggverk han fortsetter med i Stinas jojk. Boken er en tegneseribiografi for yngre lesere om Kristina Katarina Larsdotter, en samisk kvinne som på grunn av en sykdom som gjorde at hun aldri sluttet å vokse, ble en sensasjon over hele Europa på 1800-tallet og ble vist frem på karneval og sirkus. “Stor-Stina”, som hun ble kalt, tok etter hvert kontroll over sin egen karriere, og med pengene hun tjente, kunne hun kjøpe et trygt hjem til seg selv og sine fattige reindriftsforeldre.
Jonsson veksler mellom å skildre Stor-Stinas liv fra hennes eget perspektiv og en fortelling om hvordan en svensk antropolog besøkte hennes hjemby rundt år 1900 og intervjuet hennes aldrende søster om Stinas liv. Kombinasjonen av disse to tidsepokene gir interessante perspektiver på historien, særlig når det gjelder hvordan samers situasjon endret seg mellom midten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, noe som ikke var til det bedre.
Stinas jojk skiller seg fra Jonssons tidligere tegneserieromaner, men ikke fordi den er tydelig beregnet på en yngre lesergruppe. Jonsson har laget flere tegneseriebøker for yngre lesere og han har også skrevet ungdomsbøker i prosaform. Nei, avviket ligger snarere i det faktum at boken har et mindre format og betydelig færre ruter – standarden er to store, liggende ruter per side. Jonsson er ellers kjent for at de selvbiografiske bøkene hans har mange ruter per side, og det er lett å se at han har valgt å tilpasse sin visuelle fortellerstil for å gjøre den lettere å tolke for en yngre lesergruppe. Men jeg, som er betydelig eldre enn den tiltenkte målgruppen, må innrømme at jeg likte Stinas jojk veldig godt. Den er engasjerende og interessant – ikke minst fordi den skildrer en verden jeg som innbitt skåning hadde liten innsikt i. Jeg foretrekker faktisk denne formen fremfor Jonssons vanlige, mer faktatunge og noen ganger litt overveldende informasjonsmettede sider. Med så få ruter per side blir det også en betryggende tykk og fin bok å bla i, en taktil effekt som ikke bør undervurderes når det gjelder leseopplevelsen. Om jeg fikk bestemme, ville jeg gjerne sett at Jonssons neste bok for et voksent publikum la seg et sted midt imellom disse to ytterpunktene når det gjelder det visuelle fortellerstilen.
Om vi ser på den svenske tegneseriekulturen i dag, er det tydelig at Stinas jojk er del av en større tematikk – det å bevege seg videre fra den selvbiografiske sjangeren, som har vært en betydelig del av den svenske tegneseriekulturen siden 1990-tallet, og utvide, bre ut og fordype denne retningen innen tegneseriekunsten. Foruten Jonssons verk kan man for eksempel trekke frem Joanna Rubin Dranger, som i fjor ble den første tegneserieskaperen til å vinne Nordisk råds litteraturpris for sin tegneserieroman Husk oss til livet, som også er utgitt på norsk. Rubin Dranger gjør også det private offentlig ved å fortelle om sitt søk etter sin jødiske families historie, et søk som uunngåelig fører til Holocaust og familiemedlemmer som forsvant og etterlot seg hull i historien om familien hennes. Eller for å ta noe kanskje ikke like tungt, Ulrika Linders tegneseriebok Gjenvinningsstasjonen fra 2020, som skildrer hverdagen hennes som funksjonær på en svensk gjenvinningsstasjon, samtidig som den fungerer som forbrukeropplysning om hva som faktisk skjer med det vi kaster.
Så, trend eller ikke, Stinas jojk imponerer med sin gjenfortelling av en svært spesiell livshistorie, samtidig som den sier mye om samenes historie. Men vent nå litt, tenker du kanskje, Stinas jojk er jo ikke en selvbiografi, men en biografi – hvordan kan den da inngå i Jonssons selvbiografiske prosjekt? Jo, foruten at Jonsson er fra Norrland og har samiske røtter, noe han diskuterte i Da vi var samer, viser han i etterordet til Stinas jojk at han er i slekt med Stor-Stina i direkte nedstigende linje. Alt henger sammen i Jonssons store selvbiografiske byggeprosjekt.
Foto av Mats Jonsson: Emma Sofia Olsson
