
Anmeldelse
Stjerner i mørke
Victoria Jamieson og Omar Mohamed
Oversatt av Therese G. Eide
Strand forlag, 2023
Vi har sett så mange av dem at de knapt gjør inntrykk lenger. De er jo så like alle sammen, disse nyhetsinnslagene fra flyktningleire rundt om i verden, der de viser oss endeløse rekker av provisoriske hjem og mennesker i så store antall at det blir vanskelig å skille det ene individet fra det andre. Og hvilken forskjell kan nå vi gjøre uansett? Slike leirer kommer antakelig alltid til å finnes.
Kynikeren i meg kan iblant tenke at denne typen reportasjer virker mot sin hensikt, at de bare gjør oss enda mer numne.
Det er her Stjerner i mørke har sin funksjon. Den amerikanske tegneserieskaperen Victoria Jamieson, som forteller historien til somaliske Omar Mohamed, tar oss tettere på flyktningtilværelsen enn noe tv-innslag jeg har sett. Både barn, unge og voksne vil bli klokere av å lese boken.
De fleste kommer til å tørke noen tårer også.

15 år med venting
Leiren Dadaab i Kenya ble opprettet som et midlertidig tiltak i 1992. Drøyt tre tiår senere bor det fremdeles 240 000 mennesker der. Omar og lillebroren Hassan, som måtte flykte fra hjemmet sitt da det brøt ut borgerkrig i Somalia tidlig på 90-tallet, tilbragte ufattelige 15 år i Dadaab. Stjerner i mørke fokuserer på de to snarere enn på brutale krigshandlinger eller det kompliserte storpolitiske bakteppet.
Slik blir dette en fortelling om krigens konsekvenser på bakkenivå. Blant annet forstår vi hvor kjedelig dagliglivet i flyktningleiren er. Folk venter på mat, de venter på vann og de venter på at livene deres skal begynne. Det sier seg selv hvor desillusjonerende dette må være i lengden.
«Hvor har du vært i dag?» spør den bitre, khat-tyggende faren til Omars bestevenn Jeri. «På skolen? Går du der ennå? Hva er det de lærer deg der? Hva gjorde dere i dag?»
«Vi leste opp stiler vi har skrevet,» svarer Jeri. «Om hva vi vil bli når vi blir voksne.»
«Ha! Morsomt. Jeg kan si deg hva du kommer til å bli – flyktning!»
Noe av det fine med Omar – og det som gjør Stjerner i mørke til oppløftende lesning, tross alt – er at han aldri gir opp håpet om en bedre tilværelse. For ham utgjør nettopp muligheten til å gå på skole hele forskjellen. Skolen kan være en billett til de mytologiske stedene USA og Canada.

Samtidig svimer klassekameratene noen ganger av rundt ham fordi de ikke får nok å spise.
Hjemme må Omar dessuten passe på Hassan, en følsom gutt som har ett eneste ord («hooyo») å uttrykke seg med, og i ledige stunder kommer alltid de samme spørsmålene tilbake: Hvordan skal fremtiden bli? Hva kommer til å skje med lillebroren? Hvor er mamma, og hvorfor forlot hun dem da pappa ble drept?
Det er mye for et ungt menneske å bære, og leseren blir da også sittende med hjertet i halsen når Omar skal opp til en avgjørende eksamen eller når han skal til intervju med folkene fra FN. Hele livet hans står og faller på disse øyeblikkene.

Et budskap om håp
Det ville være synd å si at Victoria Jamieson er en spennende tegner. Strengt tatt har alle figurene hennes det samme ansiktet, og man kjenner dem igjen fra rute til rute mest fordi de – slik flyktninger jo gjør – alltid går i de samme klærne. Likevel fungerer Stjerner i mørke akkurat slik den skal.
Boken er et godt eksempel på hvordan tegneserier bare ved hjelp av sine mest grunnleggende virkemidler kan gjøre fjerne steder, fremmede mennesker og ekstraordinære situasjoner levende for leseren. Alt som trengs er noen enkle streker på papir. Fantasien og innlevelsesevnen fyller inn resten. Slik blir lesingen i seg selv en øvelse i empati.
Og når Jamieson først slår til med en illustrasjon i storformat – for eksempel et oversiksbilde over leiren i blålilla nattelys eller en helside som viser utallige mennesker samlet til bønn under id – får bildene hennes overraskende stor slagkraft.
Jeg skulle bare ønske at Therese G. Eide, som ellers har gjort en utmerket jobb med oversettelsen, hadde valgt en annen font til teksten. Denne skrifttypen – HARD, UELEGANT, KONSEKVENT I VERSALER – fører dessverre tankene til maskintekstingen i oversatte tegneserieblader fra 50–60 år tilbake. [Forlaget har tatt kontakt og presiserer at valget av font står for deres regning. Red. anm.]
Men heldigvis er det ikke irritasjonen over stygg teksting man sitter igjen med etter endt lesning. Det er bokens gjennomgående varme tone. Det er skildringene av samhold. Det er budskapet om håp.
«Alt ordner seg,» gjentar Fatuma, det nærmeste Omar og Hassan kommer en fostermor, som et mantra gjennom fortellingen.
Noen ganger høres det ut som løgn. Andre ganger blir det faktisk sant.