Bitter, men nødvendig

«Med Storefri har Marius Henriksen tegnet seg inn i tetsjiktet av norske stripeserier», hevder Strand forlag på vaskeseddelen. Det er en temmelig dristig påstand når forlaget har stripekunstnere som Frode Øverli og Børge Lund blant sine ryttere. 

Henriksens helt andre kvaliteter som serieskaper gjør at jeg kan gå med på at han kun ligger et hestehode bak. Fire kopper kaffe er Henriksens totalt niende utgivelse, rubb og stubb medregnet, og nå begynner han virkelig å finne balansen mellom kynisme og kjærlighet.

Karakterkrav

Som ungdomsskolelærer kan jeg nemlig bekrefte at virkeligheten er som i Henriksens nå firesifrede antall striper; Lærere og elever på ungdomsskolen både hater og elsker hverandre. Alle som en. 

Vi har en hektisk hverdag med mange arbeidsoppgaver, og ofte må man begynne på den ene før man ordentlig har kommet i gang med den andre. Karakterpresset er en evig pine som fører til mye gråt og tenners gnissel, spesielt når resultatene ligger langt under foreldrenes forventninger. Og når bussen er forsinket, rektor kjefter og matpakka er like svett som gymlærerens skjorte er det ikke noe sted man heller vil være enn hjemme på sofaen med kald brus og et nytt spill. Jeg tør ikke tenke på hvordan elevene har det.

Denne virkeligheten er Henriksen helt rå på å formidle. Jo visst kan man le og riste på hodet av den kyniske Sigbjørn og lavpannede Vidar, og håpe at disse lærerne ikke finnes på ordentlig. Men etter tusen striper er disse to tilsynelatende endimensjonale karakterene blitt utviklet til mer sammensatte mennesker, og i Fire kopper kaffe er de – på sine respektive måter – fulle av kjærlighet og dedikasjon til både yrket og elevene.

I tillegg til Vidar og endimensjonale Sigbjørn forteller Henriksen om skolehverdagens sorger og vreder gjennom fem øvrige karakterer som han innledningsvis omtaler som «personalet». Dette er et karaktergalleri som ikke oppleves som spesielt spennende, men som på en eller annen måte er akkurat hva Henriksen trenger til både korte og lange fortellinger tatt ut av en norsk ungdomsskole per 2021. 

Den teknologisk inkompetente læreren er så klart representert, sammen med den dumsnille reservemammaen, idealisten med såkalt «positivt elevsyn», rektoren som antagelig kunne meklet fred i Midtøsten, men kommer til kort på en norsk ungdomsskole, og vaktmesteren som er en vandrende katastrofe, men som likevel løser fysiske arbeidsoppgaver langt bedre enn lærerne. Alle så klart karikerte og komiske – men ligner de ikke ganske mye på en lærer, rektor eller vaktmester du kjenner? 

Storefri sin store styrke er at Henriksen selv er lærer, og han dikter ikke om norsk skole. Han dokumenterer. Og omskriver. Håper vi.

Tradisjonsrik tegnestil

Det er altså striper som i hovedsak er Storefris format. Punchlines og timing er ikke Henriksens sterkeste side, men i tillegg til stripene inneholder Fire kopper kaffe et par korte fortellinger om kjente fenomener fra skolens verden, som leirskoletur, og siste skoledag før ferien. 

Dessuten forteller stripene ofte historier om hendelser som for eksempel politibesøk eller fåfengte forsøk på å lære lærere bruke teknologi, over sekvenser på et tilsynelatende tilfeldig antall striper. Lik nevnte Lund og Øverli spiller Henriksen på gjenkjennelse, og da fremstår det som et sjakktrekk å ikke la for mange av stripene stå på egne bein, men heller la de lene seg på hverandre slik at hvert tema blir grundig undersøkt. Dermed bidrar disse korte fortellingene til å heve Storefri et par hakk. I tillegg markeres disse forskjellige kapitlene med en overskrift og et illustrerende tittelblad, slik at leseren ikke bare «plutselig» må forholde seg til et nytt tema. Dette er godt tenkt, godt gjennomført, og danner en god leseopplevelse.

Henriksens stil, både fortellermessig og tegnemessig, synes å bygge på mange av de kjente norske tegneseriehumoristene de siste cirka 30 åra. 

Tegnere som Øyvind Sagåsen (Radio Gaga m.m.) og Frode Øverli (Pondus) har klart å etablere en slags norsk standard fullstendig fritatt for unødvendige detaljer, og gjerne med et begrenset fargeutvalg. Henriksen følger denne standarden, og er ikke den tegneren som tillater seg de aller dristigste eksperimentene.Faktisk er rutene ofte svært like og gjentagende, men det funker, mye fordi tegningene samspiller svært godt med velskrevet og innholdsrik dialog. I tillegg havner karakterene ofte i situasjoner der de ikke kan vise sine egentlige følelser, og dermed har et kroppsspråk fullstendig i kontrast med hva de faktisk opplever – noe som nettopp utgjør humoren i stripa. 

Et godt bevis på at Henriksen er god til å formidle karakterens følelser, er at seriens største følelsesmenneske, den fullstendige uregjerlige Vidar, er utstyrt med et par briller som gjør at vi ikke ser øynene hans – men vi vet alltid hva som foregår bak colabunnene. Og kanskje er det nettopp variasjonen mellom visuelt lite spennende striper og striper med mye liv og røre som gjør at Storefri med stor kraft drar oss med inn i skolebygget, og den merkelige verdenen norsk skole er.

Å være ung er for jævlig

Men sjelden har vel norsk skole vært mer merkelig enn i skoleåret 2020-2021. Fire kopper kaffe forteller også om digital hjemmeskole og dertilhørende konsentrasjonsvansker, og merkelige smittevernstiltak og dertilhørende protesterende elever. Var det ett skoleår som måtte dokumenteres i tegneserieform var det jo dette, og det gjøres – mesterlig – i kapittelet «Rødt nivå». I stedet for å plage læreren, tenåringen eller tenåringsforelderen du kjenner med spørsmål om hvordan skoleåret 2020-2021 var, kan du lese Fire kopper kaffe. For her har Henriksen forstått noe viktig, nemlig at tragedie + tid = komedie. Og vi trenger å le litt av covid-19 nå.

I tillegg belyses tema som inkludering og utenforskap, mobilavhengighet, karakterpress, vanskelige hjemmeforhold, og litt vel kravstore lærere. Man kan for all del påstå at Storefri handler om trivielle problemer fra en del av verden der det stort sett er ganske godt å leve. Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at en pandemi med tilhørende restriksjoner var akkurat det som skulle til for å gjøre tilværelsen som norsk tenåring enda litt tøffere. 

Selv om man kan anta lærerne i tegneserien egentlig er Henriksen selv, som slipper seg helt løs og sier og gjør det han ikke tør å gjøre i virkeligheten, så er altså Storefri en serie som viser en stor omsorg for elevene. Serien sparker aldri nedover, men lar lærerne være verre enn elevene – kanskje med unntak av den etter hvert myteomspunnede Raymond-Luis. 

Fire kopper kaffe er som fire kopper kaffe – mørkt og beskt, men varmt og næringsrikt – og noen ganger helt, helt nødvendig.