Niende trinn, men langt fra uteksaminert

Stripeserier er hjertet av tegneserien som kunstform. Det er et format som er lett å prøve seg på, men å mestre det kan ta hele livet. Det krever en dyp forståelse av både humorens og strekens økonomi. En kan komme unna med både Pondus-hender og klipp-og-lim-ansikt om serien er velskrevet, veloljet og klarer det smått umulige å være konsekvent, men samtidig nyskapende. Marius Henriksen har klart å skape et gjenkjennelig, morsomt og effektivt ruteunivers, men har fortsatt rom for forbedring.

Storefri er en arbeidsplass-komedie satt til norsk skolevesen. Slik sett har den både et trygt format og et stabilt publikum blant landets lærere, pedagoger og elever. (Serien blir naturligvis trykket i Utdanningsforbundets medlemsblad.)

En ungdomsskole er et ypperlig valg av scene av flere grunner. For det første sikrer det et hav av situasjoner som kan brekkes ned til fire ruter. For det andre gjør den kontinuerlige utskiftningen av elever at serieskaperen ikke trenger å være konsekvent med bifigurene. For det tredje er det åpenbart mye inspirasjon å hente i konflikten mellom gale elever og ditto lærere. Og til sist: Man kan alltid endre rom og scene i takt med timeplanen. Frustrasjonen over at en både skal kontrollere og undervise klassen, er tidløs.

Varme ruter og lunkne følelser

Ni grader og regn runder av med et intervju hvor serieskaper Marius Henriksen forklarer begrepet «varme» ruter. Dette er empatiske ruter som fort kan bli hengende på kjøleskapsdøra til emosjonelle kontaktlærere som trenger å rettferdiggjøre yrkesvalget sitt. Det kan fort bli for mye av det gode, spesielt når metaforene tidvis sparker ned åpne dører. Kapittelet «Trist som faren» bruker den klassiske «ingen spør hvorfor Jeppe drikker» om et problembarn som brått blir stille i klasserommet. Den kyniske læreren gir problembarnet en klem og et samlivsbrudd i hjemmet blir vist fram som opphavet til tristessen. Den påfølgende familiekrisen som lærerne må håndtere oppleves for tam målt opp med de store emosjonelle metaforene Henriksen bruker. Det blir et tilbakevendende problem at opptakten i stripene ikke gjør seg fortjent til de store øyeblikkene som skal oppstå.

De varme rutene står i hard kontrast til når Henriksen avslører sin litt mer gutteaktige side. Vitser om pornosøk i nettleseren, at elevens mor har begynt med Onlyfans og utallige videospill-referanser hinter til en litt mer banal pyton-aktig barnslighet som ikke står i stil med all patosen. Serien klarer heller ikke å skjule en syrlig og mannevond frustrasjon over ubrukelige elever og enda mer ubrukelige foresatte. Når Henriksen sparker nedover på bekostning av elever som tross alt bare er barn, gir det en sur bismak i munnen. Ikke bare blir det gjentakende, men det kan tross alt skade folkeopinionen ved neste lærerstreik.

Ironiske stikk og uventet empati

Jeg forstår at tospannet kynisme og kjærlighet er kjernen av læreryrket – både min mor og min svigermor er lærere. I Storefri blir ofte en svulmende stripe avrundet med et ironisk stikk, andre ganger blir en litt krass situasjon rundet av med uventet empati. Men det finnes grenser for hvor mange ganger «den kalde og kyniske læreren viser at han har et hjerte» er effektiv som punchline. Storefri spriker mellom de oppblåste emosjonene og den litt for vondsinnede kynismen – spesielt når resten av serien hviler på en ganske lunken hverdagsrelevans som skal blidgjøre alle parter.

I motsetning til mange typiske stripeserier mangler Storefri en åpenbar hovedperson; en maskot eller gallionsfigur, en Ernie som lar leseren navigere det ganske hektiske persongalleriet av utallige tenåringer. Dette skaper rom for variasjon, men med risiko for at leseren ikke klarer å hekte seg fast emosjonelt. Den kyniske læreren Sigbjørn og den ubrukelige Vidar blir det nærmeste en kommer, uten at de to utfyller hverandre særlig godt.

Splittet lojalitet

Mulighetene som ligger i å henvende seg til både voksne og unge skaper et kreativt springbrett som sikrer at det alltid er materie for en ny rute. Samtidig er det vanskelig å nå ut til begge målgrupper uten at det går på bekostning av en av dem. Harseleringen med elever og foresatte skaper nok mer latter hos utdanningsforbundets medlemmer enn hos foreldrerådets arbeidsutvalg.

Det er åpenbart at Henriksen selv har fartstid som lærer. Det kan være en snarvei til en mer fruktbar tegneserie om han rendyrker yrkeslojaliteten sin og går for en mer snever og voksen serie om “sannheten bak lærerværelset”. Her er han allerede godt i gang, med vitsing om drikking på jobben, latterliggjøring av skolebyråkratiet og en humor på elevenes bekostning som ellers kunne medført omplassering i kommunen.

Men om Henriksen går denne ruten risikerer Storefri å miste den brede relevansen som tegneserien til tross nyter godt av. Skolegården er en så mangfoldig og universell setting at serien har råd til å være både varm og kald.

14 år, men enda ikke ferdig utviklet

Storefri har blitt 14 år gammel. Det vitner om at Henriksen både har funnet en effektiv rytme og en salgbar modell. Situasjonene er gode og dialogutvekslingen er veloljet, men karakterene til Henriksen kan fint utvikles videre. Tegneserier er et levende medium, noe som tillater gradvis utvikling og endring av både innhold og tegnestil uten at det skal gå på bekostning av gjenkjennbarheten. Introduksjonen av helsesykepleieren Gro viser en slik velkommen vilje til å leke og utfordre formatet.

Derimot frykter jeg at Henriksen har blitt for lojal mot hovedkarakterene sine etter å ha tilbragt tiden tilsvarende en åttendeklassings alder sammen med dem. Hovedpersonene blekner ofte rent visuelt når de deler ruter med bedre utformede bifigurer. De utallige navnløse tenåringene gir Henriksen rom til å utforske streken sin, med en leken kreativitet som til tider er på høyde med Frode Øverli og hans Pondus.

Det lengre kapittelet  “høy på kultur” kulminerer i et crescendo med et dobbeltsidig tablå som gjør at Henriksen virkelig får blomstre og utfolde seg i storformatet en slik bok tillater. Får vi en visuell og emosjonell utvikling hos de navngitte figurene som tross alt skal ankre serien så vil serien få et betydelig løft. En flørt mellom to lærere hinter til en større dybde hos karakterene, og vitner om en verden utenfor skolegården som har mulighet for utvikling. Dette kunne vi gjerne sett mer av, uten at det nødvendigvis må resultere i et parforhold.

Til neste bok, som sikkert kommer til å hete Skoleball for tiende klasse, så håper jeg at Henriksen griper mulighetene et bokformat tillater. Et lengre narrativ vil tillate mer kunstnerisk og emosjonell utfoldelse og  la karakterene vokse i takt med skoleåret.