Noen ganger er det underdrivelser og små detaljer som gir de sterkeste inntrykkene.
Lene Ask er for tiden dobbelt bokaktuell med sexantologien Smuss og sin egen tegneserieroman, Kjære Rikard. I den skildrer hun historien om Rikard Jakobsen, en åtte år gammel gutt i Stavanger på slutten av attenhundretallet. Når moren dør og faren gifter seg igjen, for deretter å reise til Madagaskar med sin nye kone, må Rikard og søsknene Elisabeth og Jakob flytte til Solbakken, et barnehjem for misjonsbarn.
Ask kom over historien om Rikard da hun fant en bunke med brev i Misjonsarkivet i Stavanger, og boka er en skildring av Rikards ensomhet på barnehjemmet, og lengselen etter faren langt der borte.
Handlingen veksler mellom Madagaskar og Solbakken, der Rikard skal ha bodd mellom 1892 og 1899. Rikard lurer på når faren skal komme tilbake, og lengselen mellom barn og forelder blir bundet sammen av lignende hendelser på hvert av stedene, som når to brev illustreres av at de begge klapper en katt.
Bokas styrke ligger virkelig i tegningene: Blyantskyggingene er i svart-hvitt, det er fjernt fra Lene Asks sedvanlige fargerike stil og klare strek, og blir i denne sammenhengen ekstra mektige fordi de er så enkle og rene.
Det er en skjør kontrast mellom den alvorlige tematikken og tegningene, og karakterene setter fort preg på leseren. Det er noe poetisk i sårheten Ask velger å sette fokus på mens brevene sendes frem og tilbake mellom Rikard og faren, og en veldig menneskelighet kommer til syne i alle de små detaljene: Søsteren Elisabeths flette som henger nedover nakken hennes, farens slitne pannerynke, og lille Rikard som tar av seg skjorta, tørker seg i ansiktet, eller setter foten på gulvet.
Tegningene er akkompagnert av den virkelige håndskriften fra brevene til Rikard og faren, en skrift som til tider er vanskelig å lese. Ask har uttalt at hun ville at leserne gjennom å måtte tyde håndskriften skulle oppleve å lese brevene for første gang, og det inntrykket skriften gir hjelper historien til å bli personlig og komme nærere. Det er noe ekstra rørende i hilsenene skrevet i farens sirlige håndskrift (“Glædeligt Nytaar lille Gutten min”), og enda mer kraft i Rikards spørsmål til faren (“Papa vad tid kommer du.”)
Mest virkningsfullt er dog hans barnlige beskrivelser av hva som foregår på barnehjemmet, som da en kvinne tok livet av barnet sitt: “Det var en kone som vilde dræbe sit barn, hun tog og hev barnet op i luften og slog det og hev det i jorden og jeg tror at hun har hevet det i Mosevandet og druknede det.”
Kjære Rikard er sterk og rørende bok som fanger lengselen mellom et barn og en voksen. Boka er en stille tegneserieroman som ikke går inn for å slå hardt fra seg, men som ender opp med å gjøre det likevel.
