Hvis tegneserien skal makte å kravle seg ut av sin ghettofiserte posisjon som et medium for lett, infantil underholdning og en obskur nisjekunstform for spesielt interesserte – slik de fleste er enige om at den skal – må den vokse seg forbi de mange uskrevne og ureflekterte reglene for hvordan ting skal og ikke skal gjøres. Tegneseriemediet har bare godt av at det kommer folk utenfra og gjør ting som strider mot tradisjonene, og selv om forestillingen om at man kun kan bryte reglene om man kjenner og mestrer dem unektelig besitter en viss romantisk appell, vil det være både urealistisk og uhensiktsmessig å fremsette dette som et krav til kunst og underholdning i 2015.[infobox]
Impulser utenfra
Snevre nedarvede forestillinger om hva tegneserier skal være, hvordan de skal se ut, hvordan de skal fortelle, hvem de skal fortelle til og på hvilke premisser er blant de fremste årsakene til at tegneserien i dag er en såpass marginalisert kunstform som den er. For eksempel har nettegneserier som felt i beste fall en løs forbindelse til tegneseriehistorien hva angår spørsmål om håndverk, estetikk og presentasjonsform, og likevel er det dette feltet som ekspanderer mest og rekrutterer flest nye lesere. Følgelig har norske tegneserier – som tegneserier andre steder – bare godt av at det jevnlig dukker opp folk utenfra som går løs på mediet upåvirket av historisk og erfaringsmessig bagasje.
Jeg nevner dette for å understreke at min egen spontane reaksjon på Axel Hellstenius og Line Halsnes’ Nærkamp – som bestod i en lettere indignert konstatering av at man her hadde å gjøre med en bok laget av mennesker som verken har noen større erfaring med- eller interesse for tegneserier – ikke stammer fra et fastlåst tegneseriesyn. Fra denne indignasjonen var veien likevel kort til konklusjonen om at Cappelen Damm ganske enkelt ønsket å produsere en serie tegneseriebøker for ungdom som kan konkurrere på samme premisser som romanserier, men ikke var villig til å betale det det koster å la noen sette seg ned og virkelig gjøre det skikkelig. Og ytterligere gjennomlesninger gjorde lite for å nyansere dette inntrykket.
Tegneserieadapsjon
Nærkamp er basert på den prisbelønte ungdomsromanen Fittekvote, som Hellstenius har skrevet sammen med Morten Skårdal. Hellstenius har adaptert sin egen roman, mens Halsnes står for tegningene, og så vidt undertegnede har maktet å bringe på det rene er dette begges første profesjonelle tegneseriearbeid. Hellstenius har tidligere skrevet en rekke bøker, film- og tv-manus (han har blant annet vært involvert i Offshore og Døden på Oslo S), mens Halsnes er illustratør av yrke. Begge har i så måte erfaring fra felt som ligger tett opp mot tegneserien, og deres tilnærming til det å lage en tegneserieroman – eller lage tegneserie av en roman – synes å bunne i en tanke om at det som fungerer i ett medium også vil fungere i et annet.
I utgangspunktet er det ikke noe galt med denne tankegangen; sett under ett er tegneseriefeltet problematisk insulært, og impulser utenfra er stort sett bare sunt. Men hvis man ikke på noe tidspunkt i arbeidet med å oversette disse utvendige impulsene til tegneseriemediet stopper opp for å se hvordan de fungerer i den nye konteksten, spiller det ingen rolle hvor man henter sin inspirasjon fra, for da lager man ganske enkelt dårlige tegneserier. Og uavhengig av intensjoner og utgangspunkt er Nærkamp fundamentalt mislykket som tegneserie.
Estetisk mageplask
Visuelt sett er boka skissepreget og rotete, med trange, udynamiske sidekomposisjoner som aldri gir leseren noen håndfaste begreper om hvor man befinner seg eller hvordan de ulike fysiske legemene forholder seg til hverandre. Sidene ser ut som om de er satt sammen av istykkerrevne storyboards og komponert utelukkende med det mål for øyet å formidle informasjon. Det gjøres ingen forsøk på å etablere noen form for stemning eller atmosfære, og fortellermessig er den bisart urytmisk og dramaturgisk uelegant. Tidvis er både teksten og tegningene faktisk såpass forvirrende at det er vanskelig å si hva som i det hele tatt foregår – hvilket er oppsiktsvekkende tatt i betraktning at vi har å gjøre med en svært enkel og konvensjonell historie.
Nærkamp handler om den unge frisøren Victoria Bakke, som trosser alles forventninger og søker opptak på befalskolen sammen med kjæresten Christian, og ender opp med å lære mye om både seg selv og sitt hjertes utkårede. Dypest sett er det en fortelling om hvordan unge kvinner internaliserer omverdenens fordomsfulle og endimensjonale oppfatning av dem, og på den måten forhindrer seg selv i å utnytte sitt fulle potensial. Det er et prisverdig, men eksepsjonelt klønete artikulert budskap, for Halsnes tegner ansikter på en måte som både er karikert og utydelig på én gang, og mangelen på nyanserte ansiktsmimikk innebærer at Victoria forblir en personlighetsløs, sjablongmessig figur som det er umulig å relatere til annet enn på et idéplan.
Motarbeidende ideer
Historien om Victorias kamp mot sine indre og ytre demoner ribbes dermed for emosjonell gjennomslagskraft, og med tanke på at actionsekvensene spenner fra det statiske til det uforståelige, er det lite å hente i Nærkamp utover de gode hensiktene. Det er flere årsaker til dette, men den viktigste er at Halsnes synes å ha en illustrativ tilnærming til tegneseriefaget – det er som om hun forventer at teksten skal være den narrative bærebjelken, mens tegningene kun skal tjene som en utdypning av ordene. Og ettersom Hellstenius later til å være av stikk motsatt oppfatning – altså den mer konvensjonelle tanken om at det er tegningene som er den narrative motoren og teksten som supplerer ekstra informasjon ved behov – oppstår det en grunnleggende kommunikasjonssvikt både innad mellom de to og mellom dem og leseren.
Det faktum at det er flere bind av Nærkamp på vei gjør i seg selv dette til en av de mer betydelige norske tegneseriesatsingene fra et stort forlag på en stund, og i så måte er det både bekymringsverdig og deprimerende å se at Cappelen Damm har valgt å slippe gjennom såpass slett arbeid. For på samme måte som det er positivt at tegneseriefeltet får impulser utenifra, er det positivt at store norske forlagene satser på tegneserier – men ikke til enhver pris.
Visjonsløst hastverksarbeid
Et kjapt googlesøk på Line Halsnes viser at hun vanligvis presterer på et helt annet nivå enn hva hun leverer her, og også Hellstenius’ merittliste tyder på at Nærkamp representerer en kvalitetsmessig bølgedal. Det er noe hastverkspreget, visjonsløst og omtrentlig over hele prosjektet som får en til å tenke at Cappelen Damm har hastet fram en tegneserieroman, og at ambisjonene har begrenset seg til å produsere en lettlest versjon av en prisbelønt ungdomsbok hvis hovedmålgruppe er mennesker som ikke liker å lese “ordentlige” bøker.
Slike utgivelser gagner på ingen måte norske tegneserier – eller noen av de involverte.
Smak er så forskjellig. Disse bildene gir meg lyst til å lese, kanskje sånn med noen andre også.
Smak er så forskjellig. Disse bildene gir meg lyst til å lese, kanskje sånn med noen andre også.
Ja, det er det positive med å være på nett, vi trenger ikke å begrense oss når det kommer til bilder!