Som med så mange andre offentlige byggeprosjekter, ballet oppussingen av Deichman på Grünerløkka bare på seg. Egentlig begynte det med en forskrift: Strengere krav til universell utforming gjorde at Oslo kommune var nødt til å bygge en rullestolheis opp til andre etasje i det over hundre år gamle bygget på Schous plass. Etter hvert som heisprosjektet skred frem, og det kom flere midler til, ble ambisjonene mye større.
Ti måneders nedetid senere var det lørdag 16. mars duket for en storslått åpning av Deichman på løkka i 2.0-versjon.
«Kjære alle dere som eier en bit av dette biblioteket», åpnet en stolt byråd for kultur, idrett og frivillighet, Rina Mariann Hansen (Ap). Og eierskap er virkelig blitt gjennomgangstonen i det nye biblioteket: Her skal byens befolkning føle seg som hjemme, og samlingene skal vises frem og luftes. Biblioteket er ikke lenger et museum for bøker, men et litteraturhus med ambisjoner. Her er det ingen som hysjer lenger.
Kremplassering
Den største endringen for besøkende er at tegneserieavdelingen Serieteket er flyttet ned i første etasje. Før måtte man opp trappen og inn i den store andreetasjen for å finne serier, tegnekveld-arrangementer og fagfolk innen seriespørsmål: Det er gjort rokering i alle de tre store fløyene med bøker, og Serieteket er nå rett inn døren og til venstre – gjerne det aller første man møter når man går inn døren. Denne endringen er leder av Serieteket, spesialbibliotekar Berit Petersheim, meget godt fornøyd med:
– Vi har fått kremplasseringen! Serieteket har fått en mye mer fremtredende plass i biblioteket nå», mener hun, og viser til at det har blitt mye mer flyt mellom seriesamlingen og de andre bøkene.
Dette er helt bevisst, og det er meningen at det skal være tettere kobling mellom sjangre og kunstformer enn det var før.
– Jeg tror folk tenker mindre over at det nettopp er tegneserier de leser, sier Petersheim.
Serieteket har også fått en scene for litteraturarrangementer, og Petersheim ønsker å trekke serier og serieskapere opp på scenen også når temaet er om noe annet enn tegneserier:
– Hvis vi skal ha et arrangement om Iran kan vi bruke litteraturen vi har om det, og være mer uanstrengte på hvilken sjanger boka tilhører.
Petersheim og de andre ansatte har benyttet oppusingsperioden til å rydde i samlinga og presentere den bedre for publikum. Serieteket har en enorm samling på over 10 000 tegneserier, men de er ikke et arkiv; Det er ikke her historikken til norsk tegneseriehistorie skal bevares for framtida.
– Serieteket har ikke ambisjon om å ha flest mulig serier i hyllene – det er mye viktigere at de bøkene som står der, er aktuelle, sier hun.
Når de jevnlig tar imot skoleklasser fra hele byen for å introdusere elevene for tegneserier, er dette viktig.
– Deichman kan ta inn det som ikke er så lett å få tak i ellers, i alle sjangre. Det er bibliotekets styrke.
Kurs for kidsa
Serieskaper Andreas Iversen, som Empirix støter på mellom hyllene på åpningsdagen, peker på en annen styrke ved det nyoppussede rommet: Det er godt å være der. Han har vært med på tegnekvelder på Serieteket i ti år og var svært godt kjent i de gamle lokalene. Han er likevel godt fornøyd med resultatet av oppussingen.
– Den nye plasseringen i første etasje senker terskelen for å oppsøke Serieteket. Biblioteket virker mer imøtekommende nå, og dette kan absolutt gjøre tegnerseriesamlingen lettere tilgjengelig. I tillegg er det nye lyset kult, sier han.
Den 100 meter lange lyslinjen som løper tvers gjennom bibliotekhyllene lyser opp utvalgte bøker fra samlingen som står plassert med omslaget frem. Med nye messingskilt, dype lenestoler og skjermende grønnplanter frister det å sette seg ned med en serie.
Men det er stapp fullt av folk, og for de som vil bruke Serieteket til stille lesing er det kanskje lurt å vente til interessen for nyåpningen har avtatt litt. En time etter åpningen måtte de innleide vekterne stunte en køordning for å slippe inn i lokalene. Til Grünerløkka å være var snittalderen i køen uvanlig sammensatt. Både ettåringer i vogn og besteforeldre med frakk var godt representerte i de første timene på åpningsdagen. Snittalderen på det fullstappede tegnekurset til Tore Strand Olsen lover også godt for fremtidens serieskapere her til lands. Omgitt av en skokk unger tegnet han en rottefigur etter direktiv fra deltakerne: Én fikk bestemme ørenes utforming, en annen øynene, en tredje lengden på halen. Et av barna på kurset var ikke i tvil da han ble spurt hva rotta skulle hete: «Han må hete NOOBEN!»
Empirix er spent på hva disse unge tegnerne vil bidra med i årene som kommer!