Anmeldelse
Streberne: Hvor fort vi glemmer – tegneserier 2022-2025
Knut Nærum
No Comprendo Press, 2025
Det er gode tider for politisk satire. Det vil si, det er mye å ta av for dem som kan kunsten å omforme dumheter og endetidstegn til tankevekkende humor. Knut Nærums satiriske stripeserie Streberne har gått ukentlig i Klassekampen siden koronapandemien herjet i Norge. Nå er boksamling nummer to ute – tykkere og bedre en noen gang. Boken samler striper fra 2022 til 2025.
Med en avisserie som ukentlig kommenterer nyhetsbildet er faren stor for at hukommelsen ikke helt henger med når man leser stripene i ettertid. Forfatteren kommer elegant denne kritikken i forkjøpet, med undertittelen Hvor fort vi glemmer. Tittelen kan tolkes som en advarende profeti – og et godt argument for at vi trenger slike samlinger for å huske.
Bloid i ny støpning
Streberne (2020-) er en vellykket blanding av Nærums nittitallsklassiker Bloid (1991-2002) og den kortlivede serien Streberne som ble publisert i antologien Fidus i 1994-95. «Streberne» O.C. (Ole-Christan) og Pynken har hovedrollen også i den oppgraderte versjonen, og dynamikken mellom dem og persongalleriet fra Bloid fungerer utmerket. De to kulturløse lykkejegerne oppfører seg som stadig mer skruppelløse opportunister, mens journalisten Rita Bloid gir serien et ironisk lite glimt av håp.
Første boksamling med Bloid hadde tittelen Jakten på intelligent liv i Norge (Semic, 1992). Letingen fortsetter langt forbi Norges grenser i den nye serien. Nærums striper tar form av lignelser som understreker det absurde i verdenspolitikken. «Dette føles som en metafor», konkludere det ofte i serien; «men for hva?». Svaret i de seneste årgangene er «amerikanske tilstander», med gamle og nye antagonister som følger MAGA-bevegelsens aggressive logikk. Nykommeren Donbert er eksempelvis en parodi på Donald Trump, med rød caps og slips. Muldvarpen misbruker jevnlig rollen som styreleder i borettslaget.
Kultur som inngang til storpolitikk
Norsk kulturliv går igjen som motiv i Streberne, men det er markedskreftene som er hovedmål for satiren. Humoren blir sjelden overtydelig, da Nærum sparker i mange retninger samtidig. Ett morsomt eksempel er når Bibelen utsettes for sensitivitetslesning og Bibelselskapet blir konfrontert med at boken både er kvinnefiendtlig, voldsforherligende og «utilslørt homsefiendtlig». Hovedpoenget er likevel at man ikke skal klusse med litteraturen. Når O.C og Pynken blir sensitivitetslesere løper de djevelens ærend.
Apropos djevelen; i en av stripene vandrer Russlands president Vladimir Putin rett inn i Alf Prøysens fortelling Snekker Andersen og julenissen (1957), i Hans Normanns Dahls ikoniske tolkning fra 1971. Dahl var inspirert av den folkekjære russiske tegneren Yuri Vasnetsov (1900-1973, og dette lader det om mulig med enda mer mening. Nærums pastisj har en urovekkende karakter som treffer hardt; stripen er sjokkerende og poengtert IKKE morsom – akkurat som krigen den kommenterer. Med Bazooka skyter presidenten gamlenissen tvers gjennom brystet.
Uforutsigbar estetikk
Nærum refererer aktivt til tegneseriehistorien, fra Rudolph Dirks til Charles M. Schulz. Stikkene til Jon Fosses litterære stil er også morsomme; med alle klisjéene inntakt, fra tikkende ur til tyngende tekst. Tegnestilen i Streberne minner ellers mye om tegneserien Adamson (1920-45) av svenske Oscar Jacobson. Serien regnes som forløperen til tegnefilmseriefiguren Homer Simpson; kanskje er det derfor Rita Bloids far i form og personlighet ligner mistenkelig mye på Homers far Abraham.
Fargebruken i Streberne er ellers svært original. Flate pastellfarger skaper en stakkato rytme ved at de begrenses til tilsynelatende tilfeldige enkeltelementer på sidene. Fargebruken blir slik en gøy og uforutsigbar komponent i de ellers stilrene rutene. Grepet blir nok et bilde på verdenssituasjonen; høyst uforutsigelig – og fullstendig prisgitt skaperen.
