Det skal være minst to kvinner. De skal snakke sammen. Om noe annet enn en mann.

Det er de tre reglene serieskaperen Alison Bechdel nokså humoristisk presenterte i serien «Dykes to Watch Out For» i 1985. Den er et enkelt verktøy, men den kan være effektiv i å avsløre skjevheter i hvordan kjønnene blir fremstilt i kulturen. Har kvinnefigurene sine egne historier, eller eksisterer de bare som støtte for mannen i fortellingen? Det sies for eksempel (på Wikipedia, så la oss avse litt salt til den) at rundt halvparten av dagens Hollywood-filmer stryker på denne testen.

Bechdel-testen slik den ble introdusert i Dykes to Watch Out For.
Bechdel-testen slik den ble introdusert i Dykes to Watch Out For.

Fra å bli introdusert i en humorserie har testen på mange måter fått sitt eget liv i popkulturen og på internett. I 2013 begynte flere svenske kinoer å opplyse om filmers Bechdel-score i filminformasjonen, og en egen nettside er dedikert til å teste filmer ut fra Bechdels kriterier.

Siden jeg har en liten jente som snart skal begynne å lese tegneserier, er denne skjevheten i fremstillingen av kjønnene noe som har begynt å plage meg. Situasjonen er nokså ille i filmer. Men hvordan står det til i tegneserier? Nærmere bestemt i tegneserier av norske serieskapere gitt ut i 2014 og 2015?

Det er bare én måte å finne ut av det på: Systematisk gjennomgang, bitches!

[infobox]

La oss angripe utgivelsene alfabetisk. Da er førstemann ut Christopher Nielsens «Da pønken kom til lefsevika», en 140 sider lang historie om pønkebandet til Nielsens trønderkjempe Hold Brillan. Et mord i musikkmiljøet blir etterforsket av den dreadlockede og uortodokse detektiven Halvor Hals, på oppdrag av den barmfagre blondinen (really?) Åshild Lande. Med unntak av noen gråtende mødre og en trio thai-koner uten replikker, er den eneste andre kvinnelige figuren her en fengselspsykiater som innrømmelig har bein i nesa. Men hun er med i én side og snakker bare til Hold Brillan. STRYK.

En annen serie som stryker på testen, går i det minste ned med flagget til topps: Den dødelige nattskygge er en klin sprø superheltparodi lagt til en fiktiv vestlandsbygd. Det er bare én kvinne med i boken, men serieskaper Kristoffer Lindseth spanderer faktisk en halvside til å la henne presentere Bechdel-testen (se hovedbildet til artikkelen). Det viser anstrøk av klasse, men K, som figuren heter, blir redusert til kjærestemateriale for helten fra første side. STRYK.

Camilla i Drabant: Klassisk drittsekkmagnet. Fra "Drabant Vol. 2".
Camilla i Drabant: Klassisk drittsekkmagnet. Fra «Drabant Vol. 2».

Drabant er Øyvind Holen og Mikael Noguchis oppvekstskildring fra graffiti-Oslos nittitall. Den er prisbelønnet (Sproing, hva ellers) og jevnlig hyllet for den effektive, fartsfylte fortellingen og de lekre tegningene. Volum to kom i 2014, og det lover ikke umiddelbart godt: Av seks figurer som har fått sin egen biografi i starten av boken, er det bare én kvinne: Camilla. Og sist vi så henne sådde hun splid mellom to kompiser fordi hun var kjæreste med han ene og lå med han andre. *Host*Yoko Ono*Host*. Kompisgjengen har sin egen historiekurve relatert til taggecrewet sitt, mens Camillas rolle i boken er å bli utnyttet av menn. Etter et par småekle datescener er hun i ferd med å bli voldtatt i bokens siste rute. Likevel: Kravene i Bechdel-testen er oppfylt for eksempel når Camilla får sparken fra barnehagejobben tidlig i jobben. Så GODKJENT. Men skjerpings!

Tid for noe litt mer indie, nærmere bestemt Martins Ernstsens dagbokserier fra 2007-2014, Du snakker med feil person. Sjangeren gjør at det nødvendigvis er mest Martin Martin Martin og kjærestene hans her, men kvinnene har i det minste sine egne drømmer og planer som ikke alltid involverer Martin. Kan man gi godkjent-karakter fordi tre forbipasserende kvinner snakker om stygge ender over én side, eller når Martins tyske kjæreste og moren snakker om stakkars küken (kylling) i én rute for komisk effekt? Magefølelsen sier STRYK.

Et annet sted er den første tegneserien i bunken skrevet av en kvinne, kinesiske Xue Ting Yang som har tilbrakt de siste årene på norsk kunstskole. Det er også den første av seriene her som viser at det kan være vanskelig å Bechdel-teste abstrakt-kunstneriske indieserier. Boken handler i alle fall om en liten jente som plutselig en dag flyr av sted, havner i skogen, og blir venn med en blanding av Kubbe, Hufsa og noe fra en Studio Ghibli-film. Serien har bare én hovedperson, men hun er kvinne. La oss ikke bli helt fundamentalistiske, vi sier GODKJENT.

Antologien Forresten 28, redigert av Erik Falk hadde fem kvinnelige serieskapere og tjue mannlige. Sharmila Banjerees historie Hekseklubb gjør at antologien passerer Bechdel-testen. GODKJENT.

Uanstrengt balanse: Gruppa av Anna Fiske.
Uanstrengt balanse: Gruppa av Anna Fiske.

Andre kvinne ut mens vi beveger oss nedover i alfabetet, er veteranen Anna Fiske og fortellingen hennes om en terapigruppe og folkene der i Gruppa. Tre kvinner og tre menn møtes en gang i uken og snakker om problemene sine, før vi følger én og én av dem i hverdagen. Det er en strålende serie og oppfyller i tillegg alle de tre Bechdel-kravene. GODKJENT.

Haugsson er en ordløs serie basert på norske folkeeventyr, signert Ola Olsen Lysgaard. En jente blir bortført av et monster, og vår helt (broren) må hogge seg gjennom trollpakk på leting etter henne. STRYK.

Litt mer eksperimentelt igjen, og en serie der ingen i praksis snakker sammen i det hele tatt, er Hele Greia av Tor Ærlig. Det er en stum serie om beboerne i en blokk, hvor mennene handler og kvinnene er der for å pleie de syke eller for å bli beglodd i skjul. Serieskaper Kelly Sue DeConnick har lansert sin egen vri på Bechdel-testen som sier at om den kvinnelige figuren din kan bli erstattet av en sexy lampe, bør du se over manuset én gang til. Det burde Tor Ærlig også gjort. STRYK.

Mette Hellenes’ Kebbelife handler om to kulturkjerringer som snakker sammen om noe annet enn en mann. (2014-samlingen heter likevel «Mann søkes. Helst uten sjarm».) GODKJENT.

Nok en ukonvensjonell detektivroman (tenk at denne listen har mer enn én) er Kinatown av Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve. Den handler om en liten gutt som har startet detektivbyrå på moro, men som en dag blir hyret til å avsløre en utro kone. Serien har tre kvinner på rollelisten, men ingen av dem snakker noen gang sammen. STRYK.

Lene Ask gjør det vanskelig for seg med Kjære Rikard, som er en samling brev utvekslet mellom Rikard Jakbosen og den fraværende misjonærfaren på slutten av 1800-tallet. Slike omstendigheter er ingen unnskyldning i denne nådeløse gjennomgangen. STRYK.

Jacob Krüger på jobbsjekkeren. Fra albumet "Brennpunkt Oslo".
Jacob Krüger på jobbsjekkeren. Fra albumet «Brennpunkt Oslo».

En av 2014s norske storsatsinger var agentserien Krüger & Krogh, tegnet i den stornesede fransk-belgiske stilen og lagt til Oslo på midten av 1960-tallet. (Den vant også Sproingprisen 2015. )Serieskaperne Ronald Kabicek, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein har laget en serie utelukkende om menn. Det er én kvinne som har replikker, og hun blir sjikanert av helten Jacob Krüger hver gang hun dukker opp. Sikkert korrekt rent tidstypisk, men lær litt av Mad Men’a! STRYK.

Ekte mannemann i aksjon i Per Baren & Luske-Lars: Blodsbånd.
Ekte mannemann i aksjon i Per Baren & Luske-Lars: Blodsbånd.

Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd. Kødder du med meg? Dette var det første alvorlige feilskjæret fra det lovende Überpress-forlaget: En pubertal barbar-parodi med lite finesse men med desto større overlod av demonbryster. Det er en gjeng kvinnelige ninjaer med svært upraktiske uniformer her, men de blir raskt spiddet. STRYK og skammekrok for serieskapere Per Hallstein Fauske og Lars Harald Aarø.

Materialet begrenser mulighetene til flere av seriene på listen til å stå på testen, men ingen i større grad enn Peer Gynt av Geir Moen og David Mairowitz (og Henrik Ibsen). Tegneserien følger skuespillet tett med noen strategiske kutt her og der, og kvinnene (og en del av mennene) ender opp med å bli utnyttet av rundbrenneren Peer. STRYK. For å gjøre det klart at ingen er for gode til å kaste stein i glasshus nå og da: Ta en titt på kjønnssammensettingen av norske tegneseriekritikere i teaterpublikummet på side 116-117.

Rom for forbedring av Christian Hartmann står mer i en amerikansk enn norsk tradisjon i både tegnestil og sin nådeløse satire over strebing i forstaden. To ekstremt egosentriske og uspiselige mennesker – som tilfeldigvis er gift med og hater hverandre – prøver hver på sin kant å oppnå det perfekte livet. Mannen prøver seg på sosial fjellklatring hos den tilsynelatende mer vellykkede naboen (og forsøker å være utro med konen hans), mens konen vil bli kunstner uten å ha talent – før hun snubler over en gjeng bohemer nede i sentrum. Balansen mellom de to hovedpersonene er god gjennom hele boken, selv om mannen nok står igjen som den mest patetiske. GODKJENT.

Håvard S. Johansens Stumtjener består av tre historier knyttet sammen av et tema, fortalt med sterke fortellerstemmer. I seg selv er det et vanskelig utgangspunkt for å komme seg gjennom Bechdels nåløye, men Johansen spenner i tillegg ben for seg selv når kvinnen i sin historie (nummer to i boken) utelukkende definerer seg selv ut fra mannen hun elsker og hans livsprosjekt. STRYK.

Illustrasjon: Esben S. Titland
Fra Smuss. Illustrasjon: Esben S. Titland

Smuss er en antologi om sex, med atten historier om temaet fortalt av femten mannlige og fem kvinnelige serieskapere. Selv om temaet nødvendigvis innebærer at gutter snakker om jenter og jenter snakker om gutter, er det et par tilfeller der praten jentene mellom går på andre ting. GODKJENT.

Über-Sci-fi og Überwestern er to antologier fra bergensbaserte Überpress, redigert av Are Edvardsen. Über-Sci-Fi har tre kvinner og ni menn blant bidragsyterne, og er GODKJENT fordi historien Stjernesjøen av Ellen Bergheim inneholder to kvinner som snakker med hverandre om noe annet enn en mann (se hvor enkelt det er?)

Überwestern er derimot lek med en enda mer formelbundet sjanger, og selv om det har blitt plass til homofile cowboyer, er det ikke plass til to kvinner i samme historie. Eller mer enn én kvinne blant bidragsyterne. STRYK.

Stive brystvorter må det være, selv under et knivdrap. Fra boken "The Urban Legend Sesong 1".
Stive brystvorter må det være, selv under et knivdrap. Fra boken «The Urban Legend Sesong 1».

En norsk superheltserie som blir trykket i USA tilhører sjeldenhetene, men det er tilfelle for The Urban Legend av Josef Yohannes (med tegninger av en brite som kaller seg NewTasty). Serien drypper over av ektefølt samfunnsengasjement og tenderer til tider mot å være en slags Nelson-Mandela-i-trikot, men aktivismen er ikke så stor at den omfatter kjønnsbalanse. Serien stryker på alle tre punktene (med unntak for én rute på første side der to kvinner kommenterer avisen), og kvinnene er fremstilt som sexbomber uansett om de er journalister eller massemordere. Selv når de er i fengsel er fangedraktene utringet ned til navlen, noe som virker upraktisk når du tenker på hvor store puppene er. STRYK.

Nedslående oppsummering

Denne gjennomgangen var mer deprimerende enn jeg trodde den skulle være. Balansen mellom kjønnene var ikke noe jeg hadde tenkt på i et helt liv som tegneserieleser, men det er klart det blir litt vanskeligere å sette pris på Sprint, Tintin og Jason etter en slik øyeåpner. Selv om det ikke er noe galt med enkeltverkene i seg selv (hvordan kan man rette pekefingeren mot «Kjære Rikard» og kreve flere kvinnestemmer?), viser de til sammen at det er kraftige strukturer på plass som gjør at halvparten av menneskeheten ikke får historiene sine fortalt på en tilfredsstillende måte.
Av 21 serier får 13 stryk. Og da har vi vært greie og regnet med antologier. Tre av de fire antologiene på listen blir reddet av én historie som kommer gjennom Bechdels test med æren i behold. Ser vi bort fra antologier er det 12 av 17 serier som får stryk. Det er 70 prosent av seriene som ikke engang klarer å ha to kvinnelige figurer som snakker med hverandre om noe annet enn en mann. Statistikken for norske tegneserier er verre enn for Hollywoodfilmer.

Hva er løsningen? Det er feigt å si at det er flere kvinnelige serieskapere som må til, som om kvinnelige figurer bare kan skrives av kvinner og mannlige bare av menn. Noen av de sterkeste kvinneskikkelsene i tegneseriemediet finner du i serier som Strangers in Paradise og Echo signert Terry Moore, og han er en skallet liten mann som liker å tegne pin-uper.

Mens vi venter på løsningen, og på at serieskapere uansett kjønn går i seg selv, ta en titt på leselisten Empirix lagde i anledning 8. mars.

5 KOMMENTARER

  1. Noen har spurt meg om utvalget av tegneserier som er testet. Vi har prøvd å teste alt som rimelig kan kalles «tegneseriebøker» utgitt i 2014 og 2015. Dette utelukker julehefter, småhistorier og så videre. Noen tegneseriebøker ble vurdert å ha for lite nedslagsfelt til at det var rimelig å ta dem med. Vi ville ikke strekke lesernes tålmodighet for mye.

    Vi måtte utelate stripeserier på grunn av at det ble kronglete å vurdere dem. Skulle vi for eksempel ta striper produsert 2014/15, eller stripesamlinger med eldre striper publisert i 2014/15? Bechdel-testen er også mer velegnet på lengre historier, ikke stripeserienes tre-fire ruter. Ville det holdt at én stripe stod på Bechdel-testen for at hele serien skulle gjøre det?

    Savner du noen? Test dem gjerne selv og legg resultatet inn i kommentarfeltet!

  2. Bechdel-testen sier ingenting bortsett fra kjønnsfordeling. Den sier ingenting om diskriminering eller hva slags tegneserie/film/bok det er snakk om. Det sier ingenting om dialogen eller hvordan kvinner blir fremstilt heller. Jeg vil tro en god del pornofilmer passerer denne testen, mens «Den fabelaktige Amalie» ikke gjør det.
    Å si at en tegneserie som «Kjære Rikard» stryker testen er latterlig siden det er brevveksling! Og at du stryker noen på bakgrunn av magefølelsen er latterlig også. Skulle ikke dette være forskning?

    • Hei Johannes.

      Vi er enige i at Bechdel-testen er et veldig stumpt verktøy når man skal analysere kulturelle uttrykk. Som du sier: Den kan ikke påvise noe annet enn kjønnsfordeling i historiene, og i noen tilfeller trenger den tillemping.

      Når det er sagt: Testen, slik som den er, viser at norske tegneserier oftest forteller historiene til menn. Det synes jeg er dumt, og det tror jeg du er enig i.

      ”Kjære Rikard” stryker på Bechdel-testen. Både rent konkret, siden den ikke inneholder to kvinner som snakker sammen om noe annet enn en mann – men den stryker også fordi det nettopp er en historie fra et mannlig
      perspektiv, som ikke handler om kvinner.

      Det er ikke noe galt med dette. Menn har like stor rett som kvinner til å få fortalt sine historier. Poenget med testen var ikke å henge ut enkeltverk, men å peke på større tendenser i tegneserier som har blitt utgitt de siste par årene.

      Når noen verk er strøket på magefølelsen, er det nettopp fordi Bechdel-testen ikke er et perfekt verktøy. Hva om en historie på to hundre sider om en mannlig hovedperson inneholder til sammen tre ruter som oppfyller Bechdel-testen – kan man da med god samvittighet la den bestå? Det latterlige her ville være å la den gjøre det.

      • Hallo, Walter!
        Jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er dumt at tegneserier oftest forteller historiene til menn. Hva er det som selger mest tegneserier? Det er som oftest historier om vold/krim/superhelter/krig. Menn er overrepresentert i krig/drap/voldsstatistiker, og da er det vel bare rett og rimelig at de er overrepresentert i historier som skal skildre dette også? Markedskreftene styrer, og dersom tegneserier der kvinner dominerte solgte mest blader ville vi ha slike blader. Det er ingen redaktører som sier «nei, vi printer ikke dette siden dette handler om kvinner!» De sier «vi printer ikke dette for dette kommer ikke til å selge like bra!».

        Når det gjelder at du stryker ting på bakgrunn av magefølelse: det er latterlig. Hvorfor spør du kanskje: hvorfor har du kriterier som du selv kan velge å bryte? Serien passerte alle kriteriene, og har derfor passert. Testen sier ingenting om hvor ofte disse kriteriene skal møtes i løpet av en film/serie/bok, og DU kan derfor ikke avgjøre noe om dette.
        Enten følger men Bechdel eller så gjør man det ikke. Enkelt og greit.

        • Her synes jeg du tar utgangspunkt i et utdatert syn på tegneserier. Ikke mange av tegneseriene på denne listen faller inn under kategoriene dine «vold/krim/superhelter/krig». Det kan gjerne være at denne typen tegneserier selger godt som du sier, men de står likevel for en liten del av det som vanligvis blir gitt ut av tegneserieromaner og lignende av norske forlag.

          Jeg tror heller ikke, som du antyder, at redaktører stopper tegneserier som handler om kvinner fra å bli utgitt. Om redaktørene har en skyld i tilstanden som blir beskrevet i artikkelen, er det at de unnlater å oppmuntre serieskapere til å fortelle disse historiene.

          Tegneserier er ikke begrenset til superhelter og vold. Alt som kan bidra til å øke mangfoldet i historiene som blir fortalt, vil være positivt for oss som serielesere.

          Til ditt andre poeng: Her er vi uenige. Mitt forrige poeng står ved lag: Jeg mener (som deg) at Bechdel-testen er et uperfekt verktøy, og når man er i tvil må man spørre seg om verket oppfyller det testen er ment å avgjøre: Er dette en historie som (også) handler om kvinner, eller er de bare her for å være en del av mannens historie.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.