Sult er en tegneserieadapsjon av Knut Hamsuns romanklassiker ved samme navn fra 1890. I Martin Ernstsen tolkning vektlegges særlig de surrealistiske og selvbiografiske sidene ved romanen.
Den ytre handlingen er enkel og følger den fattige frilansskribenten Knud Pedersen på ørkesløs vandring gatelangs i Oslo, på jakt etter arbeid, husly og mat. Inni hodet på romanfiguren pågår en delirisk kamp mot en stadig gnagende sult og en hovmodig stolthet som forhindrer ham fra å søke hjelp. Den stadig forverrede situasjonen ansporer det ene surrealistiske innfallet etter det andre, ofte med komisk effekt.
Anmeldelse
Sult
Knut Hamsun og Martin Ernstsen
Minuskel forlag
2019
Tro adapsjon
Boken starter med den ikoniske førstesetningen fra romanen og følger deretter hendelsesforløpet i den samme rekkefølgen som i forelegget. Hovedpersonen står opp, kler på seg og sniker seg forbi husverten og ut i verden.
Bare noen få sider inn i fortellingen omformes hovedfiguren Knud Pedersen fra en lutrygget svartkledd skikkelse til en gul liten herremann full av skøyeraktige innfall. Den gule mannen peker frem mot hovedfiguren Johan Nagel i Knut Hamsuns andre roman Mysterier fra 1892, mens det ultra-søte figurdesignet på mannen er identisk med den eldre Hamsun i Martin Ernstens 9-siders adapsjon av På gjengrodde stier (1949) som ble publisert i antologien Byrjing (Blokk forlag) i 2017.
Måten Ernstsen går i dialog med sine egne og Hamsuns verker avslører visse særegenheter ved Hamsuns skrivning. Når Hamsuns romankarakterer uttaler seg tendensiøst eller urimelig er de samtidig ofte merkverdig overbevisende eller besnærende. Ernstsen karikerer disse forføreriske evnene med et vrengebilde av Hamsun som det er umulig å ta seriøst eller bli sint på. Karikaturen av Hamsun minner forøvrig mye om førskolebarnet Filip fra Ernstsens barnebok Filip flipper ut (Cappelen Damm, 2015).
I den videre tolkningen av Sult utnytter Ernstsen de mer surrealistiske partiene i boken til å skape sine egne stilfulle bilder. Den grimme hovedfortellingen er gjennomgående skildret i gråtoner og sort/hvitt men i fantasien finnes det farger – slik også omslaget viser, med en hær av røde maur som forsyner seg av Knud Pedersens hjerne. I de fargelagte partiene tar Ernstsen seg større kunstneriske friheter, oftest med svært spennende virkninger. Den største styrken i adapsjonen er likevel måten Ernstsen gjenskaper den ytre handlingen.
Utstudert kroppsspråk
I de ordløse sekvensene kommer Martin Ernstens fortellerkunst virkelig til sin rett. Knud Pedersens kroppsspråk alene er så raffinert beskrevet at det er umulig å ikke bli grepet av figurens opp- og nedturer. Bruken av vannfarger tilfører bildene en poetisk virkning hvor hovedpersonen gjentatte ganger forvitrer og nærmest blir usynlig. I én av flere dramatiske sekvenser går hovedpersonen ut av serieruten og inn i mørket. Herfra kan alt skje.
Tidlig i boken henger Knud Pedersen en oppsigelse på døren sin hvor han lover å betale tilbake for værelset han har lånt. Nærbildet av treverket på døren gir assosiasjoner til bølgende hav.
De to bøkene slutter likt.